Rolf Østbye

Ingeniør og industrimann. Foreldre: Inspektør, senere rektor Niels Johan Hagerup Østbye (1866–1952) og Johanne Elisabeth Mellbye (1873–1962). Gift 1) 1923 med Reidun Berg (6.7.1899–6.2.1976), datter av kjøpmann og væreier Lars Jenssen Berg (1859–1935) og Pauline Margrethe Svendsen (1861–1947), ekteskapet oppløst 1931; 2) 1933 med Ellen Martinsen (17.12.1904–15.6.1997), datter av grosserer og brukseier Theodor Martinsen (1874–1930; sønn av Gustav Martinsen, 1843–1920) og Lucy Persen (1876–1969).

Rolf Østbye var en av de fremste industriledere i Norge i etterkrigstiden. Han begynte sin karriere i næringsmiddelindustrien, fortsatte i elektronikkindustrien og ble til slutt generaldirektør i Norsk Hydro.

Østbye vokste opp i Kristiania. Etter examen artium på Hallings skole 1916 studerte han ved Norges tekniske høgskole i Trondheim og ble uteksaminert som kjemiingeniør derfra 1920. Etter et studieopphold ved Alfred Jørgensens gjæringsfysiologiske laboratorium i København ble han 1921 ansatt som driftskontrollør/kjemiker ved Ringnes bryggeri i Kristiania. 1923 avla han bryggerimestereksamen ved Skandinavisk Bryggerihøjskole i København. Dette banet veien for neste karrieretrinn: 1925 ble han bryggerimester ved Lillehammer bryggeri og brænderi.

1927 flyttet Østbye tilbake til Oslo, hvor han ble assisterende ingeniør og fra 1929 driftsbestyrer ved Bjølsen Valsemølle. Han forbedret mølledriften og fikk både tysk og britisk patent på sine metoder for luftkondisjonering av møller. I dette miljøet møtte han også sin hustru nummer to, som var datter av en av bedriftens eiere.

Østbye var aktiv i Den norske ingeniørforening og satt i styret for Osloavdelingen 1937–47, deler av tiden som formann. Her ble han kjent med en av tidens mest sentrale næringslivsledere, Jens Bache-Wiig, direktør for Standard Telefon og Kabelfabrikk (STK), styreformann i Norsk Hydro og Årdal Verk m.m. Bekjentskapet ble avgjørende for Østbyes videre karriere: Han ble ansatt som direktør i STK 1947 og etterfulgte Bache-Wiig som adm. direktør 1949–53.

Bache-Wiig var full av beundring for Østbyes resultater i STK. I sine upubliserte memoarer skriver han at Østbye var kjemiker, ikke elektroingeniør; likevel tok det ham bare “6 måneder å lære nok om de produkter som selskapet laget til å drøfte med hvilken som helst kunde om den teknikk som var involvert. Dertil hadde han en sjelden evne til å behandle folk. [...] Det var sorg i STK da han sluttet. Pikene gikk i sort.”

Sommeren 1953 ble Østbye ansatt som påtroppende generaldirektør i Norsk Hydro, fremfor bedriftens interne kandidater. Nok en gang var Bache-Wiig en av hans sentrale støttespillere. Tre år senere ble Østbye selskapets generaldirektør, og igjen kom hans sjarm og sterke menneskelige egenskaper til sin rett. Da Østbye tiltrådte, ble noe av det autoritære ved Hydros lederstil og bedriftskultur dempet ned.

1950-årene var et av Hydros beste tiår noensinne, med store overskudd og høye priser på kunstgjødsel. Men da Østbye tiltrådte som generaldirektør, dukket det opp truende skyer i horisonten. En ny petrokjemisk produksjonsteknologi for gjødsel reduserte verdien av Hydros tradisjonelle konkurransefortrinn, tilgangen på billig vannkraft. Dette førte til at den planlagte gjødselekspansjonen og selskapets store kraftutbygging i Røldal-Suldal måtte utsettes.

Østbye så at kraftressursene i Røldal-Suldal burde brukes til andre formål enn gjødselproduksjon, og han festet seg snart ved aluminium. Dette passet også med regjeringens store aluminiumsprogram, og Hydro forhandlet seg frem til meget gode rammebetingelser. Sammen med det amerikanske selskapet Harvey Aluminum bygde Hydro aluminiumsverket på Karmøy i Rogaland (Alnor AS), som kom i drift 1967. Dette var begynnelsen på selskapets omfattende aluminiumsvirksomhet.

Østbye gikk av som generaldirektør i Norsk Hydro ved årsskiftet 1966/67 og var deretter styreformann til 1970. Han beskrives som en dyktig teknolog og en god administrator, men var ingen entreprenør eller radikal fornyer. I den nye konkurransesituasjonen fra begynnelsen av 1960-årene trengte Hydro så avgjort en fornyelse. Med de eksepsjonelt gode resultatene i perioden 1945–60 hadde selskapet mistet noe av sin kostnadsbevissthet; organisasjonen hadde begynt å stivne. Den nødvendige omleggingen ble likevel utsatt i flere år. Den aldrende Østbye skal ha gitt uttrykk for at forandringene og den nødvendige nedbemanningen fikk vente til etter hans tid.

Med sine kontaktskapende evner var Rolf Østbye en god nettverksbygger og hadde en rekke tillitsverv i norsk næringsliv, bl.a. i Dyno, Elkem, STK, ASEA-Per Kure, DnC, Norden Forsikring og Wilh. Wilhelmsens rederi. Han var formann i Norges Eksportråd 1966–73, styremedlem i Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd og satt i hovedstyret i Norges Industriforbund og i NAF i en årrekke. Østbye var æresmedlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi samt de tekniske vitenskapsakademiene i Sverige og Danmark. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1962, til kommandør med stjerne 1970 og var kommandør av bl.a. Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden og offiser av den franske Æreslegionen. Han var også dansk generalkonsul i Oslo.

Verker

  • Strukturproblemer og industriforpliktelser, Kristofer Lehmkuhl-forelesning NHH, Bergen 1967

Kilder og litteratur

  • Brochmann I, 1934
  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • HEH, flere utg. 1948–79
  • J. Bache-Wiig: upubliserte erindringer, 1956
  • J. Storækre: Ti rike arbeidsår, 1965
  • G. Christie Wasberg: STK 50 år, 1965
  • O. Narud: “Rolf Østbye til minne”, i Aftenp. 22.22.1979
  • A. Strømme Svendsen: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • E. Østbye: Slekten Østbye fra Romedal med Hamargrenen, 1982
  • F. E. Johannessen, A. Rønning og P. Thonstad Sandvik: Norsk Hydros historie, bd. 2, 2005

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.