Ole Colbjørnsen

Journalist og politiker. Foreldre: Landhandler Torjus Taxeraas (1859–1918) og Marie Colbjørnsen (1869–1958). Gift 1936 med Julie Marie (“Veslemøy”) Ihlen Larssen f. Sopp (f. 19.8.1903), datter av dr.philos. Olav Johan Olsen Sopp (1860–1931) og Caroline Louise Eugenie Ihlen (1868–1939).

Ole Colbjørnsen var et sentralt navn i norsk samfunnsdebatt i mellomkrigstiden. Da han kom tilbake til Norge 1931 etter ti år i russisk tjeneste, kastet han frem nye ideer og utløste et ordskifte som fikk stor betydning for den politiske utviklingen i dette viktige tiåret i vår nyere historie. Han ble vår første planøkonom, som mente at Norge bare kunne overvinne den økonomiske krisen gjennom en målrettet statlig innsats og styring. Han lanserte sine forslag og planer gjennom en lang rekke artikler i Arbeiderbladet, der redaktør Martin Tranmæl gav ham fritt spillerom i spaltene. Samtidig skrev han sin berømte brosjyre Hele folket i arbeid, som siden ble Arbeiderpartiets fengende slagord ved stortingsvalget 1933. Og sammen med Axel Sømme utformet han En norsk treårsplan, som også ble et viktig bidrag til den politiske nyorienteringen i arbeiderbevegelsen.

I en av sine bøker skriver Arbeiderbladets senere sjefredaktør Olav Larssen om Arbeiderpartiets landsmøte 1933: “Det var Ole Colbjørnsen som preget dette landsmøtet sterkest med sine planøkonomiske ideer og med sitt syn på statens oppgave i en krisetid. Til slutt ble det vedtatt et manifest som endte med disse berømte ordene: Hele folket i arbeid! Flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet!”

To år senere overtok partiet regjeringsansvaret. Johan Nygaardsvold og hans mannskap begynte å gjennomføre en kriseplan som i høy grad var preget av Ole Colbjørnsens ideer og forslag. Hans utspill førte også til et nært samarbeid med professor Ragnar Frisch, som godtok Ole Colbjørnsen som en likeverdig og inspirerende medspiller i økonomisk-politisk sammenheng, selv om det var en viss uenighet mellom dem.

Ole Colbjørnsen var født i skogsbygda Vegårshei. Han kom fra beskjedne kår, men han var uhyre kunnskapstørst, nysgjerrig og begavet. Før han fylte 18 år, tok han examen artium i Arendal med særdeles i hovedkarakter – og med toppkarakter i matematikk. Så reiste han inn til Kristiania, der han snart ble assistent hos to av de mest ansette vitenskapsmenn ved universitetet, professorene Carl Størmer og Lars Vegard. Alle som kjente den unge og energiske mannen, spådde ham en lovende karriere i realvitenskapene.

Men før han kom så langt, opplevde han sin politiske vekkelse. Han ble revet med av de radikale strømningene som veltet ut over de europeiske landegrensene i årene etter den første verdenskrig. Han ble kommunist, og han så på den nye sovjetstaten som selve “morgendemringens land”. Og han ville selv være aktivt med i det historiske prosjektet. Derfor meldte han seg for Aleksandra Kollontaj, som var blitt Sovjetunionens minister i Norge, og han ble engasjert ved den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen i Kristiania.

Men snart gikk veien østover, og i Moskva fikk han flere viktige oppdrag i samband med den første femårsplanen. Hans hovedoppgave var å organisere den russiske utenrikshandel, og han var særlig opptatt av de enorme skogområdene i nord og øst. Derfor havnet han til slutt i London, der han 1929 ble direktør i et shippingselskap som tok seg av den russiske trelasteksporten.

Men 1931 avsluttet han en epoke i sitt liv. Han “hoppet av” og reiste hjem til Norge, og i kofferten hadde han ikke bare sine egne erfaringer fra Sovjet. Han hadde også fått med seg de nye banebrytende ideene til de britiske økonomene J. M. Keynes og W. H. Beveridge. De to hadde tatt opp kampen mot den økonomiske liberalismens apatiske passivitet midt i en kriserammet verden. Både rent teoretisk og politisk la de grunnlaget for en mer handlekraftig og målrettet statlig styring av samfunnsøkonomien.

Det var denne rikholdige kofferten Ole Colbjørnsen åpnet for Martin Tranmæl, og det var den som gav ham adgang til Arbeiderpartiets landsmøte 1933. Men selv om han overrislet vårt politiske liv med nye tanker, ideer og forslag, gikk han aldri til topps verken i parti eller regjering. 1937–40 satt han på Stortinget som varamann for Oscar Torp, som da var statsråd. Likevel var det ikke på Løvebakken han gjorde sin store innsats i disse årene, men som medlem av Statens tiltakskommisjon av 1935. Det var der han fikk utløp for sin store reformiver og sin politiske kreativitet, og det var der han fikk tilnavnet “Ola Tiltak”.

Da krigen kom, havnet han utenfor den politiske hovedvei. I hele åtte år satt han i Washington som finans- og handelsråd ved den norske ambassaden. Og da han kom hjem 1949, ble han sjef for det nyetablerte Direktoratet for økonomisk forsvarsberedskap. Siden ble det stille om hans navn, selv om han satt i utallige råd og kommisjoner.

Mange har kritisert Ole Colbjørnsen fordi han aldri sa et ord om sine erfaringer i Sovjetunionen – eller om sitt avhopp i London 1931. Men indirekte fortalte han mye ved å være en svoren NATO-tilhenger helt til sin død 1973.

Verker

  • Hele folket i arbeid, 1933
  • Planøkonomi og sosialisering, 1934
  • En norsk treårsplan (sm.m. A. Sømme), 1934

Kilder og litteratur

  • Colbjørnsens egne skrifter og brosjyrer
  • klipparkivet i Arbeiderbevegelsens arkiv
  • samtaler med Tjøstolv Colbjørnsen, Vegårshei
  • notat fra Ole Colbjørnsens søster Marthe Colbjørnsen
  • HEH 1973
  • K. Mjåvatn: Slektene Aas og Mo på Vegårshei med greiner og røtter, Vegårshei 1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.