Synnøve Anker Aurdal

Tekstilkunstner. Foreldre: Overingeniør Nils Botvid Anker (1878–1943) og musikkpedagog Gudrun Nilssen (1875–1958). Gift 1) 1944 med maleren Leon Aurdal (23.1.1890–25.1.1949), sønn av bokholder Bastian Aurdal og Severine Grebstad; 2) 1949 med billedkunstner Ludvig Eikaas (20.12.1920–). Sønnedatter av Herman Anker (1839–96).

Synnøve Anker Aurdal var meget produktiv, og i mange år ble hennes arbeider benyttet som offisielle gaver til inn- og utland. Sammen med Ludvig Eikaas og Sigrun Berg stod hun for den tekstile utsmykningen av Håkonshallen i Bergen. Gjennom sine arbeider bidrog hun til å få tekstilkunst anerkjent som fullverdig fri kunst.

Hun hadde sin utdannelse fra søstrene Karen og Ragnhild Prestgards vevskole i Lillehammer og fra Statens Kvindelige Industriskole i Oslo 1932–34. 1941 hadde hun sin første utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo, en utstilling som markerte hennes begynnende virke som kunstner. Foruten tepper og løpere etter gamle mønstre viste hun flere brukstekstiler etter egen tegning. Men det var først da hun begynte med applikasjonsarbeider at hun trådte frem som selvstendig kunstner.

Etter krigen hadde Synnøve Aurdal to utstillinger sammen med sin mor. De fleste teppene var også her applikasjoner, der hun brukte et mylder av restestoff og garn satt sammen til ornamentale tepper i stram komposisjon. Fordi hun så sterkt vektla de tekstile virkemidlene på bekostning av en forståelig figurasjon, kan man i disse applikasjonene betrakte henne som modernist, på linje med modernister i samtidens malerkunst. Men hennes tepper ble likevel ikke betraktet som billedkunst av samtidens kritikere, fordi materialet ikke var anerkjent som kunstnerisk utrykksmiddel. De abstraherte åklærne ble betraktet utelukkende som dekorasjon i forlengelse av den norske tekstiltradisjon. Dermed overså man hennes kunstneriske bidrag til det moderne: evnen til å komponere og til å bruke materialene estetisk. I applikasjonene som Skogbunn og Kronebrud (begge 1946) og Komposisjon (1947) forener hun et mylder av detaljer til en stram og fargesprakende helhet.

Utover i 1950-årene arbeidet Synøve Anker Aurdal med mer abstraherte former. Høyseteteppet (1958–61) i Håkonshallen i Bergen er et eksempel på dette. Sammen med Sigrun Berg og Ludvig Eikaas vant hun konkurransen om den tekstile utsmykningen av Håkonshallen i 1958. Høyseteteppets hovedmotiv har abstraherte former – figurer, maskelignende ansikter, hus og båtformer – elementer som hentyder til kongesagaer og norrøn mytologi, vekstliv og kosmiske krefter. Det fargesterke teppet er også det første teppet hun vevde i håndspunnet spelsau-ull, farget med kjemiske farger etter Sigrun Bergs metode.

Det som stadig inspirerte henne, var musikk, rytmer, farger og bevegelser. Det kan man se av tepper som Flammedans (1955) og Blå rytmer (1956). Utover i 1960-årene ble de tilspissende og noenlunde gjenkjennelige formene mer og mer borte fra hennes tepper, og hun arbeidet seg over mot mer monumentale, nonfigurative motiver. Sollys i vann, Magiske måne og Rød måne fra siste halvdel av 1960-årene er eksempler på dette.

Parallelt med de nye, dristige formene begynte hun også å eksperimentere med materialer for å gi flaten en rikere og mer frodig tekstur. Det er særlig metalltråder av ulik art som veves inn i flatene for å understreke teppets motiv. I Telegram fra 1968 gir glinsende nylontråder og blinkende metall-lenker klare assosiasjoner til gråtonene i vestlandsk tåke og dryppende regn. I teppet Kobbertråd 3 er det selve den rødglødende kobbertråden som forsterkes av fargesterke innsalg av ull, teppets viktigste uttrykksmiddel. Dette teppet er også et eksempel på hvordan hun bryter opp en rektangulær flate og skaper tekstilarbeider som har mer karakter av relieff enn teppeflate.

Poesien var en annen av Aurdals inspirasjonskilder. Da hun fikk i oppdrag fra Utenriksdepartementet å utarbeide et teppe som skulle være en gave til Island i forbindelse med landets 1100-årsjubileum, ble det nettopp diktningen som ble utgangspunktet for komposisjonen. Rommet og ordene (1977) viser et abstrahert landskap omkranset av innvevde sitater fra norske og islandske diktere. Teppets fargepalett er begrenset – en rekke gråtoner fra mørkt grått over sølvfarger til hvitt, med islett av blått, gult og litt grønt. Bølgende buer og lange linjer gir en sterk følelse av rom og flater, luft og atmosfære. Selv sa hun: “Hele tiden har jeg forestilt meg Norge til høyre, med poesiens blå farge over Vestlandet, og Island med sin varme, gyldne mystikk til venstre. Jeg har tenkt på havet og rommet mellom de to landene og på bevegelsen begge veier gjennom tusener av år – ikke bare på kartet, men også i diktingen.”

