Sverre Sigurdsson

Konge. Foreldre: Kong Sigurd 2 Haraldsson Munn (1133–55) og Gunnhild (nevnt 1151–75). Samliv (fra før 1176) med ukjent, trolig færøysk kvinne; gift 1185 med Margrete Eriksdatter (død 1209). Brorsønn av Brigida Haraldsdatter (nevnt 1130–1202); far til Sigurd Sverresson Lavard (nevnt 1181–1200), Håkon 3 Sverresson (før 1185–1204) og Kristin Sverresdatter (død 1213); halvbror til Håkon 2 Sigurdsson Herdebrei (1147–62), tronkreveren Sigurd Sigurdsson Markusfostre (død 1163), Eirik Sigurdsson jarl (død 1190; se NBL1, bd. 3) og Cecilia Sigurdsdatter (ca. 1150/55–etter 1185).

Sverre er den norske middelalderkongen som trer mest levende frem i kildene og har fengslet ettertiden sterkest. Det skyldes i første rekke det fasetterte bildet hans store saga tegner av en maktfull og original personlighet og en eventyrlig løpebane. At dette bildet også rommer gåtefullt dunkle partier, har ytterligere stimulert interessen for Sverres liv og gjerning.

I årene 1185–88 lot Sverre den islandske abbed Karl Jónsson skrive første del av sin saga mens han selv ifølge prologen “satt over og rådde for hva som skulle skrives”. Denne fremstillingen ble kalt Grýla ('trollkjerring, skremsel') fordi den fortalte om Sverres voksende og skremmende makt. Skillet mellom Grýla og resten av sagaen er uklart og omdiskutert, men mye taler for at Grýla bare handlet om Sverres oppvekst på Færøyene og hans to første år i Norge, 1177–78. Det er her leserne får del i Sverres følelser, tanker og vilje. Etter europeisk mønster tok han litteraturen i bruk for å få sin historie fremstilt slik han ønsket.

Mye taler for at sagaen ble ført videre frem til Sverres død 1202 av Karl Jónsson (død 1213). Men det er også argumentert for at den ble fullført av en annen, senest i 1220-årene. Ifølge prologen bygger den senere delen av sagaen på øyenvitneberetninger og skriftlige opptegnelser. Bildet av dramatiske hendinger og ledende menn da borgerkrigene toppet seg, er her mer balansert enn i Grýla. Sverre står fortsatt i sentrum og kommer til orde i rammende replikker og taler. Men sagaen observerer ham nå mer utenfra og ikke uten sympati for hans motstandere.

Klarest kommer Sverres propaganda til uttrykk i stridsskriftet En tale mot biskopene, som kirkestriden i 1190-årene avfødte. Mot den står kilder som gjengir motstandernes syn – kirkelige dokumenter og beretninger hos Saxo Grammaticus og engelske historieskrivere som tydeligvis var informert fra norsk kirkelig hold.

Den største gåten i Sverres liv er hvem han egentlig var. I Grýla utgir han seg for kong Sigurd Munns sønn med en vestnorsk kvinne, Gunnhild. Da Sverre ble født, etter sammenhengen i 1151, var hun gift med kammakeren Unas, som ble regnet for Sverres far. Han virket trolig i Bergen. Fem år gammel ble Sverre sendt til oppfostring hos Unas' bror, biskop Roe på Færøyene. Der fikk han geistlig opplæring og ble vigslet til prest, noe han etter eget utsagn egnet seg dårlig til. Da han var 24 år gammel, kom moren til Færøyene og fortalte ham hvem faren var. Da hadde hun vært i Roma, der paven gjennom hennes skriftefar hadde pålagt henne å fortelle sønnen om hans kongelige byrd.

