Sofus Arctander

Politiker og embetsmann. Foreldre: Overtollbetjent Hans Steenbuch Arctander (1801–85) og Martha Dahll Nielsen (1804–96). Gift 1881 med Maren Sophie Aars (8.10.1849–19.3.1940), datter av verftsskriver Jens Ludvig Aars (1808–55) og Annette Lund (1818–55). Far til Signy Arctander (1895–1971).

Sofus Arctander var statsråd og stortingsmann i tiden før og etter unionsoppløsningen, og med sin sterke personlighet og store arbeidskraft var han lenge en av forgrunnsskikkelsene i vårt politiske liv.

Sofus Arctander tilhørte en gammel embetsmannsslekt. Han ble født i Christiania, men flyttet med familien til Kristiansand da faren ble overtollbetjent der 1853. Han avla examen artium i hjembyen 1863, og reiste så til Christiania for å ta fatt på sine studier. Trang økonomi satte sitt preg på studietiden. En tid var han huslærer i Nordfjordeid, for øvrig var han bibliotekar i Studentersamfundet og hadde fri bolig i samfunnets hus.

Studentersamfundet fikk stor betydning for hans utvikling og interesser. Han var en utfordrende og slagferdig debattant og hørte til en krets av radikale og nasjonalt innstilte studenter med Frits Hansen og senere Bjørnson som midtpunkt, og han var en ivrig tilhenger av Johan Sverdrup. Stemmerett skaffet han seg tidlig ved å kjøpe den verdiløse gården Hanakamb i Nordfjord for 10 spesidaler. Han solgte parseller av gården videre til venner, som dermed også fikk statsborgerlige rettigheter og på den måten sannsynligvis ble de første «myrmenn».

Arctander avla juridisk embetseksamen 1870. Våren 1871 studerte han statsøkonomi og filosofi ved universitetet i Lund med stipend fra kong Karl 15. Samme sommer drog han til Nordland, hvor han hadde gamle slektsbånd. Han bodde fra 1872 til 1884 i Hadsel, der han først var sorenskriverfullmektig, deretter en tid konstituert sorenskriver og fra 1875 overrettsssakfører. 1880 ble han lensmann samme sted. Han kom tidlig med i kommunestyre og formannskap, var ordfører 1875–79 og valgmann fra 1873. Som ordfører var han energisk og initiativrik, særlig når det gjaldt skoler og veibygging.

Ved stortingsvalget 1877 ble Arctander valgt til første suppleant for Nordlands amt, 1878/79 møtte han for første gang på Stortinget, og 1880–84 var han fast representant. Han ble sett på som en av de mest lovende yngre politikere i Stortinget, og ble straks betrodd viktige verv. Han var sekretær i Lagtinget 1880–82, lagtingspresident 1883–84, og 1880–84 var han formann i gasje- og pensjonskomiteen.

Arctander hørte i sin første stortingstid til den gruppe av yngre venstreorienterte representanter som støttet Johan Sverdrups opposisjonspolitikk. 1882 deltok han aktivt i stiftelsen av Venstre. Arctander ønsket en romslig folkebevegelse som tok hensyn til de lokale særegenheter, og han ble under landsmøtet en ledende talsmann for dem som advarte mot en altfor ambisiøs og fasttømret partiorganisasjon.

På forsommeren 1884 kom Arctander med på Ole Jacob Brochs ministerliste, og da Johan Sverdrup dannet regjering 26. juni, ble han sjef for Indredepartementet. Med hans bakgrunn var det naturlig at han særlig kom til å interessere seg for kommunikasjonene og utbyggingen av jernbanenettet, som imidlertid ble overført til det nye arbeidsdepartementet sommeren 1885. Også sosialpolitiske spørsmål sorterte den gang under Indredepartementet, og den første arbeiderkommisjon ble nedsatt 1885, mens Arctander var statsråd.

Etter hvert kom Arctander i motsetningsforhold til Johan Sverdrup og fremfor alt til hans nevø Jakob Sverdrup. Det var i første rekke en personlig konflikt, som delvis skyldtes Johan Sverdrups autoritære lederstil. På ett område kom imidlertid Arctander i saklig strid med Sverdrup. Han motsatte seg Jakob Sverdrups planer om menighetsråd på grunn av at forslagene begrenset den kirkelige stemmerett. Dette spørsmålet skulle føre til åpen konflikt i ministeriet. 1886 prøvde Arctander, sammen med Richter og Blix, å få saken utsatt, og året etter var han blant dem som dissenterte da proposisjon ble fremsatt. Etter at forslaget hadde lidd nederlag (mot én stemme) i Stortinget, var Arctander blant dem som mente at Jakob Sverdrup måtte gå ut av regjeringen. Da dette ble avvist, søkte Arctander sammen med Astrup og Birger Kildal avskjed høsten 1887. Avgjørelsen ble utsatt gjennom oktoberoverenskomsten, men det lyktes ikke å komme til enighet da regjeringens stilling ble tatt opp i Stortinget i februar 1888. Arctander var meget bitter mot Johan Sverdrup etter dette, han følte seg fordrevet fra regjeringen – og etter partisplittelsen 1888 sluttet han seg til det Rene Venstre og ble en av regjeringens mest pågående kritikere.

