Sigurd Bødtker

Teaterkritiker. Foreldre: Lege Fredrik Waldemar Bødtker (1824–1901) og Sofie Jenssen (1830–98). Gift 5.7.1901 med Ingrid Blehr (22.9.1881–27.12.1959), datter av redaktør Theodor Christopher Blehr (1838–90) og Bergitte Christine Friis Stoltz (1853–1936), ekteskapet oppløst 1910. Svoger til Gunnar Heiberg (1957–1929).

Sigurd Bødtker var den første heltids teaterkritiker i Norge. Han gjorde kritikervirksomheten til en selvstendig kunstart, og hans klare og konsise kritikker fikk stor betydning både for skuespillere og publikum.

Bødtker vokste opp i Trondheim i en stor søskenflokk. Han tok examen artium 1884 og begynte å studere jus ved universitetet i Kristiania. Som student utgav han 1888 diktsamlingen Elskov, på eget forlag. Diktene var ikke særlig gode, og ville i dag ikke vekke noen oppsikt eller forargelse: “Så tar resolutt han hatten, betaler og blir hos henne den natten!” Men den gang vakte samlingen så stor oppsikt at han ble relegert fra universitetet for ett år, i henhold til paragraf 43 i universitetets bestemmelser fra 1824: “Ligeledes er det Academiske Collegium berettiget til, såfremt nogen ved Universitetet studerende forser seg ved Drukkenskap, Forargerligt Liv eller ved andre Studerendes Forførelse, at fatte Beslutning om hans Relegation eller Udelukkelse fra alt Samquem med Universitetet.” I henhold til paragrafens siste ledd ble beslutningen anket til Høyesterett, som stadfestet dommen. Ved å utgi og offentliggjøre diktene hadde Sigurd Bødtker gjort seg skyldig i forførelse.

Bødtker ble cand.jur. 1891. Samme år var han en kort tid sekretær ved det norsk/svenske konsulat i Leith og deretter i generalkonsulatet i Hamburg til 1896, da han ble ansatt som sekretær i Indredepartementet (fra 1900–03 i Landbruksdepartementet). Allerede i denne tiden hadde han begynt på det som skulle bli hans hovedvirke, teaterkritikken.

Sigurd Bødtker var den første skribent i Norge som tok teaterkritikk som en livsoppgave, og han skulle sette et kraftig preg på norsk teaterliv i flere tiår. Fra 1896 var han fast teaterkritiker i Morgenbladet, senere i Verdens Gang til 1910, og da avisen skiftet navn fulgte han med redaksjonen til Tidens Tegn. Han var også en kort tid innom Aftenposten, før han gikk tilbake til Tidens Tegn.

Gjennom hele sin karriere øvde han stor innflytelse både på selve teateret og publikums forhold til det. Hans stil var like klar og konsis enten den beveget seg i følsom stemningslyrikk eller bitende ironi. Bødtker ble en toneangivende personlighet i norsk kulturliv. Hans venner kalte ham Salmonsen – etter det berømte danske konversasjonsleksikonet; han var en vitende mann som hadde svar på det meste.

Som kritiker tilhørte han den impresjonistiske skole. Den representerte ingen retning, ikke noe system, ikke noe på forhånd gitt standpunkt. Kritikken var ikke bare en anmeldelse av et teaterstykke, den var også et selvstendig kunstnerisk uttrykksmiddel. Det avgjørende spørsmål var hele tiden om det var god kunst det var snakk om. Teaterkritikken ble et smidig våpen i kampen for et fritt åndsliv. Samtidig hadde han en evne til å gjøre en forestilling eller en enkeltprestasjon levende, derfor kan hans artikler i all sin subjektivitet gi oss et stykke norsk teaterhistorie. Om forfatteren Finn Halvorsens debutskuespill Speilet skrev han: “Finn Halvorsens skuespill har alle mulige feil, men det har også et eneste fortrinn; det er skrevet ut fra et beveget sinn. Forfatteren tynges til jorden av den overmektige Strindberg, han er kommet innenfor den store dikters område og evner ikke lenger å finne veien frem til sitt eget.”

