Rolf Søder

Skuespiller. Foreldre: Jern- og metallarbeider Karl Johan Søderstrøm (1888–1932) og Margit Westbye (1886–1972). Gift 1950 med danser og skuespiller Berit Lindtner Næss (29.5.1931–), datter av hovedkasserer Birger Næss (1900–76) og skuespiller Randi Lindtner (1905–). Navneendring til Søder 1944.

Rolf Søder var gjennom en mannsalder en av våre viktigste karakterskuespillere. Fra sitt gjennombrudd i 1950-årene var han en ruvende kraft i norsk teater og film. Han huskes kanskje best for sin sosialrealistiske troverdighet, men han hadde alltid en poetisk understrøm i uttrykket som gjorde ham like hjemmehørende i alle teaterets og filmens sjangere.

Søder kom fra grenseområdet mellom Gamlebyen og Vålerenga i Oslo, der han hadde vokst opp i enkle kår, med en mor som tidlig ble enke. Arbeiderbevegelsen ble et naturlig miljø for ham i ungdomsårene, og det var i AUF teaterinteressen våknet. Å gå til scenen var imidlertid et vanskelig og stort skritt for en arbeidergutt i 1930-årene. Han begynte i boktrykkerlære, fikk svennebrev og praktiserte som typograf 1937–44. Men under den annen verdenskrig begynte han å lese med Thomas Thomassen, og 1944 debuterte han på Bjørnevik Teater, som ingen ringere enn professor Higgins i G. B. Shaws Pygmalion.

Debuten førte ham videre til Chat Noir og derfra til Den Nationale Scene (1946–50), der han fikk sin første minneverdige rolle som Stanley i En sporvogn til begjær av Tennessee Williams. Ved Riksteatret hadde han gjestet i åpningsturneen 1949, En reise i natten av Sigurd Christiansen, og vendte tilbake som ansatt 1950–51. På Rogaland Teater (1951–52) spilte han bl.a. i Christopher Frys Fanger i natten. Men det var først på Folketeatret (1952–59) han for alvor slo igjennom som moderne og særpreget karakterskuespiller. Her spilte han bl.a. Mackie i Tolvskillingsoperaen av Brecht og Weill og Scipio i Robert Sherwoods Hennes hemmelige våpen. Den sistnevnte rollen fikk kritikeren Paul Gjesdahl til å utrope ham som Egil Eides arvtaker i norsk teater.

På Det Norske Teatret (1959–64) spilte Søder en oppsiktsvekkende sterk og forklaret Peer Gynt og en dypt tragisk James i O'Neills Lang dags ferd mot natt, i en legendarisk forestilling mot hele familien Maurstad. I denne tiden spilte han også Jean i Strindbergs Frøken Julie med en farlig, viril kynisme, og han gav sitt vrengebilde av den amerikanske drømmen som Doc i William Inges Come Back, Little Sheba, først på Det Norske Teatret, senere i Fjernsynsteatret, der han var ansatt 1964–68. I fjernsynet fikk han også vist et stort spenn ved beherskelse av den spesifikke fjernsynsrealismen, bl.a. i Arnold Weskers Hønsesuppe-trilogi, og en mer fantasiorientert spillestil i absurd og satirisk dramatikk, ikke minst som orangutangen som blir menneske i Trilopites av Mathis Mathisen.

Søder var ansatt ved Nationaltheatret 1968–88. Her fant den modne skuespilleren en balanse mellom sin rotekte realisme og sin sprelske fantasi. Blant skikkelsene hans i disse årene var gangsteren i Arsenikk og gamle kniplinger av Joseph Kesselring, snekker Engstrand i Ibsens Gengangere, pastor Morell i Shaws Candida og ikke minst Deely i Den gang av Harold Pinter, et avansert psykologisk dypdykk. To av sine aller rikeste skikkelser skapte han i siste fase av karrieren: Ørnulf fra Fjordene i Vikingene (Hærmendene på Helgeland), i gjestespill på Den Nationale Scene 1983, og Joe Keller i Arthur Millers Alle mine sønner på Nationaltheatret 1987 og Riksteatret 1989. Svært forskjellige var disse to rollene, men begge viste en moden mann i dilemmaet mellom følelse og plikt, fortreffelig belyst av en erfaren teatermann.

Også på film leverte Rolf Søder rolleprestasjoner som er blitt stående. Han medvirket i mer enn 30 norske filmer, pluss en amerikansk, Disney-produsert vikingfilm. De første store rollene var som landstrykeren i Edith Carlmars Ung flukt og som ektemannen i Erik Løchens Jakten, begge 1959. Han fikk Moskva Filmfestivals pris til beste skuespiller 1969 for rollen i Knut Andersens Brent jord og Filmkritikerprisen 1980 for hovedrollen i Bjørn Liens Belønningen.

Søder elsket radioens intime uttrykk og utførte utallige oppgaver som både oppleser og skuespiller i Radioteatret. Her spilte han bl.a. Jeppe på bjerget og Robert Jordan i Hemingways Klokkene ringer for deg. Som visesanger, også på plate, viste han et vidt uttrykksspenn fra den satirisk muntre “Fem hundre tonn med pappir” til de mer vemodsmilde “Fiin gammel” og “Tone fra tigerstaden”.

Verker

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • Gjör inte det du ångrar/Bakgårdsserenade, 1959
  • Fem hundre tonn med pappir/Si hva du lukter, min kjære (tekst: Else Michelet), 1969
  • Jargong Vålereng' (sm.m. Egil Kapstad og orkester), LP-plate, 1980

    Lydopptak (et utvalg)

  • Flere radioprogrammer i NRKs opptaksarkiv, bl.a. Timen er din, 26.12.1987, og Portrettintervju med Rolf Søder, 23.1.1988

Kilder og litteratur

  • L.-E. Bech m.fl. (red.): Filmens stjerner. Aftenpostens filmhåndbok, 2. utg. 1957
  • N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret 1913–1963, 1963
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • K. Bang-Hansen (red.): Det lille teater. Rogaland Teater 30 år, Stavanger 1977
  • E. Eide og K. Nygaard: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
  • O.-S. Andersen: “En Peer og en Pinter. Rolf Søder 60 år”, i Aftenp. 3.7.1978
  • S. Wiik: I storm og stille. Riksteatret 1949–1989, 1990
  • TFL, 1991
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret – til glede og forargelse, 1994
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge, 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.