Arctander satt igjen på Stortinget i periodene 1889–91, 1900–03 og 1903–06. 1890 ble han utnevnt til borgermester i Bergen, og konsentrerte seg utover i 1890-årene om denne oppgaven. Han kom ikke sjelden i konflikt med Christian Michelsen, som var en mektig mann i byens politiske liv. 1901 ble han utnevnt til tollskriver i Kristiania og flyttet til hovedstaden, der han ble boende resten av sitt liv.

Arctander kom i 1890-årene i økende grad til å interesse seg for økonomi. Fra 1892 var han formann i riksskattekommisjonen og fra 1899 var han formann i den departementale skattelovskomité. Gjennom dette arbeidet bidrog han vesentlig til utformingen av skatteloven av 1911, som innførte selvangivelse og lovregulert begrensning av skatteprosenten. – 1902–05 var han formann i representantskapet for Norges Bank, og da han kom inn på Stortinget igjen i 1900, ble han formann i budsjettkomiteen. Året før hadde en ny og alvorlig økonomisk krise satt inn, så det var en vanskelig oppgave Arctander fant seg stilt overfor. Den økonomiske situasjonen krevde etter hans mening grundig gjennomdrøfting og langsiktig planlegging. I dette øyemed tok han initiativ til de årlige finansdebatter i Stortinget.

I unionsspørsmål hadde Arctander øvd en modererende innflytelse. Bl.a. hadde han vært en av de bergensborgere som 1895 hadde anbefalt forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag, men da unionskonflikten tilspisset seg i annen halvdel av 1890-årene, støttet han Georg Stangs arbeid for å styrke det norske forsvaret, og som formann i den kombinerte budsjett- og militærkomité spilte han en ledende rolle ved finansieringen av grensefestningene.

Da statsminister Johannes Steen gikk av 1902, var Arctander på tale som hans etterfølger. En avstemning i Stortingets Venstreforening gikk imidlertid i favør av Otto Blehr. Ernst Sars undret seg over at Stortingets venstremajoritet ikke samlet seg om Arctander som «den utvilsomt mere betydende personlighet, udrustet med større kundskabsfylde og mere fremragende parlamentarisk og administrativ begavelse».

Under unionsstriden 1905 ble Arctander, som hadde vært odelstingspresident siden 1900, en av de ledende skikkelser og oppnådde for en tid også betydelig personlig popularitet. Han var medlem av spesialkomiteen i Stortinget, og i mars ble han handelsminister i Christian Michelsens samlingsregjering. Han var tilhenger av øyeblikkelig aksjon i konsulatsaken og bidrog sterkt til at en satset på den «korte lovlinje». Under Karlstad-forhandlingene høsten 1905 fungerte han som statsminister i Michelsens fravær. Det vakte oppsikt da Arctander senhøstes samme år uttalte i Stortinget at regjeringen ville gå av dersom folkeavstemningen om statsformen gav flertall for republikk. Finansminister Gunnar Knudsen benektet bl.a. at Arctander hadde uttalt seg på regjeringens vegne. Episoden førte til Knudsens avgang.

Arctander var tilhenger av samlingspolitikken og prøvde i januar 1906 forgjeves å få venstregruppen i Stortinget med på å «bygge videre på det lykkelige samarbeide mellem partierne i 1905», og han uttalte seg med bitterhet om venstremenn som Gunnar Knudsen og Johan Castberg som ønsket å gjøre slutt på samarbeidspolitikken og gjenreise et uavhengig Venstre. På den annen side forble han venstremann i sitt hjerte, hevdet å føre videre Venstres tradisjoner og ble en pådriver for den venstredreining som fant sted 1907. Løvlands regjering gikk av etter mistillitsforslag fra Venstre og Arbeiderpartiet. Ingen av forslagene ble vedtatt, men samlet ble det flertall mot regjeringen. Arctander var enig i at ministeriet måtte søke avskjed, og forfektet med styrke læren om det «negative flertall».