Mye skurrer i denne beretningen. Sagaen forteller aldri noe konkret om Gunnhilds ætt og angivelige forhold til Sigurd Munn. Farbroren Roe kan ha vært prest på Færøyene da Sverre ble sendt dit, men han ble først biskop fem år senere. En del kan tyde på at Sverre var eldre enn sagaen vil ha det til og vanskelig kunne være sønn av Sigurd Munn (født 1133 eller kort før). Den kanoniske minstealderen for prestevigsel var dessuten 30 år, som Sverre ifølge sagaen først fylte fem år etter at han hadde forlatt Færøyene. Fra dette ble det likevel gjort unntak. Mistenkelig er det også at sagaen tier om at det helt eller delvis var på Færøyene han må ha fått sønnene Sigurd Lavard (ifølge Saxo opprinnelig kalt Unas etter Gunnhilds ektemake) og Håkon og døtrene Cecilia og Ingebjørg. Heller ikke historien om Gunnhilds Roma-ferd virker sannsynlig, selv om den ikke er påviselig umulig.

Selv om det er flere grunner til å tvile på beretningen om Sverres opphav, kan det likevel ikke føres fellende bevis mot den. Noen historikere har derfor regnet Sverre for en bevisst bedrager, mens andre har trodd ham på hans ord. De fleste har likevel stilt spørsmålet om hans avstamning åpent. Enkelte har tenkt seg at Sverre selv trodde at han var kongssønn. I nyere forskning er det også fremholdt at det guddommelige kall han mente å ha, kan forklare hans tilsynelatende urokkelige tro på sin rett. Men det som i våre øyne er falsknerier, kunne i middelalderen fortone seg som tjenlige og til og med aktverdige midler i en høyere og hellig rettferds tjeneste. Gåten om Sverres opphav er egentlig uløselig. Vi vet bare hva han og hans tilhengere ønsket andre skulle tro, men som hans motstandere benektet.

Ifølge Grýla forlot Sverre Færøyene 25 år gammel 1176. Selv om Norge lå fast under kong Magnus Erlingsson og faren Erling Skakke, ønsket Sverre å prøve den kongsrett han mente å ha. En reise langs kysten fra Nidaros til Konghelle gav ham lite håp, og da han fortsatte til Sverige, fikk han heller ingen oppmuntring fra Birger Brosa, jarl over Götaland og gift med Sigurd Munns søster Brigida; jarlen støttet foreløpig birkebeinerflokken under Øystein Møyla. En vennlig mottakelse hos Sigurd Munns datter Cecilia, gift med lagmannen i Värmland, hjalp heller ikke særlig. Først etter Øystein Møylas fall på Re ved Tønsberg i januar 1177 åpnet det seg muligheter for Sverre i Norge. Med Birger jarls støtte ble han – etter eget utsagn motstrebende – tatt til konge av restene av birkebeinerflokken, angivelig ikke flere enn 70 mann.

Grýlas beretning om Sverres og birkebeinernes to første stridsår er preget av eventyr og legende, delvis påvirket av tidens helgenbiografier. På sin ferd gjennom endeløse skoger og over ville fjell trosser birkebeinerne naturkreftene på en måte som grenser til det overnaturlige, og vinner seirer mot mangedobbelt overmakt. Det skyldes Sverres lederevne, og han har igjen sin styrke fra Gud. Mer nøkternt vurdert kan det likevel være at birkebeinerne ikke var så tallmessig underlegne som sagaen gir inntrykk av.

Sverre benyttet seg den første tiden av en utpreget geriljataktikk – med overraskende angrep på byer og sentrale bygder under fiendens kontroll. Dette gav birkebeinerne militær trening, slik at de etter hvert ble i stand til å møte større fiendestyrker i regulære slag, og det gjorde det mulig å underholde en større hærstyrke. Grýla forteller hvordan borgerkrigstidens hærflokker levde av landet. Et hovedformål med geriljakrigføringen var å skaffe mat og penger, våpen og utstyr til stadig flere krigsfolk. Dette gikk ut over folk der Sverre fór frem, men i motsetning til Erling Skakke gikk han mildt frem mot beseirede motstandere.

