Petter Jakob Bjerve

Sosialøkonom og politiker. Foreldre: Brukseier Petter Jakob Bjerve (1869–1928) og Kristine Arnstad (1870–1961). Gift med Rannveig Bremer (13.6.1922–), datter av professor Anders H. Bremer (1889–1983) og Anna Bjørkum (1892–1968).

Petter Jakob Bjerve var direktør i Statistisk Sentralbyrå 1949–80 og finansminister 1960–63. Som byråsjef i Finansdepartementet like etter krigen utarbeidet han Norges første nasjonalbudsjett.

Bjerve vokste opp i Stjørdal. Allerede i ung alder kom han til å interessere seg for samfunnsspørsmål og politikk. Som elev ved Orkdal Landsgymnas tidlig i 1930-årene var Bjerve medlem av den sosialistiske elev- og studentorganisasjonen Clarté, siden meldte han seg inn i Arbeiderpartiet.

Bjerve ble student 1934. Etter kort tid gikk han i gang med studier i sosialøkonomi etter den nye studieordningen av 1935, initiert av Ragnar Frisch. Bjerve kom snart til å bli oppfattet som en av de aller fremste studentene i kretsen omkring Frisch. “Bjerve studerte til professor,” som hans venn og kollega Odd Aukrust formulerte det i ettertid. Studieperioden ble avbrutt to ganger: 1938–39, da Bjerve var studentstipendiat ved American University i Washington, D.C., og 1939–40, da han som assistent ved sosialøkonomisk institutt deltok i et av de tidlige forsøkene på å utvikle et nasjonalregnskap i Norge. Bjerve fortsatte etter fullførte studier i 1941 som hjelpelærer ved instituttet, og etter at universitetet ble stengt 1943, arbeidet han i Statistisk sentralbyrå frem til frigjøringen.

1945 ble Bjerve ansatt som universitetsstipendiat hos Frisch, men han kom ikke til å oppholde seg mye ved universitetet. Erik Brofoss ble finansminister i november 1945, og han kom til satse sterkt på å bygge opp et miljø for økonomisk planlegging og politikk i sentraladministrasjonen. Som et resultat ble det opprettet et nytt kontor i finansdepartementet. Bjerve ble ansatt som byråsjef ved kontoret, med permisjon fra stipendiatstillingen, og han ble en nøkkelperson på administrativt nivå for utviklingen bl.a. av Norges første nasjonalbudsjett. 1947 sluttet Bjerve for å gjennomføre et nytt studieopphold i USA, denne gang som Rockefeller-stipendiat, og 1949 vendte han hjem for å overta stillingen som direktør for Statistisk sentralbyrå. Med enkelte avbrudd, den viktigste var permisjonen for å være finansminister i årene 1960–63, satt han i denne stillingen frem til han gikk av 1980.

Under Bjerves ledelse gjennomgikk Statistisk sentralbyrå meget dyptgripende endringer, både i omfang og egenart. For det første ble Statistisk sentralbyrås forskning utvidet betraktelig, og særlig sterkt ble det satset på økonomisk forskning. En egen forskningsavdeling ble etablert 1950. Sentralt i det tidlige forskningsarbeidet stod utviklingen av nasjonalregnskap og strukturoversikter over norsk økonomi, løpende konjunkturovervåkning og -analyse, økonometriske analyser og utvikling av tallfestede modeller til bruk i den økonomiske politikken. Gjennom denne satsingen ble Statistisk sentralbyrå en helt vesentlig premissleverandør for den økonomiske planleggingen og politikken etter krigen.

Til tross for sin faglige bakgrunn og åpenbare ambisjoner i vitenskapelig retning kom Statistisk sentralbyrå under Bjerve til å satse sterkt også på andre områder enn den økonomiske forskningen. Nasjonalregnskapet førte med seg en standardisering og samordning av statistiske kategorier. Tilsvarende fikk man en standardisering av statistikken på en rekke andre områder, og det ble nedlagt et stort arbeid i å opparbeide sentrale registre over bedrifter og personer. Et av områdene som nøt særlig godt av denne innsatsen, var befolkningsstatistikken, som i omfang, spesifikasjon, aktualitet og pålitelig ble kraftig forbedret.

