Thore Heramb var en av våre fineste kolorister. Med sine abstraherte naturstemninger ble han en overgangsskikkelse i norsk kunst, mellom 1930-årenes figurative og det konsekvent nonfigurative maleri som brøt igjennom i 1950-årene.
Heramb var ekte Oslo-gutt og gikk i lære hos sin far, som var malermester og lærte ham det gode håndverk. Han fikk videre fagutdannelse på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1935–37 og hadde også en kort fartstid til sjøs. 1938 deltok han på Høstutstillingen, før han ble elev under Jean Heiberg på Kunstakademiet fra januar 1939 til våren 1940. Han besøkte Italia 1939 og København rett etter krigen, men størst betydning fikk oppholdene i Paris 1949 og 1951–52.
Helt frem til 1956 arbeidet Heramb som fargekonsulent i Oslo kommune før han ble billedkunstner på heltid. 1959–61 ledet han Studieatelieret i Bergen, men ellers var familien bosatt i en av kunstnerboligene i Iladalen i Oslo. Om sommeren hentet han sin inspirasjon bl.a. fra båtturer i Oslofjorden og fra landstedet Blåbærbakken i Jevnaker, som siden ble hans faste atelier. Fra 1965 tilbrakte han vintrer i Sør-England og Danmark, hvor han kunne sitte ute og male, og vinteren 1996 malte han i Sør-Italia.
På sine separatutstillinger i Kunstnerforbundet 1943 og 1948 viste Heramb arbeider i et figurativt formspråk med sterke forenklinger i gjennomgående mørke farger og med markerte svarte konturer. Inntrykket ble noe tungt og robust, med tydelig påvirkning fra Picasso, som i Mor og barn (1948). 1947 vant han konkurransen om utsmykning av Akers herredsstyresal med maleriet Fossen, med sterkt abstraherte elementer fra landdistrikt og by.
Fremover i 1950-årene viste Herambs malerier utvikling mot et abstrakt uttrykk. Han gikk inn for en mer umiddelbar malerisk behandling av billedflaten. Fargene fikk klinge fritt, og den svarte konturtegningen forsvant, som i Rød figur i blå sofa fra 1950. På separatutstilling 1956 og Høstutstillingen 1957 presenterte han bilder med den lysende, fargesterke koloritten som siden er blitt representativ for hans maleri: klare regnbuefarger satt på lerretet med brede og frie penselstrøk.
Billedtitler som Ponte d'Arcole, Paris (1952), Vinterkveld i Oslo (1963), Gråvær, Cornwall (1970), Huldreberget (1972) og En eplehage (1991) viser til motiver fra naturen. “Natur, det er egentlig bare noe forbasket rot,” sa Heramb, og hans bilder ble da også en reorganisering av naturen etter kunstnerens ønske om å frigjøre naturopplevelsen, gjerne ved hjelp av ren farge. Bildene virker friske og spontane i en slags orkestrering av fargen. Han malte tidligere alltid foran motivet, men først etter grundige forstudier av landskapet. Etter et opphold på Jæren 1994 kom også havlandskapet inn i hans motivverden, med inntrykk senere også fra Hvasser og Fyn i Danmark. Heramb lot seg ikke påvirke av tidens strømninger; han dvelte utrettelig ved naturens fargedrakt. Bare meget sjelden kom et politisk engasjement til uttrykk, som i triptykonet Palestina-trio fra 1973–79, dettepå tross av at han var politisk aktiv, bl.a. i kampen mot norsk medlemskap i EEC.
Heramb malte også figurmotiver, blomsterbilder og interiører, som Stående akt (1953), Fotballspillere (1960), Sittende naken kvinne (1992); også her kjemper natur og abstraksjon om overtaket. Tegningene hans er detaljrike selv der de er helt abstrakte, og har liv, rytme, stramhet. De senere år tok han bare med papir og gouache til forstudier ute foran motivet, mens maleriene med stadig dristigere farger ble utarbeidet i atelieret på Blåbærbakken.
I den billedskapende prosessen har fransk maleri betydd mye for Thore Heramb. I hans kunst går det en linje fra impresjonistene Monet og Bonnard til Bissière, Bazaine og Manessier. Innholdet er imidlertid i høy grad personlig, og hans rene, dype og klangfulle farger og lyriske naturfølelse er tuftet på et typisk norsk temperament.
Thore Heramb hadde flere tillitsverv, bl.a. i Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité. Han hadde en rekke utstillinger i inn- og utland, i 1990-årene særlig i utlandet. Han laget flere utsmykninger og er representert i alle større norske malerisamlinger, bl.a. med 20 malerier i Museet for Samtidskunst, Oslo, samt nasjonalmuseene i Stockholm og København.