Sverres voksende styrke skyldtes for en del hans svenske slekt- og mågskapsforbindelser, som skaffet ham tilfluktssteder og støtte i de vestsvenske grenseområdene. Birger jarl så nok muligheter for å øke den svenske innflytelsen i Viken gjennom Sverre, og for kong Knut Eriksson var det naturlig å støtte Sverre da den rivaliserende sverkerske kongeætten i Sverige ble støttet av den danske kong Valdemar 1, som var alliert med Magnus Erlingsson og Erling Skakke. Alliansen mellom Knut og Sverre ble befestet da Sverre 1185 tok Knuts søster Margrete til ekte.

Sverres sjanser for å vinne fotfeste i sentrale deler av landet var best i Trøndelag, der Erling Skakke var lite populær, selv om han hadde alliert seg med erkebiskop Øystein Erlendsson. Våren 1177 vant Sverre sin første viktige seier over Magnus Erlingssons menn ved Nidaros og ble hyllet som konge på Øyrating. Høsten 1178 greide han å innta Nidaros. Neste sommer trakk han seg ut av byen da Erling og Magnus kom nordover med stor flåte. Motstanderne feiret dette grundig, slurvet med vaktholdet og var drukne og søvntunge da Sverre vendte overraskende tilbake i daglysningen 19. juni. Vel 600 mann fulgte Erling og Magnus ut av byen til strid mot en noe mindre birkebeinerstyrke på åkeren Kalvskinnet. Der falt Erling, et titall lendmenn og nærmere seksti hirdmenn. Magnus slapp unna sjøveien med en del av hæren, men mesteparten av flåten falt i Sverres hender.

Slaget på Kalvskinnet var det store vendepunktet. Tidligere hadde Sverre vært lite mer enn en flokkhøvding; nå ble han oppfattet som konge i videre kretser. Han holdt neppe sitt løfte om at hans menn skulle få rang etter de motstanderne de felte, men birkebeinernes status ble bedret i takt med hans egen. I Trøndelag fikk de et tilsig av bønder og enkelte stormenn, til forskjell fra de østlandske småfolkene som dominerte den opprinnelige flokken. Her hadde Sverre heretter sitt tryggeste tilfluktssted og “kalte jevnlig Trondheimen for sitt hjem” ifølge sagaen.

I resten av landet stod kong Magnus fortsatt sterkest. Sverre og birkebeinerne kunne aldri lite på vestlendingene under den fortsatte striden mot Magnus, og i Viken kunne de heller ikke føle seg trygge etter at Magnus var falt. Også på Opplandene og i Hålogaland var deler av befolkningen på Magnus' side. Når Sverre tidvis satte seg fast sør for Trøndelag, kunne Magnus hente forsterkninger fra Danmark. Økonomisk og militært rådde han over større hjelpekilder enn Sverre.

Striden mellom Sverre og Magnus ble bitrere og mer omfattende enn de tidligere tronstridighetene. Hele landsdeler ble mobilisert mot hverandre gjennom leidangsordningen. I de største slagene fortelles det om tusener på hver side. Fremfor alt gjaldt det å kontrollere Nidaros og Bergen, sentre for hver sin region og hvert sitt parti. I Viken stod nok Magnus for sterkt til at Sverre kunne gjøre forsøk på en varig erobring.