Også etter at han var ansatt som direktør for Statistisk sentralbyrå opprettholdt Bjerve en vitenskapelig aktivitet på høyt nivå. 1954–55 var han på ny i USA, som “visiting professor” ved Stanford University, og han hadde en ny permisjon for å drive forskning i 1957. Bjerve var på dette tidspunkt i gang med det som skulle bli hans doktoravhandling: Planning in Norway 1947–1956. Avhandlingen ble siden sluttført ved siden av arbeid i full stilling, og han disputerte 1962, da han var inne i sitt andre år som finansminister.

Perioden som finansminister (1960–63) var utvilsomt hans viktigste verv ved siden av direktørstillingen i byrået. Bjerve overtok Finansdepartementet etter Trygve Bratteli, som de siste årene hadde opplevd et sterkt press fra ulike fløyer og fraksjoner i Arbeiderpartiet. Ved siden av sin omfattende innsikt i økonomisk teori, økonomisk politikk og næringspolitiske spørsmål, er det grunn til å tro at Bjerve hadde en fordel fremfor finansministre før ham ved at han ikke hadde videre politiske ambisjoner. Dermed var det lettere å sette fagøkonomiske hensyn foran ønsker om utgiftsøkninger til populære tiltak. Bjerve fikk da også et ry som en nøyeregnende og påholden finansminister, og hans lite kompromissvillige holdning skapte flere ganger interne brytninger i regjeringen og i møter med partiets stortingsgruppe.

Både som administrator og som fagperson var Bjerve alltid preget av en trygg, naturlig autoritet og stor selvtillit. Han var aldri redd for å ta avgjørelser selv om de skulle være vanskelige, og han avskar seg aldri fra å diskutere synspunkter og oppfatninger på fritt grunnlag med sine underordnede. Medarbeidere både i Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet kunne nok føle at Bjerve som øverste leder i vel stor grad kunne forholde seg til detaljer i virksomheten. Men dette ble balansert mot en åpen holdning til de spørsmål som var involvert, uten at det gikk prestisje i synspunkter som var markert tidligere.

Bjerve deltok også i en rekke viktige kommisjoner og utvalg, og han hadde flere korte permisjoner for opphold i utlandet. Denne eksterne aktiviteten var i stor grad initiert av hans interesse for internasjonalt økonomisk samarbeid generelt og arbeid innenfor standardisering og samordning av statistikken spesielt, og for befolkningsspørsmål og samfunnsplanlegging i utviklingsland. Bjerve forfattet både faglig orienterte og mer populære arbeider om befolknings- og utviklingsspørsmål, og han fremstod tidlig som en meget konsekvent talsmann for familieplanlegging og fødselskontroll og for innføring av økonomiske planleggingsmetoder som hadde vist seg vellykkede i Skandinavia.

Verker

  • Krysslöpsforskning i Statistisk sentralbyrå, i Statistisk tidsskrift 1954, s. 3–14
  • Planning in Norway 1947–1953, dr.avh., Amsterdam 1959
  • Den konjunkturpolitiske handlefridomen i finanspolitikken, prøveforelesning til dr.philos.-graden, trykt i Sosialøkonomen nr. 2/1962
  • Teknisk revolusjon i økonomisk analyse og politikk?, i Statsøkonomisk Tidsskrift 1966, s. 1–18
  • Treng Norge ein befolkningspolitikk?, Arbeidsnotater IO 74/54, Statistisk sentralbyrå, 1974
  • Kva hendte i 1970-åra – konjunkturpolitisk?, i Sosialøkonomen nr. 5/1981
  • Økonomi, befolkningsspørsmål og statistikk. Utvalgte arbeider, SØS nr. 59, 1985
  • Økonomisk planlegging og politikk, 1989
  • Hva krigen kostet Norge (sm.m. O. Aukrust), 1989
  • Befolkningskommisjonen gjennom 50 år, i Tidsskrift for Samfunnsforskning nr. 1/1998

Kilder og litteratur

  • Bjerves egne publikasjoner (se ovenfor)
  • O. Aukrust: I sosialøkonomiens tjeneste. Streiftog i politikk og forskning, 1993
  • E. Lie: Ambisjon og tradisjon. Finansdepartementet 1945–1965, 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.