Ragnhild Tregagås

Trolldomsdømt kvinne. Foreldre: Ukjente. Enke; mannens navn er ikke kjent.

Rettssaken mot enken Ragnhild med tilnavnet Tregagås fra Fusa ved Bergen er kjent fra det eneste norske diplomet i senmiddelalderen som omhandler magi og diabolisme (djevelpakt). Hun hadde gjort seg skyldig i en lang rekke alvorlige forhold – kjærlighetsmagi, blodskam og utenomekteskapelig samleie, samt forårsaket impotens gjennom ondskapsfull magi. Ifølge biskopen i Bergen Audfinn Sigurdsson var hun “forfallen til den kjetterske overtroens avveier”. Tilnavnet Tregagås kan vise til en kvinne som skaper vansker og hindringer.

3. november 1324 tilstod Ragnhild i prestegården i Fusa. Hun skulle ha benyttet gjenstandsmagi og besvergelser til å gjøre kjønnsorganet til sin tidligere elsker ineffektivt slik at hans kjærlighetsliv ble ødelagt. Denne personen, som var tremenningen til Ragnhild, het Bård og giftet seg med en kvinne ved navn Bergljot. Til bryllupsnatten deres gjemte Ragnhild fem erter og fem brød i de nygiftes seng. Hun satte også et sverd ved sengen, mens hun utsa en “avskyelig besvergelse” fra sitt skjulested i soveværelset:

“Jeg slenger fra meg Ganduls ånder; én biter deg i ryggen, en annen biter deg i brystet, den tredje påfører deg hat og avind.”

Tilståelsen fra Fusa vakte oppsikt og bredte seg raskt på folkemunne. Ryktene kom geistligheten i Bergen for øre, og biskopen bestemte seg for å gjøre rettslige undersøkelser. Januar 1325 ble Ragnhild stevnet for kirkens domsrett i Bergen og konfrontert med ryktene om at hun skulle ha gjort Bård impotent. Ved forhøret avviste hun alle beskyldningene. Trolig ble hun fengslet, mens de geistlige fikk fremskaffet pålitelige vitner. I begynnelsen av februar ble fire navngitte menn fra Os prestegjeld innkalt for å vitne om Ragnhilds tilståelse tre måneder tidligere. Under trusler fra byfogden, og sannsynligvis etter et fengselsopphold i lenker, gikk hun til sin “sanne bekjennelse” 8. februar. Tilståelsen bekreftet alt vitnene hadde fortalt.

Ragnhild fortalte i tillegg at hun fire ganger hadde hatt samleie med Bård mens hennes egen mann fortsatt var i live. Ved å gi seg over til djevelen og påkalle hans hjelp klarte hun å så splid og uenighet mellom Bård og Bergljot. De to ble skilt, og han reiste nordover til Hålogaland, dit Ragnhild også drog. Etter eget utsagn hadde hun makt over Bårds liv og død. Dersom han ikke føyde seg etter hennes ønsker, ville hun fortelle sin ektemann alt, slik at han var fri til å drepe Bård for blodskam og hor. De “kjetterske besvergelsene” lærte hun i sin ungdom hos en viss Sørle Sukk.

I et brev fra biskop Audfinn går det frem at Ragnhild etter et lengre fengselsopphold vendte tilbake til den rette fornuft – en gradvis prosess som kostet henne våkenetter, gråt, stadig bønn og faste. Siden hun avsverget sin villfarelse og dessuten ikke var helt tilregnelig den tiden forbrytelsen ble begått, avsa biskopen en dom med medlidenhet og miskunnhet. Straffen skulle oppfattes som en “hellbringende pønitens”. Med råd fra kanniker, prelater og munker i Bergen befalte biskopen Ragnhild til faste på vann og brød et par ganger i uken og visse andre dager i løpet av året. Dessuten fikk hun pålegg om å dra på 7 års pilegrimsferd til hellige steder utenfor Norge. Dersom hun ikke etterkom den geistlige domsslutningen, skulle saken overlates til verdslige myndigheter for straffeforfølgning, og hun skulle da betraktes som skyldig i tilbakefall til kjetteri.

Saken mot Ragnhild i 1325 inneholder flere interessante aspekter. Den behandles mer som en sak om kjetteri enn trolldom og tilsier at skillet mellom de to syndene ikke er helt klart definert i Norge i middelalderen. Biskopens dom viser at kirken hadde jurisdiksjon i slike saker og er dessuten et uttrykk for middelalderkirkens skeptiske syn på magi og trolldom. På denne tiden hadde den katolske kirken liten interesse for kjetteriforbrytelser som gav seg uttrykk i magi. Lignende saker fra andre land har gjerne et tilsvarende innhold, der magi settes i forbindelse med kjærlighet, sjalusi og impotens.

Ragnhild Tregagås er den eneste person vi kjenner til fra norsk middelalder som er anklaget og dømt for magisk virksomhet – over 250 år før hekseforfølgelsene tok til for alvor i Norge og da med en helt annen intensitet og brutalitet enn dommen fra 1325 gir uttrykk for.

Kilder og litteratur

  • P. A. Munch: “To Breve af Biskop Audfind, betræffende en hexeproces i Bergen, Aar 1325”, i SNFSH, bd. 5, hf. 1, 1837
  • S. Liland: “Biskop Audfinn og Ragnhild Tregagås”, i Frå Fjon til Fusa. Årbok for Nord- og Midhordland sogelag, Bergen 1949
  • S. A. Mitchell: “Nordic Witchcraft in Transition: Impotence, Heresy, and Diabolism in 14th-century Bergen”, i Scandia, bd. 63 nr. 1, 1997
  • H. E. Haaland: Kirkens fordømmelse og det verdslige samfunnets normer: holdninger til og forståelsen av magisk virksomhet og magikere i norrøn middelalder, h.oppg. UiO, 1998
  • A. I. Riisøy: Stat og kirke: rettsutøvelsen i kristenrettsaker mellom sættargjerden og reformasjonen, h.oppg. UiO, 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.