Arctander var en uforsonlig motstander av Venstres «konsolidering» 1908, og 1909 undertegnet han det opprop som førte til stiftelsen av Det Frisinnede Venstre. Ideologien samsvarte i viktige henseender med hans eget syn. Han la avgjørende vekt på den personlige frihet og det private initiativ, og tok avstand fra tidens proteksjonistiske tendenser og sosialpolitiske eksperimenter i statlig regi. Arctander ble en av lederne for det nye partiet, men avslo å stille som formann.

1. februar 1910 ble Arctander utnevnt til handelsminister i Wollert Konow S. B.s samlingsministerium og ble dermed med i sin fjerde regjering. Men allerede i juni søkte han avskjed på grunn av det private forslaget om allmenn kommunal stemmerett for kvinner – et forslag han hadde tatt til orde mot både i Odels- og Lagtinget. Det ble i samtiden gjettet på at denne saken bare var et påskudd til å tre ut av regjeringen. Hans avgang var imidlertid i samsvar med hans personlige syn på spørsmålet og med hans tolkning av grunnleggende parlamentariske prinsipper.

Arctander var 1908 blitt utnevnt til førsteborgermester i Kristiania, en stilling han beholdt til 1920. I samsvar med sitt liberale samfunnssyn arbeidet han her for en restriktiv finanspolitikk, for bremsing av de kommunale aktiviteter og for friere spillerom for det private initiativ. Han ble derfor en skyteskive for den radikale opposisjonen. Et hovedproblem han stod overfor var bolignøden i hovedstaden. En løsning som lå hans hjerte nær var etablering av private småhus med hager, etter mønster av den engelske «Egne hjem»-bevegelsen. «Arctanderbyen» ved foten av Ekeberg fra 1910/11 ble et varig monument over denne delen av hans borgermestergjerning. Sin spareiver til tross prøvde han også å tilgodese kunst- og forskningsformål i hovedstaden.

Gjennom sin lange stortingsgjerning og sin deltakelse i fire regjeringer ytet Sofus Arctander viktige bidrag til utformingen av det moderne Norge. Han fremtrer i nyere forskning som en kunnskapsrik og energisk politiker og embetsmann, evnerik og ambisiøs, men også selvhevdende og med et noe hissig temperament, og samarbeid med andre var ikke hans sterke side. Kanskje er det her vi først og fremst bør søke forklaringen på at han, skjønt han flere ganger befant seg i nærheten av maktens tinde, aldri nådde helt til topps i norsk politikk.

Arctander omkom i august 1924 under et opphold på Lifjell i Telemark; dødsdagen er usikker – han hadde vært borte i flere dager da han ble funnet død.

Verker

    Publiserte verker

  • Diverse dikt, iSamfundsblade, hf. 1, utg. av Det norske Studentersamfund, 1866
  • Lofotfisket og Loven af 23de Maj 1857, i Dagbl. nr. 164/1876
  • Foredrag angaaende den politiske stilling holdt paa venstremødet paa Lekang i Hadsel 18de august 1882, Bodø 1883

    Etterlatte papirer

  • Arctanders privatarkiv er bevart ved UBO
  • Brev fra ham finnes i en rekke privatarkiv, bl.a. i Johan Sverdrups arkiv (RA), i Ole Richters arkiv (DKNVS), og i Ludvig Daaes arkiv (RA)

Kilder og litteratur

    Kilder

  • Samtidige dagbøker og memoarer (først og fremst Ludvig Daaes og Johan Castbergs dagbøker og kong Oscar 2s Mina memoarer, bd. 2)
  • S. Blehr: Mot frigjørelsen. Utdrag av statsminister Otto Blehrs politiske korrespondanse 1891–1903 med innledende historisk oversikt, bd. 1–2, 1946–48
  • Stortings-Forhandlinger
  • Stortingstidende
  • samtidige aviser

    Litteratur

  • Det foreligger ingen egen biografi over Arctander, men han omtales i en rekke historiske arbeider vedrørende denne perioden
  • A. M. St. Arctander: De sverdrupske ministerkriser, 1888
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914, s. 39ff.
  • biografi i With, 1920
  • W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • H. Koht: Johan Sverdrup, bd. 3, 1925
  • W. Keilhau: “Vår egen tid”, bd. 11 i NFLH, 1938
  • A. Björnberg: Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905, Uppsala/Stockholm 1939
  • R. Danielsen: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 2, 1964
  • R. Sevåg: Statsråd H. R. Astrup, 1967
  • P. Fuglum: Ole Richter. Statsministeren, 1968
  • d.s.: “Norge i støpeskjeen”, bd. 12 i CNH, 1978
  • L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti, 1982
  • K. Kjeldstadli: “Den delte byen”, bd. 4 i Oslo bys historie, 1990

    Skriftlig ikke-publisert materiale

  • Sofus Arctanders privatarkiv, UBO
  • Den norske regjerings hovedprotokoller, RA

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.