Sølve Skagen

Filmregissør. Foreldre: Skolestyrer og maler Kåre Johan Skagen (1911–93) og lærer Mary Emilie Guttelvik (1917–). Ugift. Bror av Kaj Skagen (1949–).

Sølve Skagen har spilt en viktig rolle i norsk filmliv siden begynnelsen av 1970-årene, ikke bare som regissør og manusforfatter, men også som pedagog og inspirator for flere generasjoner av norske filmarbeidere.

Skagen vokste opp på Nordfjordeid. Han ble cand.mag. ved Universitetet i Oslo 1971. Deretter studerte han filmvitenskap ved Stockholms Universitet til 1974. Allerede før han begynte å studere, skrev han om film i aviser og tidsskrifter, og han var filmredaktør i Dag og Tid 1969–71. I årene 1968–73 var han redaksjonsmedlem i filmtidsskriftet Fant. Han var også PR-ansvarlig ved Norsk Film A/S 1969–71. 1973 debuterte han som filmregissør med kortfilmen Sightseeing.

Skagen laget flere politisk engasjerte dokumentarfilmer sammen med Malte Wadman: Hvem eier Tyssedal? 1975, Stå på! 1976, Tvers igjennom Lov 1977 og Bravo bravo 1978. Disse filmene representerte en ny type dokumentarfilm i Norge: venstreradikal og opprørsk, samfunnsengasjert og polemisk. Arbeidskonflikter og storindustriens konsekvenser for vanlige arbeidere var hovedtemaene i disse filmene, som banet veien for en ny politisk filmkunst.

Sammen med Malte Wadman og Andrew Szepessy laget Skagen kinofilmen Ja, vi elsker 1983. Den var en blanding av dokumentar og fiksjon og var et oppgjør så vel med nasjonalismen som med et strengt ideologisk samfunns- og filmsyn. En nyorientering mot fiksjon og fortelling, men uten å miste samfunnsengasjementet, preget etter hvert også hans arbeid som stifter og redaktør av tidsskriftet Filmavisa i årene 1976–81.

Skagen fikk stor publikumssuksess med sin første rene spillefilm, Hard asfalt, 1986. Dette var en filmatisering av Ida Halvorsens selvbiografiske dokumentarroman fra narkotika- og prostitusjonsmiljøet i Oslo og en sterk skildring av livet på den harde asfalten i storbyen. Skagen regisserte også kriminalfilmen Brun Bitter 1988. Her var sosialrealismen byttet ut med et hardkokt og svartsynt formspråk, i et kriminaldrama om osloadvokaten Lex Larsen som trekkes inn i en spennende mordhistorie. Filmen var inspirert av Gunnar Staalesens Varg Veum-romaner, men gitt en egenart av Skagen. Han regisserte også den episke dramaserien Solens sønn og månens datter for NRK 1993. Dette var en storslått serie i et samisk miljø.

Sølve Skagen har, i tillegg til sitt arbeid som klipper, manusforfatter og regissør av dokumentar- og fiksjonsfilm, en omfattende virksomhet som kursleder i manus, klipp og dokumentarfilm. Han har arbeidet som konsulent og dramaturg på spillefilm siden 1980, bl.a. Veiviseren av Nils Gaup, 1987 og Budbringeren av Pål Sletaune, 1997.

1995 arbeidet Skagen som dramaturg ved NRK/Drama. I årene 1996–99 ledet han novellefilmavdelingen ved Statens studiesenter for film; han var prosjektutvikler tilknyttet Norsk Film A/S 1999 og ble leder for regilinjen ved Den Norske Filmskolen i Lillehammer 2002.

Skagen har hatt en rekke faglige tillitsverv. Han fikk Statens treårige arbeidsstipend 1983, Oslo bys kulturstipend 1987 og Statens ettårige arbeidsstipend 2001.

Verker

    Dokumentarfilm

  • Sightseeing, kortfilm, 1973
  • Hvem eier Tyssedal? (sm.m. M. Wadman), 1975
  • Stå på! (sm.m. M. Wadman), 1976
  • Tvers igjennom Lov (sm.m. M. Wadman), 1977
  • Bravo Bravo (sm.m. M. Wadman), 1978

    Spillefilm

  • Ja, vi elsker (sm.m. M. Wadman og A. Szepessy), 1983
  • Hard asfalt, 1986
  • Brun Bitter, 1988

    Fjernsynsserie

  • Solens sønn og månens datter, 1993

Kilder og litteratur

  • G. Iversen: “Men kanskje litt mer forvirret”, i Z nr. 4/1986, s. 12–19
  • T. O. Svendsen og T. Simonsen: “Om å erobre filmmediet – en samtale med Sølve Skagen”, i Z nr. 3/1988, s. 16–22 og 43–48
  • opplysninger fra den biograferte

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.