Det var ikke bare i sin samtid Bødtker øvde stor innflytelse. Hans teaterartikler ble utgitt i tre bind 1923–29 under tittelen Kristiania-premierer gjennem 30 aar. De to første bindene er redigert av Einar Skavlan, og det siste av Anton Rønneberg. I disse bøkene vil også dagens teaterinteresserte finne innsiktsfulle artikler om stykker som fremdeles går på norske scener.

Bødtker tok også opp teaterpolitiske spørsmål som fremdeles er gyldige. Da Nationaltheatrets sjef Bjørn Bjørnson forlot sjefstillingen 1927 på grunn av teaterets dårlige økonomi, skrev Bødtker: “Det er skikk og bruk at Nationaltheatrets sjef sitter fast i salen så lenge driften er økonomisk tilfredsstillende. Så lenge er man meget overbærende, ingen går hardt til rette med teatret, selv om de kunstneriske resultater ikke har svart til rimelige forventninger. Men for den økonomiske misère er det ingen tilgivelse å vente, sjefen er ikke alene ansvarlig for feilgrep og uhell men for alle følger av dårlige tider ... Naturligvis er det ingen rettferdighet i at sjefens stilling gjøres helt avhengig av driftens økonomiske resultater. Et utålelig press øves herved på hans virksomhet, han hindres i sin bevegelsesfrihet, han tvinges bort fra sine egentlige hensikter. Den planmessighet som vi alle krever av Nationaltheatret kan vanskelig gjennomføres når man stadig må speide etter nye muligheter av hensyn til kassens truende krav. Der hviler på et nationalteater forpliktelser som ikke lar seg forene med reglene for en økonomisk privatdrift. Vi står overfor et valg som vi ikke lenger kan vise fra oss; vil vi ha et virkelig nationalteater eller vil vi ikke? Et nationalteater skal stå på et høyt plan, det skal verne om litterære tradisjoner, det skal dyrke sin kunstneriske ærgjerrighet, det skal i vår bevissthet være et kultursentrum i rang med universitetet og kunstmuseet. Krever vi av disse kulturmakter at de selv skal klare sitt budsjett? La oss for fremtiden være enige om at vårt Nationaltheater ikke kan og ikke skal være en lønnsom bedrift!”

Ved siden av sin virksomhet som teaterkritiker tok Bødtker også livlig del i Kristianias kunsterniske og litterære liv. I Den norske Forfatterforening og dens sakkyndige utvalg var han en engasjert talsmann for nyere norsk litteratur, og han skrev bl.a. begeistret om en stor kvinnelig begavelse – Cora Sandel. Som formann og styremedlem i Kristiania Kunstnerforening kom han ofte med temperamentsfulle innlegg, som oftest ord i rette tid. Han deltok også i agitasjonen for unionens oppløsning 1905 som medutgiver av det “politiske flyvebladet” Strax.

Verker

  • Elskov. Digte, 1888 (ny utg. (utvalg), med merknader og etterord av O. Bakken, Trondheim 1975)
  • Kristiania-premierer gjennem 30 aar. Sigurd Bødtkers teaterartikler, red. av E. Skavlan og A. Rønneberg, 3 bd., 1923–29

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • E. Skavlan: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • K. Elster: Illustrert norsk litteraturhistorie, 2. utg., 3 bd., 1934–35
  • C. Just (under pseudonymet Monocle): “Elskov” i høyesterett. Sigurd Bødtkers bortvisning fra universitetet, Småskrifter for bokvenner 63, 1945

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (hoftebilde) av Kalle Løchen, 1886; p.e
  • Maleri (helfigur) av Christian Krohg, 1890-årene; NG
  • Litografi Svik (Sigurd Bødtker fremstilt som djevel) av Edvard Munch, 1903; Munch-museet, Oslo
  • Byste (gips) av Gustav Vigeland, 1904; Vigeland-museet, Oslo
  • Maleri (hoftebilde) av Henrik Lund, 1915; NG

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.