Paul Due

Arkitekt. Foreldre: Tollinspektør Oluf Christian Due (1794–1873) og Anna Catharine Vibe (1796–1865). Gift i Texas, USA 1858 med Francisca Wilhelmine Witte (28.2.1834–1918), datter av godseier Ernst Witte, Hannover, og Marie Lisette Linnemann. Brorsønn av Frederik Gottschalck Haxthausen Due (1796–1873).

Paul Due var en av de mest kreative, nyskapende og produktive arkitektene i Norge i siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Som arkitekt for mer enn 150 stasjonsbygninger er han dessuten den som i størst grad har preget jernbanens bygninger i Norge.

Due studerte arkitektur ved den tekniske høyskolen i Hannover 1852–56. Etter endt utdannelse reiste han til USA, hvor han først var assistent i US Coast Survey i New York, deretter 1857–59 ansatt på arkitektkontor i Chicago og så i New York, der han bl.a. utførte tegninger til ombygging av City Hall. 1860–65 bodde han i Charleston i Virginia, avbrutt av en periode da han under borgerkrigen arbeidet med planlegging av Sørstatenes forsvarsverk i Richmond. Deretter reiste han tilbake til Norge og slo seg ned som privatpraktiserende arkitekt i Drammen etter den store bybrannen 1866. Her skal han ha tegnet 23 offentlige og private bygninger i løpet av to år.

Due reiste tilbake til USA 1868, men drog derfra videre til Russland, Ungarn, Østerrike, Frankrike, Tyskland og Storbritannia. 1870 var han tilbake i Christiania og startet arkitektfirma sammen med Bernhard Steckmest under firmanavnet Due og Steckmest. 1877–78 var han kontraktør for stasjonsbygninger på Smålensbanen. Firmaet ble oppløst 1890, og han ble ansatt som arkitekt for Statsbanen, en stilling han hadde frem til 1912.

Due hadde en usedvanlig stor arbeidskapasitet, og en rekke av bygningene han tegnet alene eller i samarbeid med Steckmest, er blant hovedverkene i norsk arkitekturhistorie fra denne perioden. De fikk stor innflytelse på utviklingen av samtidig boligarkitektur i tre, bl.a. fordi de utgav egne bygningstegninger i et plansjeverk, Samling av Skisser til udførte og projecterede Træbygninger, som omfattet både mindre arbeider- og funksjonærboliger, store og små sommerhus og villaer.

Due og Steckmest har tegnet et stort antall villaer i mur eller tre særlig i og rundt Oslo, men også andre steder i landet, som Fredrikstad og Drammen. Deres virksomhet omfattet også leiegårder, forretningsgårder, restaureringer og ombygginger. Blant deres større arbeider kan fremheves Vålerenga skole, St. Edmund's Church (den engelske kirken) i Møllergata og, Athenæum, klubbygning for Det Norske Selskab ved Wessels plass, alle i Oslo, videre Norges Bank i Kristiansand og ombygging av Furnes og Vang kirker i Hedmark.

I årene fra omkring 1890 til 1910 hadde Due monopol på Statsbanens byggeprosjekter. Han har etterlatt seg over 2200 tegninger i NSBs arkiv og var arkitekt for mer enn 150 større og mindre stasjonsbygninger samt andre bygninger tilknyttet jernbanens virksomhet. Blant hans hovedverk er murstasjonene i Hamar, Kristiansand, Kornsjø, Levanger og Elverum. Hans stasjonsbygninger har hatt stor betydning for stilutviklingen på bygdene.

Gjennom de mer enn 40 år Due tegnet hus, kan sees en utvikling og endring i stiluttrykket, først gjennom bruk av historismens mangfoldige sammensettinger av tidligere tiders stilarter side om side med sveitserstil, deretter nasjonalromantisk tømmerstil/dragestil, så jugend og endelig nybarokk.

Due var en av Kristianias største entreprenører for boligbygg. Han stod som byggherre for to store leiegårdsanlegg gruppert rundt Sehesteds plass og for Det engelske kvarter på Drammensveien (revet 1965), og han var en av utbyggerne av Victoria Terrasse. Dertil var han initiativtakeren til og fikk konsesjon sammen med ingeniør Vogt på anlegg av den første sporvei i Kristiania.

Paul Due var sterkt engasjert i samfunnsspørsmål, en ivrig debattant og fremtredende talsmann for arkitektstanden. Han satt i bystyret, var medlem av lignings- og overligningskommisjonen 1872–76 og 1878–80, medlem av Kristiania bygningskommisjon 1884–88, formann i komiteen for ordning av statens bygningsvesen, formann i komiteen til forandring av Kristianias bygningslov 1898 og bl.a. medlem av bedømmelseskomiteen for idékonkurranse om Nidaros Domkirkes vestfront 1907. Han var jurymedlem ved en rekke arkitektkonkurranser i Kristiania. Han var dessuten en av initiativtakerne og medstifterne til Norges Ingeniør- og Arkitektforening 1874 og formann i foreningen i mange år. Han ble æresmedlem av Society of Architects in London 1899 og æresmedlem av Norges Ingeniør- og Arkitektforening 1887. 1897 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Due hadde seks barn. Et av dem var Paul Armin Due (f. 1870), som også var arkitekt i Kristiania. I noen kilder er far og sønn blitt forvekslet.

Verker

    Et utvalg

  • Athenæum, Wessels plass, Oslo, 1871–73 og 1883–84
  • Sehesteds plass, Oslo, 1880
  • Det engelske kvarter, Drammensveien, Oslo, 1885–86 (revet)
  • Ringnesvillaen, Colletts gate 43, Oslo, 1887
  • Skovveien 11, Oslo, 1889
  • Vålerengen skole, Oslo, 1891–95
  • Levanger jernbanestasjon, 1902

Kilder og litteratur

  • E. Due og S. H. Finne-Grønn: Slægten Due fra Trondhjem,1897
  • C. W. Schnitler: “Paul Due”, i Thieme-Becker: Allgemeines Lexikon der bildenden Künstler,bd. 10, Leipzig 1914
  • E. Fougner: Norske ingeniører og arkitekter,1916, s. 133
  • C. Berner: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • B. S. Pedersen: Gatens arkitekturhistorie, Akersgaten,1967, reg. s. 278
  • O. W. Thorson: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie,Drammen 1972, s. 571, 751, 856–857
  • T. M. Indahl: biografi i NKL,bd. 1, 1982
  • Å. M. Torvanger: “Tradisjon og fornyelse. Norsk arkitektur rundt århundreskiftet”, i Tradisjon og fornyelse, 1994, s. 336, 348–349, 449
  • P. Gullord: “Lykkeberg – med tilliggende herligheter”, i Fredrikstad museum. Årbok1994/95, s. 89–107
  • J. C. Eldal: Historisme i tre, 1997
  • E. Hartmann, Ø. Mangset og Ø. Reisegg: Neste stasjon. En guide til jernbanens arkitekturhistorie,1997, s. 58–73
  • O. D. Bruun: Arkitektur i Oslo, 1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.