Randi Blehr

Kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Skipsmegler Andreas Rasmussen Nilsen (1822–98) og Margrethe Andrea Tornøe (1827–1909). Gift 19.6.1876 med sorenskriver, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927). Mor til Eivind Stenersen Blehr (1881–1957).

Randi Blehr var blant veteranene i den organiserte kvinnesaksbevegelsen fra 1880-årene. Hun gjorde seg også gjeldende i fredsbevegelsen og i arbeidet for å gjenskape gammel norsk husflid.

Randi Nilsen var den eldste i en søskenflokk på 11. Hun hadde ingen formell utdanning, men syslet med kunstneriske aktiviteter som tegning, teater og sang. En tid gikk hun og sang hos Nina Grieg, men slo ikke inn på en kunstnerisk bane som søsteren, malerinnen Hildur Prahl (1855–1940). Allerede som 17-åring sluttet hun seg til Vestmannalaget i Bergen, Norges eldste mållag, og kom med i en kulturell og politisk radikal krets som arbeidet for gjenreising av et norsk teater, det som 1876 ble Den Nationale Scene. Gjennom ekteskapet med juristen og venstrepolitikeren Otto Blehr ble hennes nasjonale og politiske holdning befestet.

Randi Blehr sluttet seg til kretser i hovedstaden som tok sikte på å stifte en organisert kvinnesaksbevegelse. Hun ble innvotert i diskusjonsklubben Skuld kort tid etter stiftelsen 1883 og kunne rose seg av at hun var første “gifte kone” som fikk være med. Klubben var stiftet “til kvindesagens fremme” av unge studerende kvinner. Skuld var en av kjernegruppene da Norsk Kvindesagsforening (NKF) ble stiftet 28. juni 1884, og ekteparet Blehr var å finne på den offentlige innbydelsen til å tegne medlemskap. Senere skulle Randi Blehr bli formann i NKF i to perioder, 1895–99 og 1903–22, den lengste formannstid i foreningens historie. Da en splittelse blant foreningens stiftere førte til at stemmerett ikke ble satt på programmet, var Randi Blehr blant stifterne av Kvinnestemmerettsforeningen i desember 1885.

Ektemannens politiske karriere medførte opphold i Sverige 1891–93 og 1898–1902. Randi Blehr påtok seg vertinnepliktene i det såkalte Ministerhotellet på Blasieholmen med stort hell. Det skulle være stil over den eneste norske representasjon i utlandet. Der knyttet hun kontakter, især blant “norgesvennene” som støttet løsrivelse fra unionen, bl.a. forfatteren Ellen Key, og med de svenske kvinnestemmerettsforkjemperne, fremst blant dem forfatteren Ann-Margret Holmgren.

I sin første formannstid i Norsk Kvinnesaksforening tok Randi Blehr initiativ til Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet 26. februar 1896. Bakgrunnen var det spente forholdet til Sverige. Foreningen ble etablert som forsvarsforening til støtte for Hærens Sanitet. Hensikten var å vise at også kvinner var villige til å yte verneplikt, og var også et ledd i å kjøpslå med politikerne om stemmerett.

Da Randi Blehr tok roret i NKF, la hun om kursen til det hun i et foredrag kalte “den praktiske linje”. Hovedvekten ble lagt på tiltak som kunne bedre kvinners økonomiske og sosiale kår, særlig rettet mott kvinner i arbeiderklassen og den lavere middelklasse – og husmødrene. Husarbeidet skulle profesjonaliseres gjennom utdanning. 1898 sendte Randi Blehr søknad til Stortinget om økonomisk støtte til “en nationalskole for kogning, huslig økonomi og andre kvindelige arbeidsgrene”. Skolen skulle gi fagutdanning til kvinner i “alle klasser”, som husmødre, husholdersker, tjenestepiker og syersker. NKF fikk statsstøtte for første gang. Norsk Kvindesagsforenings Fagskole i huslig økonomi startet sin virksomhet 1899 og eksisterte til 1935. Tiltaket var omstridt, i samtid og ettertid. Den tidligere formannen Ragna Nielsen var krass – de hadde ikke stiftet NKF for å utdanne syersker og kokker: “Der har aldrig nogen negtet kvinder at sy og koge.” Et overordnet synspunkt for Randi Blehr var at når husarbeidet ble et yrke, ikke et kall, ville aktelsen stige – og man kunne ikke lenger nekte utøverne deres «likeberettigede plads i samfundets styrelse».

Med sine gode forbindelser fikk hun Statistisk Sentralbyrå til å utarbeide oversikter over kvinnelige arbeideres lønns- og arbeidsvilkår. Foreningen opptrådte som støtteforening for uorganiserte funksjonærer, som i telegraf-, telefon- og postetaten; for de siste gjaldt det å hindre at kvinner ble fratatt en hevdvunnen rett til likelønn, noe som lyktes. Saker av prinsipiell rekkevidde som krevde lovendringer, ble tatt opp: adgang til statens embeter, arv- og navnerett etter faren for barn født utenfor ekteskap og motstand mot særlover for kvinner i arbeidslivet.

1905 tok Randi Blehr initiativ til en landsomfattende foreningsadresse til støtte for unionsoppløsningen. Hun representerte selv NKF i delegasjonen til Stortingets president folkeavstemningsdagen 13. august. I alt 565 foreninger hadde sluttet seg til. Adressen ble også oppfattet som støtte til kravet om stemmerett.

Det var innen kvinnesak Randi Blehr gjorde seg sterkest gjeldende, men også i fredsbevegelsen fikk hun ledende verv. 1903 ble hun valgt til leder av Norske Kvinners Fredsforbund. 1906 arrangerte hun en storslagen fest for nobelprisvinneren Bertha von Suttner.

Randi Blehr gjorde også en banebrytende innsats for å gjenskape gammel norsk tekstilkunst. Før hun kom til hovedstaden (etter opphold i Nordfjord, Sogn og Tromsø), opprettet hun den første norske billedvevskole, i Sogn 1880. 1897 drev hun frem Norsk Billedvæveri med billedveveren Frida Hansen som daglig leder, et springbrett for dennes internasjonale karriere.

I alt sitt virke viste Randi Blehr glødende begeistring og pågangsmot. Et overordnet siktepunkt var at dyktiggjøring av kvinnene og utvidelse av deres virkekrets ville styrke deres selvtillit; kvinners innsats ville øke respekten for norsk kultur og slik være en del av nasjonsbyggingen. Randi Blehr fikk Kongens fortjenstmedalje i gull på sin 70-årsdag 1921.

Verker

  • Norges husflid og kunstindustri, i M. Høeg og F. Mørck (red.): Norske kvinder, bd. 1, 1914
  • Kvinderne og fredsbevægelsen, ibid., bd. 2, 1914

    Etterlatte papirer

  • Randi Blehrs etterlatte papirer finnes i RA, Oslo (privatarkiv nr. 233)

Kilder og litteratur

  • Artikler i Nylænde 1887–1928
  • W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • A. C. Agerholt: Den norske kvinnebevegelses historie, 1937
  • A. Thue: Frida Hansen. En europeer i norsk tekstilkunst, 1986
  • A. Moksnes: Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913, 1984
  • E. Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Astri Welhaven, 1928; Norsk Kvinnesaksforening, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.