Gjennom sammenhengende år i felten utviklet birkebeinerne seg til en veldisiplinert skare av yrkeskrigere, som fungerte som villige redskaper for Sverres taktiske oppfinnsomhet. Den første tiden var det en dyd av nødvendighet for ham å ta sine menn med på råd før viktige kamper, men dette fortsatte han med og oppildnet hærfolkene sine med treffsikre taler. I hans kommandoføring var det ukonvensjonelle innslag som motstanderne aldri helt lærte å hamle opp med. Mot deres tradisjonelle masseformasjoner, fylking med kongsmerket i spissen til lands og sammenbundne skip til sjøs, tydde Sverre til løsere og mer mobile grupperinger. Mens Magnus på tradisjonell vis sloss i spissen for sin hird, holdt Sverre seg gjerne i bakgrunnen og dirigerte sine styrker. Onde tunger kunne kalle ham feig, men det var han sterk nok til å spøke med. Barsk humor var et av hans kjennetegn, parret med en ironi som bet når han rettet den mot motstanderne.

Sverre var en mester i militære finter og knep og forstod å utnytte overraskelsesmomentet mot en tallmessig overlegen fiende. Bak hans bevegelser lå gjerne nitid etterretning, der han personlig tok sterkere del enn i nærstriden under slagene. Militærteknisk skilte han seg særlig ut ved å bygge sterkere befestninger og større og mer høybordede skip enn tidligere. Under striden mot Magnus begynte han å anlegge en steinborg oppe i Steinberget ved Nidaros. Og etter at Magnus var falt, lot han bygge en steinfestning på knausen bak kongsgården i Bergen. Det var likevel flåtemakt som var mest avgjørende, og her bølget striden lenge frem og tilbake.

Etter at Magnus hadde lidd et nytt nederlag på Ilevollene ved Nidaros 1180, drog erkebiskop Øystein i landflyktighet til England, og Magnus trakk seg unna til Danmark. Derfra kom han sterkt tilbake vinteren 1181–82 da han inntok Nidaros i Sverres fravær og røvet hele hans flåte. Men sommeren 1183 gjennomførte Sverre med små skip fra Nidaros et dristig overraskelsesangrep mot Bergen, som vendte stillingen til hans fordel. Magnus mistet flåten sin og søkte igjen tilflukt i Danmark.

Det endelige oppgjøret mellom Sverre og Magnus fant sted sommeren 1184. Magnus kom til Viken om våren, og folk sluttet seg til ham hele veien rundt kysten til Vestlandet. Sverre befant seg med sin hovedstyrke i Sogn, opptatt av å brannskatte bymennene i Kaupanger og sogndølene etter deres overfall på syslemennene hans julen i forveien. 15. juni lå han med 14 skip ved innløpet til Sogndalsfjorden da Magnus kom seilende innover med 26 skip. Sverres storskip, Mariasuden, motstod et konsentrert angrep, mens Sverre selv sprang i en småbåt og dirigerte de andre skipene sine mot fiendens svake punkter. På Magnus' flanke ble skipene ryddet ett for ett. Hans menn tok seg over til skipene innenfor, det oppstod trengsel og panikk, folk hoppet på sjøen, og de siste skipene sank under folkemengden. Sagaen overdriver nok når den lar 2000 mann miste livet sammen med Magnus i slaget ved Fimreite, men mannefallet var stort.

Etter denne seieren kunne Sverre sitte tryggere enn før i Bergen, og de stormennene fra Vestlandet han fortsatt hadde mot seg, var stort sett henvist til å bruke Viken som utgangspunkt i den fortsatte striden. Der reiste det seg snart nye opprørsflokker. “Kuvlungene” med Hovedøy-munken Jon Kuvlung (munkekutte) som kongsemne gav Sverre store problemer 1185–88, men ble det siste året overrasket i Bergen, der Jon falt. Dette var første gang Sverre ble mottatt med glede i Bergen, forteller sagaen. Nå ble hans motstandere oppfattet som skadelige fredsforstyrrere, og Sverre kunne trekke regulære kongsinntekter fra et trøndersk-vestnorsk birkebeinerrike.

