Ole Henrik Moe

Kunsthistoriker og pianist. Foreldre: Høyesterettsadvokat Eilif Moe (1889–1954) og fysioterapeut Louise Augusta Bauck Lindeman (1886–1966). Gift 17.3.1947 med Petra Fredrikke (“Bitle”) Coldevin Anker Steen (26.4.1920–23.7.1988), datter av orlogskaptein Erik Anker Steen (1892–1972) og Gunvor Aslaug Ruud (1899–1981). Bror til Anne Stine Ingstad (1918–97).

Ole Henrik Moe var både pianist og kunsthistoriker; han var direktør ved Henie-Onstad Kunstsenter i Bærum 1966–89 og har utgitt en rekke kunsthistoriske skrifter.

Moe vokste opp på Lillehammer og tok examen artium ved Lillehammer høyere almenskole 1938. Deretter var han ett år ved Sorbonne i Paris, før han kom hjem og begynte sine studier ved Universitetet i Oslo. Studiene ble avbrutt av den annen verdenskrig, da han satt i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 1943–45.

Etter krigen tok han opp igjen sin utdannelse som pianist og kunsthistoriker og ble mag.art. i kunsthistorie 1950. Han virket som pianist fra han debuterte 1946 til 1966, da han ble ansatt som direktør for Henie-Onstad Kunstsenter. 1946–47 hadde han et studieopphold ved Courtauld Institute i London, og 1954–55 var han i USA og studerte kunsthistorie ved Columbia University og musikk ved Princeton University.

1953–66 nedla Moe et stort arbeid i Kunst på Arbeidsplassen, hvor han høstet rik erfaring i praktisk formidlingsarbeid. Parallelt var han 1962–66 kunstanmelder i Aftenposten og gikk sterkt i bresjen for det nye, “abstrakte” norske maleriet. Her ble også hans omfattende kunnskaper om internasjonal samtidskunst viktige innspill i debatten. Han bidrog dessuten med artikler til flere tidsskrifter, særlig om norsk – men også internasjonal – billedkunst.

Sin mest betydelige innsats gjorde Moe som leder for Henie-Onstad Kunstsenter fra 1966 til 1989. Kunstsenteret ble under hans ledelse en institusjon ulik alle andre i Norge. Med sitt rike repertoar av norsk og internasjonal kunst fikk kunstsenteret stor betydning – og var gjenstand for både ros og ris.

Bygningen på Høvikodden var i utgangspunktet planlagt å skulle huse ekteparet Sonja Henie og Niels Onstads samling av moderne, internasjonal kunst. Moe introduserte et større perspektiv. Høvikodden skulle være et aktivitetssenter, med vekt på samtidsytringer innen et bredt register: musikk, dans, film, teater og litteratur så vel som billedkunst. Forbilder fantes så vel i USA som i Europa, hvor en ny type institusjoner vokste frem i 1960-årene. I dette arbeidet kom Moes brede internasjonale orientering og nettverk til nytte, men også hans solide posisjon i norsk kunstliv.

I løpet av få år etablerte Høvikodden seg som et vindu mot internasjonalt kunstliv, men også som arena for norske kunstnere som ellers hadde få utfoldelsesmuligheter i tradisjonelle institusjoner. Det gjaldt først og fremst billedkunst, dans og eksperimentell musikk. En lang rekke av tidens sentrale personligheter innen musikk og billedkunst ble presentert på Høvikodden, blant annet komponistene Karlheinz Stockhausen, Mauricio Kagel og John Cage og billedkunstnere som Mark Boyle, Joseph Beuys og Anselm Kiefer – for å nevne noen få. Slike sterke personligheter fikk stor betydning for unge norske kunstnere, som orienterte seg mot mer internasjonale strømninger.

Kunstsenteret la vekt på bredde og mangfoldighet både i repertoar og formidling og på kontakt til et stort publikum, så vel nasjonalt som lokalt. Med 100 000 besøkende årlig ble Høvikodden under Moes ledelse en av landets viktigste kulturinstitusjoner.

Etter at han forlot Henie-Onstad Kunstsenter 1989, arbeidet Moe med registrering av Anna-Eva Bergmans kunst. Han arrangerte flere utstillinger av hennes verk og la ned et stort arbeid i Foundation Hans Hartung/Anna-Eva Bergman, med hovedbase i Antibes, Frankrike.

Ole Henrik Moe ble tildelt flere norske og utenlandske utmerkelser. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1980 og var blant annet innehaver av Deltagermedaljen og offiser av den franske Æreslegion. I 1995 mottok han Norsk kulturråds ærespris. – Moes sønn, fiolinisten og komponisten Ole Henrik Moe jr. (1966–), har gjort seg bemerket som en nyskapende improvisasjonsmusiker og komponist i spenningsfeltet mellom samtidsmusikk, jazz og folkemusikk.

Verker

  • Bibliografi i H. Hatlebrekke: Ole Henrik Moe. Bibliografi,1995

Et utvalg

  • Urnes og De britiske øyer. Vestlige stilinnslag i nordisk ornamentikk på 1000-tallet, mag.avh., UiO, 1951
  • Det romantiske Norge. Veiledning for studieringer i kunst, 1964
  • Sonja Henies og Niels Onstads stiftelser / Sonja Henie – Niels Onstad collection (sm.m. H. J. Brun), 1968
  • forord til Rolf Stenersens samling. Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden, 6. november – 12. desember 1971, 1971
  • Frankrikes evige kunst. Hommage à la France, 1988
  • Sangen om Norge. Natur og naturfølelse i norsk malerkunst fra 1814 til idag, 1989
  • Anna-Eva Bergman. Liv og verk, 1990

Kilder og litteratur

  • HEH,flere utg.
  • Stud. 1938, 1963

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Ragnhild Butenschøn, 1965; Butenschøngalleriet, Enebakk

Fotografiske portretter

  • Foto av Tom Sandberg, 1986; Henie-Onstad Kunstsenter
  • Foto av Hans Hartung; p.e

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.