Thomas Thomassen

Skuespiller, sceneinstruktør og teatersjef. Foreldre: Bakermester Thomas Marthinius Thomassen (1845–1925) og Laura Christine Thoresen (1847–1931). Gift 16.8.1904 med skuespiller Ingebjørg Klafstad (27.10.1878–6.12.1961), datter av restauratør Christian Klafstad (1851–1909) og Julie Mathilde Løes (1859–1944). Far til Knut Thomassen (1921–2002).

Thomas Thomassen var betydelig som tradisjonsbærer og fornyer i norsk teaterliv gjennom første halvdel av 1900-tallet. Han leverte sterke rolletolkninger og innsiktsfulle regiløsninger i den samtidige verdensdramatikken, gav de den gang såkalte provinsteatrene store kunstneriske løft som teatersjef i Bergen og Stavanger og gjorde viktig, djervt arbeid som formann i Norsk Skuespillerforbund i to perioder.

Som sønn av en bakermester ble Thomassen sendt i konditorlære i København etter middelskoleeksamen, men det kom etter hvert frem at unggutten brukte mer tid i byens teatersalonger enn hos konditormesteren. Teater hadde han lekt og spilt fra han var en neve stor, og til slutt fikk han gå den veien han valgte selv.

Thomassen debuterte som skuespiller på Centralteatret 1900, som Harun al Raschid i Drachmanns Tusind og en nat. Han ble ved samme teater i 17 år og kom allerede i 30-årsalderen til å spille ettertraktede, “voksne” roller som Celius i Det lykkelige valg, rittmesteren i Faderen (en rolle han utdypet med økende suksess i Stavanger og Bergen) og Arvik i Når den ny vin blomstrer. Et høydepunkt i Centralteater-tiden var for øvrig Lechat i Mirabeaus Forretning er forretning.

1917 ble han ansatt ved Nationaltheatret, men ble allerede året etter teatersjef ved Stavanger Faste Scene, der han midt i en vanskelig økonomisk tid fikk organisert påbygning av teaterhuset og holdt gående en høy produksjonsfrekvens og ditto kunstnerisk standard. Han forfulgte her sin personlige suksess med roller som Beverly i Barton-mysteriet og tittelrollen i John Gabriel Borkman, og han fikk stor anerkjennelse for iscenesettelser av Tolstojs Det levende lik, Gorkijs Natasylet, og ikke minst Peer Gynt 1921, der en ung Ada Kramm for første gang spilte Solveig.

Thomassen kom tilbake til Nationaltheatret 1921, og i de nærmeste årene spilte han bl.a. kongen i Hamlet og doktoren i Brand, og hadde flere regioppgaver, med Nini Roll Ankers Piken 1925 som en av de mest interessante.

Som teatersjef ved Den Nationale Scene 1925–31 gjorde han sin kanskje aller viktigste innsats for norsk teater. Foruten å være tidlig ute med ny norsk dramatikk av Nordahl Grieg, Helge Krog, Stein Bugge o.a. hjalp han frem unge talenter som Tore Segelcke, Odd Frogg, Georg Løkkeberg og Rønnaug Alten til deres første store roller i verdensdramatikken. Sitt eget teaterhåndverk holdt han også ved like. Om hans Jago i Othello 1926 skrev E. L. i Bergens Aftenblad: “Det er en moden og rik kunstners verk, fuld av viden om menneskers liv og om menneskers svakheter.” En umåtelig suksess fikk han også som kapteinen i Strindbergs Dødsdansen 1929, i egen iscenesettelse.

Etter en kort overgangsperiode som sjef ved Det Nye Teater 1931–32 fortsatte han som “menig” skuespiller samme sted til 1945. Her markerte han seg som en moden og klok karakterskuespiller, i roller som spente fra obersten i Runar Schildts Galgemannen til forhørsdommeren i Raskolnikov og faren i O'Neills Begjær under almene; i de to siste spilte han sammen med sin sønn Jess Thomassen (1913–45), som senere falt som amerikansk soldat.

Det var det realistiske samtidsdramaet som var Thomas Thomassens fremste domene, både som skuespiller og som iscenesetter. Vanskeligst å dokumentere for ettertiden er nok den inspirasjonskraft han må ha vært i tidens teatermiljø. Etter å ha vært ansatt hos Thomassen ved Den Nationale Scene skrev Hans Jacob Nilsen til ham: “Jeg er Dem så inderlig taknemmelig for tiden i Bergen, [...] for det De har lært mig ved Deres instruktion.” Glemmes skal heller ikke Thomassens sterke engasjement for opprettelsen av en organisert skuespillerutdanning. Allerede i 1920-årene stod han på for planlegging av en teaterskole, og 1926 uttalte han til Dagbladet at “[...] det gjør ondt å se hvorledes unge talenter skal hemmes, bare av den ting at de ikke vet hva stemmebehandling er”.

Verker

  • En lang rekke Pathé-innspillinger av sketsjer og monologer fra 1914 og 1916
  • tilsvarende Odéon-innspillinger fra ca. 1925

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • Det Nye teater, Oslo. Festskrift i anledning av teatrets 25 års jubileum 1929–1954, 1954
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • A. Aarseth: Den Nationale Scene. 1901–31, 1969
  • Jensson, 1981
  • J. Alsvik, T. Karlsten, B. S. Utne og A. Aadnøy: Provinsteater i sentrum. Teatret i Stavanger 1883–1982, Stavanger, 1983
  • V. Vanberg: Norsk grammofonplatehistorie, bd. 1, 1984
  • T. Franzén, L. Thelander og V. Vanberg: Pathé. Acoustic recordings in Scandinavia with historical survey and biographical data. A discography of recordings made and issued between 1901 and 1925 in Denmark, Finland, Norway and Sweden by the company Pathé Frères and its Scandinavian agents, 1998
  • Thomassens egen utklippsbok
  • samtaler med Thomassens barnebarn Tine Thomassen og Inger-Marie Røed

Portretter m.m.

  • Tegning av Thoralf Klouman, 1917; p.e.; gjengitt i Rønneberg 1949 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 91
  • Tegning (som Shylock i Kjøpmannen i Venedig) av Lauritz Falk, 1936; p.e

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.