Det ser ut til at Sverre søkte å komme til forståelse med de norske kirkelederne etter Magnus' fall. Erkebiskop Øystein var vendt tilbake fra England 1183 og konsentrerte seg om indre kirkeorganisatoriske oppgaver og de storstilte byggearbeidene på Nidarosdomen. Forholdet mellom konge og erkebiskop ble vanskeligere da Eirik Ivarsson etterfulgte Øystein som erkebiskop 1189. I fellesskap utstedte erkebiskop Eirik og Sverre en landefredsforordning 1189/90, men like etter kom det til brudd mellom dem fordi Eirik nektet å krone Sverre uten pavelig godkjenning. Sverre på sin side nektet å godta avtalen mellom erkebiskop Øystein og Erling Skakke om full sølvkurs på mynten i bøter til erkebiskopen, og han ville beskjære erkebiskopens følge på visitasreiser i bispedømmet i samsvar med Frostatingsloven. Det lå likevel mer prinsipielle kirkerettslige spørsmål til grunn. Eirik stod fast på de frihetene den norske kirken hadde oppnådd ved grunnleggingen av erkesetet i Nidaros 1152/53 og under Magnus Erlingsson, mens Sverre krevde at kirken skulle underordne seg kongens lederskap i samfunnet og anerkjenne ham som overherre.

Erkebiskop Eirik søkte 1190 tilflukt hos erkebiskopen i Lund. Begge parter appellerte sin sak til paven, men på grunn av paveskifte 1191 gikk det fire år før kurien tok stilling. I mellomtiden ble den kirkelig-verdslige motstanden i Norge samordnet av Nikolas Arnesson, halvbror av kong Inge Haraldsson. Sverre hadde 1189 nektet å godkjenne valget av Nikolas til biskop i Stavanger, men det følgende året ble han biskop i Oslo. Han ble regnet for en av bakmennene da “øyskjeggene” med støtte fra orknøyjarlen Harald Maddadsson reiste seg mot Sverre 1193. Øyskjeggene la med letthet Viken under seg og overvintret i Bergen. Det var bare så vidt Sverre greide å slå dem i det blodige sjøslaget i Florvåg palmesøndag 1194.

Den følgende sommeren kalte Sverre sammen et kombinert riks- og kirkemøte i Bergen, der han fikk sin engelske hirdprest Martin valgt til ny biskop i byen og tvang biskop Nikolas til å krone seg. Samme sommer stilte pave Celestin 3 seg helt på erkebiskop Eiriks side i striden med Sverre. I et stort privilegiebrev tok han erkebiskopen og Nidaros-kirken under sitt vern og stadfestet fullt ut den norske kirkens rettigheter i samsvar med nyordningen av 1152/53 og reformene fra Magnus Erlingssons tid. Eirik fikk medhold i alle prinsipielle stridsspørsmål, og alle som trosset brevets bestemmelser, ble truet med utstøtelse av kirken. I henhold til dette lyste Eirik Sverre i bann fra Lund. Biskopene som hadde deltatt i hans kroning, ble personlig bannlyst av paven senere samme år, og erkebiskopen stevnet dem alle til seg.

Sverres kampvilje var likevel ubøyelig. Han kalte pavens støtte til Eirik et rykte danene hadde funnet på og hevdet at det bann Eirik lyste, hadde drevet i øynene på ham selv, siden han var blitt blind i Danmark. Senere påstod Sverre å ha mottatt pavebrev som løste ham fra bannet. Men pave Innocens 3 gjorde det 1198 klart at disse brevene var falske og befalte de norske biskopene å lyse interdikt (forbud mot kirkelige tjenester) over de delene av landet som fortsatt støttet Sverre. Sagaen tier om dette og om at Sverre var i bann resten av livet. I En tale mot biskopene fikk Sverre en kirkerettslærd til å forfekte den førgregorianske tanken om kongen som Guds utvalgte overhode over kirken, blant annet ved hjelp av omhyggelig utvalgte sitater fra Gratians systematiske kompilasjon av den alminnelige kirkeretten i Decretum.

