Sven Arntzen

Advokat. Foreldre: Bankier Per (eg. Peder Urdahl) Arntzen (1864–1924) og Aasta Høst (1869–1945). Gift 1922 med Ellinor Bergfeldt (28.11.1897–13.6.1983), datter av disponent Christian Waldemar Bergfeldt (1855–1933) og Dorothea Bruun (1864–1938). Sønnesønns sønnesønn av Andreas Arntzen (1777–1837).

Sven Arntzen spilte en sentral rolle i motstandskampen under den annen verdenskrig og var riksadvokat under første del av det store landssvikoppgjøret etter krigen. Han var dessuten gjennom et langt yrkesliv en av landets aller fremste advokater.

Arntzen vokste opp i et velstandshjem i Kristiania. Han var seg tidlig bevisst at det var advokat han skulle bli. Våren 1920 avla han juridisk embetseksamen med ren laud, og etter å ha gjennomført praksis som dommerfullmektig var hans yrkesmessige virke fra 1922 og frem til han døde 1976 knyttet til advokatvirksomhet i Oslo, bare avbrutt av et studieopphold i Frankrike 1922–24 og konstitusjonen som riksadvokat 1945–46.

Sven Arntzen avla prøven for Høyesterett 1927, og ble deretter opptatt som kompanjong i det advokatfirma hvor han inntil da hadde arbeidet som fullmektig. I tiden som fulgte, viste Arntzen seg snart som en av landets aller fremste advokater. Tidlig satte han også spor etter seg som juridisk manuduktør og som sensor og eksaminator ved Universitetet i Oslo. Han var en mann av stor tyngde, robust og trygg på seg selv, men også med evne til å lytte til andre. Som person var han heller fåmælt. Hans form var direkte, innholdet klart.

Etter den tyske okkupasjonen av Norge våren 1940 bidrog Arntzen gjennom sine verv i Den Norske Sakførerforening i ikke liten grad til at kolleger holdt ryggen rak i de vanskelige årene som fulgte. Dette skulle koste ham fire måneder på Bredtveit. Okkupasjonstidens Statspoliti arresterte ham i mai 1944, men slapp ham ut igjen i september – uvitende om at han også drev annen virksomhet under dekknavnet “Skogen”. To år tidligere hadde nemlig riksadvokat Haakon Sund bedt ham påta seg ledelsen av motstandsbevegelsens politiorganisasjon. Etter en tid ble Arntzen også medlem av Milorgs militære råd og således en av Hjemmefrontens ledere. Gjennom dette arbeidet fikk han en helt sentral rolle i planleggingen av politiets beredskap ved frigjøringen av Norge og forberedelsen av det kommende oppgjør med landssvikerne. Han deltok dessuten i forberedelsen av flere lovarbeider i okkupasjonstiden.

Natt til 8. mai 1945 overtok Arntzen som fungerende rikspolitisjef hovedpolitistasjonen i Oslo. En uke senere tiltrådte han som landets riksadvokat. Det er blitt sagt at han gjorde dette nærmest som en form for nasjonal verneplikt. Tiden var ikke uten dramatiske innslag. En dynamittsprengning i Arntzens privatbolig førte heldigvis bare til materielle skader. Frem til oktober 1946 la Sven Arntzen all sin energi i arbeidet med rettsoppgjøret og gjenoppbyggingen av påtalemyndigheten.

Han gav snart uttrykk for at han aktet seg tilbake til sitt virke som advokat. Da han fratrådte som riksadvokat høsten 1946, ble han imidlertid utsatt for en regulær bakvaskelseskampanje, iscenesatt med bruk av forfalskede dokumenter av krefter som ønsket å diskreditere rettsoppgjøret. En person ble senere idømt fengselsstraff for å ha fremsatt de falske beskyldningene. – Som riksadvokat førte Arntzen en fast og streng linje i oppgjøret med landssvikerne. At dette skaffet ham uvenner, er neppe til å undres over.

Også som privatpraktiserende advokat ble han betrodd de helt store oppgaver. Han var agent og advokat for den norske regjering ved Den Internasjonale Domstol i Haag under tvisten med Storbritannia om den norske fiskerigrensen 1949–51 og under tvisten med Frankrike om gullklausulen i visse statslån 1955–57. I perioden 1955–67 var han fast aktor og forsvarer i Høyesterett. Arntzen var medlem av Den Norske Sakførerforenings hovedstyre 1957–61, hvorav de siste to år som formann. Han hadde styreverv i en rekke selskaper, bl.a. var han i ca. 20 år styreformann i Storebrand og i Norsk Jernverk. For sin innsats ble Sven Arntzen hedret med kommandørkorset med stjerne av St. Olavs Orden, Deltagermedaljen og Storbritannias King's Medal f.c.

I sin alderdom opplevde Sven Arntzen gleden av å kunne fortsette sin advokatvirksomhet med en av sine sønner som kompanjong og nærmeste medarbeider. Han fikk en god slutt på sin lange arbeidsdag. Sven Arntzen døde av hjertesvikt under et opphold i Aix-en-Provence senhøstes 1976. Han er begravet på Vestre gravlund i Oslo.

Verker

  • Bør adgangen til å kreve oppreisning for legemskrenkelser utvides?, Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 12, 1941
  • Fiskerigrensesaken mellom England og Norge og Den Internasjonale Domstol i Haag, i TfR 1952, s. 113
  • Norges Banks rettslige stilling i forhold til regjering og Storting, Den Norske Bankforening og Forretningsbankenes felleskontor. Skrifter nr. 87, 1958

Kilder og litteratur

  • Medlemmer av Den Norske Advokatforening 31. desember 1965,1966
  • A. Aulie: Brev til etterslekten, Bergen 1974
  • artikkel i Aftenp. 29.11.1976
  • P. Brunsvig: minneord i Aftenp. 29.11.1976
  • K. Blom: minneord i Aftenp. 6.12.1976
  • E. F. Eckhoff: “Høyesterettsadvokat Sven Arntzen 1897–1976”, i Advokaten – rettens og samfunnets tjener. Den Norske Advokatforening 1908–1983, 1983
  • L. J. Dorenfeldt: “Tiden 1929–1979”, i Riksadvokater gjennom 100 år. Jubileumsskrift for riksadvokatembetet, 1990
  • G. F. Rieber-Mohn: “Påtalemyndighetens 100-års jubileum”, i Lov og Rett 1990, s. 291–295
  • samtaler og korrespondanse med Sven Arntzens sønn, Andreas Arntzen

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.