1982 representerte Synnøve Anker Aurdal Norge på Biennalen i Venezia – som første kvinne som fikk representere Norge alene. 13 tepper dannet et landskap der teppene spilte med og mot hverandre for å få frem kontrastene mellom det poetiske og det mer pop-aktige, det myke og det harde og metallisk-glinsende materialer og ull. Ett av arbeidene, tepperelieffet Ritmi azzurri (Blå rytmer, 1981), vitner med sine masker i sterke farger over felt i blå nyanser om figurasjonens gjeninntog.

Synnøve Anker Aurdal var alltid opptatt av maskemotivet. Sammen med fugle- og havfruemotivet var masken et motiv som hun stadig tok opp, varierte og gav fornyet styrke ved å bruke farger og kontraster som hun neppe ville ha benyttet 20–30 år tidligere. Portrait bleu (1986) viser hvordan et lett abstrahert profilportrett får en vibrerende, op-art-lignende effekt ved at en blå nylontråd kontrasterer en sterk rød bakgrunn. Dette teppet var det første av tre som hun fikk vevd ved gobelinverkstedet Aubusson i Frankrike.

Til hun var over 90 år, var hun stadig i arbeid med nye ideer, tegninger og kartonger. Hun satt selv i vevstolen, men hadde også assistenter til å hjelpe seg. Av hennes seneste arbeid fra 1990-årene står Byråkratene i Stortinget og Onda volante (Flygende bølge) på Maihaugen som eksponenter for to retninger i hennes produksjon: Mens Byråkratene med sine stive, firkantede figurer retter et spark mot sneversyn og A4-tenkning, gir de bølgende former i alle tenkelige blåtoner i Onda volante et bilde av Synnøve Anker Aurdals evne til å fastholde i stort format rytme og kontrastrike bevegelser i en sterkt optisk komposisjon.

Gjennom sitt kunstneriske virke var Synnøve Anker Aurdal blant de fremste her i landet i arbeidet for å få tekstilkunsten anerkjent som kunstnerisk uttrykksmiddel på linje med andre kunstneriske medier. Selv om hun aldri deltok direkte i fagpolitisk arbeid, var hun alltid opptatt av kvinnelige kunstneres kår og fikk gjennom sitt forbilde stor betydning for kvinnelige kunstnere.

1998 åpnet Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim en permanent utstilling med tittelen Tre kvinner – Tre kunstnere. Her vises arbeider av Synnøve Anker Aurdal, Hannah Ryggen og Benny Motzfeldt. Synnøve Aurdal er representert med 20 billedtepper fra perioden 1966–1997, som gir et variert og representativt bilde av hennes store produksjon.

1980 ble Synnøve Anker Aurdal utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og fra 1983 mottok hun Statens æreslønn for kunstnere. 1990 fikk hun den svenske Medalj för framstående konstnärlig gärning, den såkalte Prins Eugen-medaljen, og 1991 Norsk Kulturråds ærespris.

Hennes arbeider er innkjøpt av landets tre kunstindustrimuseer, av Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum samt en rekke andre museer, gallerier og private samlinger i inn- og utland. Hun utførte også utsmykninger til et stort antall offentlige bygg, forretningsbygg, banker og hoteller.

Verker

    Applikasjoner

  • Haven, 1946, Komposisjon, 1947, begge Grand Hotel, Oslo

    Billedtepper

  • Vår, 1957, Christiania Bank & Kreditkasse, Oslo
  • Høyseteteppet, 1961, Håkonshallen, Bergen
  • Komposisjon, 1965, Asker Rådhus, Asker
  • Rådhus under stjerner, 1965, Natt, 1967, begge Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen
  • Sollys i vann, 1966, Magisk måne, 1967, NG, Oslo
  • Kinesisk visdom, 1967, Vintertre, 1971, Rustning, 1973, Rød ballett, 1974, alle Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim
  • Rommet og ordene, 1977, Nasjonalbiblioteket, Reykjavik, Island
  • Masker i mørke, 1985, Portrait Bleu, 1986, Byråkrater, 1993, Dynamikk 1 og 2, 1996, alle Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim

    Diverse

  • Aurdal har også laget et grafisk blad, Kongelig kornaks, 1995, og fått gjengitt teppet Rød måne på et frimerke (verdi kr.7,50) i serien Norsk samtidskunst, utgitt 1998

    Publikasjoner

  • Idé, kartong og vev (sm.m. S. Berg og L. Eikaas), i Vestlandske Kunstindustrimuseum årbok 1962, Bergen 1962

Kilder og litteratur

  • H. Danbolt: Dikt selv. Synnøve Anker Aurdal, 1991
  • d.s.: artikkel i Ku&K nr. 4/1982, s. 229–239
  • artikler i Kunsten Idag nr. 29–30 (1954), s. 39 og 69, nr. 36 (1956), nr. 77 (1966), s. 4–25 og nr. 105–106 (1977), s. 40–59
  • H. Danbolt: biografi i NKL, bd.1, 1982

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Gunnar Reiss Andersen, ca. 1927
  • Maleri av Leon Aurdal, 1941
  • Malerier av Ludvig Eikaas, 1961, 1964, 1982
  • Tresnitt av Ludvig Eikaas, 1991. Alle arbeider i kunstnerens eie

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.