Selv om alle biskopene etter hvert forlot landet, hadde Sverre fortsatt geistlige hjelpere. Han fikk de kirkelige sakramentene da han lå på sitt siste og ble kirkelig gravlagt. Agitasjonen i En tale tyder ikke på noen kongelig kompromissvilje. Men helt mot slutten av sin regjering, da Sverre militært og verdslig-politisk stod sterkere enn noensinne, må han likevel ha ønsket å bilegge striden. På dødsleiet rådde han sønnen Håkon til forlik.

I mellomtiden var den kirkelige motstanden mot Sverre blitt styrket av den opprørsflokken biskop Nikolas reiste i Danmark 1196, de såkalte “baglerne” (av bagall – bispestav). De hadde et nokså anonymt kongsemne i Inge, som de utgav for sønn av Magnus Erlingsson, men greide å mobilisere hard og farlig motstand mot Sverre. Ikke bare fikk de massiv støtte i Viken. I Sverres fravær inntok de Nidaros 1197 og svidde – under biskop Nikolas' ledelse – av Bergen 1198.

Sverre satte på sin side inn store styrker for å knekke motstanden i Viken. Flere ganger seilte han østover med leidangskontingenter på flere tusen mann og tvang vikværingene til harde økonomiske ytelser. Vikværingene gjorde hard motstand. Da Sverre satt i Oslo vinteren 1199–1200, ble han angrepet av en bondehær som samlet deltakere fra Svinesund til Telemark, og dertil bymenn fra Tønsberg. Ifølge sagaen var motstanderne mange ganger så tallsterke som Sverres hær på 3000 mann. Men deres angrep var dårlig samordnet, og de kampvante birkebeinerne slo dem tilbake avdeling for avdeling. Etter dette “bondeslaget” hentet Sverre forsterkninger fra Vestlandet og jagde baglerne fra Viken både 1200 og 1201. Fra høsten 1201 beleiret han baglerhøvdingen Reidar Sendemann på Berget i Tønsberg. Baglernes hovedstyrke holdt seg på Opplandene uten å våge å unnsette Reidar, som overgav seg omkring nyttår.

Det kunne se ut til at birkebeinerkongedømmet nå hadde festnet grepet om Viken, mens Opplandene fortsatt var vanskelig å kontrollere. I resten av landet stod Sverre sterkt. Hans styre favnet om det meste av det gamle norske fastlandsriket foruten Jemtland. Året etter øyskjeggenes nederlag 1194 søkte orknøyjarlen Harald Maddadsson til Norge og underkastet seg på harde vilkår. Hjaltland (Shetland) ble norsk skattland, og den norske kongen fikk rett til halve sakøren av Orknøyene, dessuten til falne øyskjeggers gods på begge øygruppene.

Sverres innsats som riksstyrer er vanskeligere å gripe enn hans militære operasjoner og striden med kirken. I nyere forskning er han blitt oppfattet som mindre banebrytende og original enn eldre historieskrivning regnet ham for, og mer av en viderefører av riksbyggende tiltak fra erkebiskop Øysteins og Erling Skakkes dager – både ideologisk og politisk-organisatorisk.

Fra Magnus Erlingssons kongelig-kirkelige ideologi overtok Sverre tanken om kongedømmet som et guddommelig innstiftet embete. Men mot det som har vært kalt et kongedømme “av kirkens nåde”, stilte han et kongedømme av Guds umiddelbare nåde, utenom og overordnet kirken. I Grýla hevder Sverre å ha en hellig treenighet på sin side – Gud, jomfru Maria og Olav den hellige. De berger ham fra farer og gir ham seier mot stor overmakt. Særlig iøynefallende utnyttet han olavsideologien mot Magnus, som hadde navn etter Olavs sønn og var helgenkongens erklærte lenstaker. I Grýla viser Olav seg for Sverre i drømme og kårer ham til sin stridsmann. På sine mynter og i sitt segl tok Sverre selv tilnavnet Magnus. Og under den senere kirkestriden kom “Hellig-Olavs lov” i hans propaganda til å stå for rettsordningen i Norge før fremstøtene for kirkelig selvstendighet 1152/53 og under Magnus Erlingsson, en rettsordning Sverre tok på seg å gjenopprette.

