Sigurd Ibsen

Diplomat, politiker og forfatter. Foreldre: Forfatter Henrik Ibsen (1828–1906) og Suzannah Daae Thoresen (1836–1914; se Suzannah Ibsen). Gift 11.10.1892 med sanger Bergliot Bjørnson (1869–1953; se Bergliot Ibsen). Far til Tancred Ibsen (1893–1978).

Sigurd Ibsen var ansatt i den norsk-svenske utenrikstjeneste på slutten av 1800-tallet. Han var ekspedisjonssjef i Indredepartementets utenriksavdeling, medlem av den annen konsulatkomité 1902 og sentral i debatten om unionsoppløsningen. Som norsk statsminister i Stockholm 1905 var han meget imot den linje som ble valgt for unionsoppløsningen.

Selv om Sigurd Ibsen var født i Norge, forble han i stor grad utlending. Han tok artium i München 1878 og ble cand.jur. ved universitetet der 1880. Han ønsket å ta sin doktorgrad i Norge, men da hans tyske eksamen ikke ble godkjent, bestemte han seg for å ta den i Roma. Avhandlingen La camera alta nel governo rappresentativo var et studium av førstekammerets stilling i et representativt demokratisk system. Uten noen norsk universitetsgrad var karrierevalget begrenset, men med hans språkkunnskaper og interesse for politikk var diplomatiet en mulighet.

En tid overveide Ibsen å ta italiensk statsborgerskap, men med Johan Sverdrups hjelp fikk han 1884 et attachéstipend, og januar 1885 begynte han i det norsk-svenske utenriksdepartementet i Stockholm. Så fulgte to år i Washington, D.C. og ett år i Wien. Hans opphold i Amerika og særlig den amerikanske likhetsfilosofien ble avgjørende for hans utvikling, det samme ble konfliktene i den norsk-svenske legasjonen. Han reiste til Amerika som europeer og kom tilbake som nordmann. Etter ett år i Wien fikk han beskjed om at stipendet ikke ville bli fornyet, og til farens skuffelse forlot han 1890 diplomatiet.

I en serie artikler i Dagbladet forklarte Ibsen hvorfor han tok den avgjørelsen. I Sverige ble artiklene lest som kritikk av det felles diplomatiet. Etter hvert ble Ibsen talsmann for et nytt forhold i unionen mellom Norge og Sverige. 1891 skrev han Unionen, hvor han argumenterte for Norges rett til å opprette sitt eget utenriksstyre. I Norge ble hans synspunkter lest og respektert.

1895 skrev Ibsen at universitetet burde opprette et professorat i sosiologi. I løpet av vinteren 1896–97 gav han 16 forelesninger for et engasjert publikum, men ansettelseskommisjonen konkluderte med at “dr. Ibsen ikke har været istand til, gjennem de afholdte forelæsninger, at lægge saadane egenskaber som videnskabsmand for dagen, at Kommissionen for tiden med tryghed kunde betro ham en lærerpost i sociologi ved universitetet”.

For å komme over sin skuffelse startet Ibsen et samfunnskritisk tidsskrift, Ringeren, hvor han tok opp igjen debatten om unionen, det eneste området hvor han følte seg akseptert i Norge. Som medarbeidere knyttet han bl.a. til seg Bjørnstjerne Bjørnson, J. E. Sars og Arne Garborg. Med redaktørens artikkel Nationalt kongedømme hadde debatten tatt en ny retning. Ibsen foreslo at unionen skulle oppløses, og at Norge, ved å velge en Bernadotte som konge, kunne unngå å fornærme Sverige. Mange tidligere republikanere, som Bjørnson, støttet hans forslag.

Etter 7 år uten fast inntekt ble Sigurd Ibsen 1899 ekspedisjonssjef i Indredepartementet for å bygge opp et utenrikskontor: “Nu har Norge endelig fått sitt utenriksdepartement i orden,” skrev han til Bergliot. For Ibsen hadde konsulatsaken alltid vært en bisak i forhold til spørsmålet om eget utenriksdepartement, men han følte seg forpliktet til å behandle saken. Utredningen Spørgsmaalet om et særskilt norsk konsulatvæsens forhold til det fælles udenrigsstyre (1901) viste at det var mulig å innpasse konsulatvesenet i den bestående ordning av utenriksstyret. Sveriges utenriksminister tok initiativ til nye forhandlinger, og Ibsen ble medlem av den annen konsulatkomité 1902.

1902 ble Ibsen statsråd i Otto Blehrs regjering, men spilte ingen fremtredende rolle. Derimot oppstod det mellom Ibsen og forsvarsminister Georg Stang en ren prinsippkonflikt, som førte til at regjeringen sprakk.

Da Francis Hagerup dannet sin samlingsregjering 1903, ble Ibsen norsk statsminister i Stockholm. I Sverige var han respektert for sin intelligens på en måte han ikke opplevde i Norge. Til tross for at han mente at unionen måtte briste, ville han at det skulle skje fredelig og i enighet mellom de to land. Da den svenske statsminister Boström 1904 nektet å godkjenne at norske konsulatembetsmenn skulle utnevnes i Norge, forstod Ibsen at Norge måtte si opp unionen, men han mente det burde skje ved et nytt stortingsvalg og grunnlovsendringer. I Norge var man derimot ikke villig til å vente lenger.

Da Christian Michelsen dannet regjering mars 1905, ble Ibsen holdt utenfor. Han hadde bygd opp Norges posisjon ved sine mangfoldige uttalelser gjennom nesten to tiår, han hadde satt konsulatspørsmålet på landets dagsorden, og han hadde skapt forutsetningene for Michelsens politiske fremgangsmåte gjennom artikkelen om nasjonalt kongedømme; men da begivenhetenes gang krevde handling, ville Ibsen fremdeles forhandle. Som intellektuell kosmopolitt hadde han heller ingen forståelse for den nasjonalismen som drev hans landsmenn.

Da Sigurd Ibsen forlot Stockholm 1905, forlot han også norsk politikk. Det ble enda mer tydelig etter at han skrev Da unionen løsnede i Samtiden 1906, hvor han forsvarte sitt eget linjevalg og kom med flere fornærmende uttalelser. Da han 1906 ble valgt til medlem av den faste voldgiftsdomstolen i Haag, opplevde han det som en internasjonal anerkjennelse av sitt standpunkt. Men i Norge var han etter 1905 utenfor, uønsket og stort sett misforstått. Dermed tok han opp pennen på nytt.

Å skrive falt ikke lett for Sigurd Ibsen. Han arbeidet grundig, men langsomt. Sitt hovedverk Menneskelig kvintessens arbeidet han med i fire år før det kom på trykk 1911. Boken er et filosofisk-politisk verk om motsetningene mellom menneskets bevissthet og naturen. 1912 gav han ut essaysamlingen Udsyn og indblik, hovedsakelig artikler han hadde offentliggjort som kronikker i Aftenposten og Ringeren. I Politikens motsætninger analyserte han “magt og ideal”, “kapitalisme og kollektivisme”, “nasjonalisme og folkebroderskab”.

Sigurd Ibsen skrev to dramaer – Robert Frank (1914), som ble oppført på Nationaltheatret og oversatt til flere språk, og Erindringens Tempel (1917). Som dramatiker ble han imidlertid sammenlignet med faren, og da kom han til kort.

I likhet med faren lukket også Sigurd Ibsen seg for offentligheten. Han holdt seg à jour med politikken og skrev avisartikler om begivenhetenes gang, men det var alltid som en “outsider”. Etter den første verdenskrig bodde familien Ibsen mest i utlandet, i Italia og Tyskland. I 1920-årene kjøpte de en villa i Sør-Tirol, ikke langt fra Gossensaß, der Sigurd hadde bodd som gutt. Ved Villa Ibsen fikk han bygd et lite hus i hagen, hvor han kunne arbeide uforstyrret.

På tross av to operasjoner døde Sigurd Ibsen av kreft 70 år gammel. Han var kommandør av St. Olavs Orden (1903) og innehaver av den svenske Nordstjärneordens storkors.

Verker

  • La camera alta nel governo rappresentativo, dr.avh., Roma 1882
  • Unionen, 1891
  • De to udenrigsministres samvirken, 1891
  • Mænd og magter, 1894
  • Konsulatsagen, 1894
  • Nationalt kongedømme, 1898
  • Menneskelig kvintessens, 1911
  • Udsyn og indblik, 1912
  • Robert Frank, skuespill, 1914
  • Erindringens Tempel, skuespill, 1917
  • Politikens motsætninger, 1925
  • Videnskab og mystik og andre essays, utg. av H. Nordahl, 1992
  • Bak en gyllen fasade. Sigurd Ibsens brev til familien, 1883–1929, utg. av B. Nævdal, 1997

Kilder og litteratur

  • E. H. Bull: “Sigurd Ibsen”, i Profiler av noen samtidige, 1933
  • W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • B. Ibsen: De tre. Erindringer om Henrik Ibsen, Suzannah Ibsen, Sigurd Ibsen, 1948
  • C. G. Fleetwood: Från studieår och diplomat-tjänst, dagböcker, brev och skrifter, 2 bd., utg. av G. Fleetwood, Stockholm 1968
  • E. Rudeng: “En statsmann i reserve. Sigurd Ibsen og 1905”, i Nytt Norsk Tidsskrift, 1994
  • T. Leiren: “Becoming Norwegian. Sigurd Ibsen in America, 1886–1888”, i Scandinavian Studies, 1996
  • d.s.: “Catalysts to Disunion. Sigurd Ibsen and Ringeren, 1898–1899”, i Scandinavian Studies, 1999
  • B. A. Steine: Med Baudelaire på nattbordet. Sigurd Ibsens ideologiske utvikling 1890–1925, h.oppg. UiO, 2001

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.