Politisk-organisatorisk førte Sverre videre viktige trekk fra Magnus Erlingssons regjering – slike som sammenkalling av geistlig-verdslige riksmøter og rikssynoder ved viktige politiske anledninger, mer systematisk bruk av syslemenn som kongedømmets lokale representanter og omdanning av befolkningens økonomiske leidangsytelser til en mer regulær skatt. I tillegg later han til å være den første konge som utnevnte lagmenn som lokale juridiske veiledere, noe som på lengre sikt skulle redusere bondedomstolenes selvstendighet. Samlet innebar dette en kongelig maktøkning som ikke minst skyldtes Sverres militære styrke. Her var det avgjørende at de gamle lendmannsættene ble kraftig tappet for blod under striden mot Sverre. De eldre storættene ble svekket og for en stor del avløst av et mer utpreget kongelig tjenestearistokrati.

Erobringen av Berget i Tønsberg omkring nyttår 1202 ble Sverres siste militære seier. Han var blitt syk under beleiringen, og tilstanden forverret seg under tilbakereisen til Bergen. Der døde han 8. eller 9. mars i hallen i steinborgen sin og ble gravlagt i muren mellom koret og den søndre inngangen i den store Kristkirken. Sagaen beskriver ham som en kortbent og noe tykkfallen mann, men lang i ryggen og staselig når han satt i høysetet. Han var måteholden med mat og drikk og utholdende i strabaser og nattevåking, veltalende, forstandig og stortenkt. Sagaen avslutter med at “[...] selv de som var hans uvenner, sa at det hadde ikke kommet noen slik mann til Norge i deres dager som Sverre”.

Flere skjønnlitterære forfattere har i ettertiden vært opptatt av Sverre, og som historikerne er de delte i oppfatningen av ham. Der Bjørnstjerne Bjørnson fant en “aandelig Stamherre” som knekte stormennene til fordel for bondefolket og talte Roma midt imot, ser Kåre Holt en person som utviklet seg til et kynisk og brutalt maktmenneske.

Kilder og litteratur

  • Sverres saga
  • Latinske dokument til norsk historie fram til år 1204, utg. og overs. av E. Vandvik og V. Skånland, 1959
  • RN, bd. 1
  • Saxo Grammaticus
  • engelske historieskrivere i utdrag ved G. Storm, i HT, rk. 4, bd. 2, 1904
  • Isl.Ann.
  • Soga om birkebeinar og baglar (Bǫglunga sǫgur), utg av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988
  • Gjennomgåelse av tidligere forskning i K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319, Handbok i Norges historie, bd. 3, 1974
  • Se ellers særlig: A. Holtsmark: En tale mot biskopene. En sproglig-historisk undersøkelse, 1933
  • L. Holm-Olsen: Studier i Sverres saga, 1953
  • G. M. Gathorne-Hardy: A Royal Impostor: King Sverre of Norway, 1956
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • K. Lunden: Norge under Sverreætten 1177–1319, bd. 3 av CNH, 1976
  • Magnús Stefánsson: “Kong Sverre – prest og sønn av Sigurd Munn”, i Festskrift til Ludvig Holm-Olsen, 1984
  • K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 av ANH, 1995
  • S. Bagge: From Gang Leader to Lord's Anointed, 1996

Portretter m.m.

  • Portrett på penning med omskriften “REX SVERUS MAGNUS”
  • Et kronet steinhode fra oktogongesimsen i Nidarosdomen, datert til tidlig 1200-tall, antas å forestille konge Sverre (basert bl.a. på en skjeggløs flekk på haken som også går igjen på myntbildet)

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.