Ole Øisang

Pressemann og politiker. Foreldre: Sjømann og seilmaker Theodor Thorsen Kjørvik (1866–1952) og Aase Marie Øisang (1869–98). Gift 1) 18.10.1917 på Tynset med Ingebjørg Guldahl (5.5.1892–2.5.1956), datter av skolebestyrer Ole Jensen Guldahl (1852–1922) og Johanne Marie Aas (1853–1927); 2) 6.2.1962 i Trondheim med Signe Kristine Bauck f. Thornæs (f. 26.5.1899), enke etter disponent Stig Bauck (1893–1951) og datter av redaktør Knut Olai Thornæs (1874–1945) og Anna Sofie Knudsen (f. 1877). Navneendring til Øisang før 1910.

Ole Øisang var en landskjent pressemann, ideolog og politiker i arbeiderbevegelsen i 1930-årene og begynnelsen av etterkrigstiden.

Øisang vokste opp på Sørlandet, men tilbrakte den lengste tiden av sitt liv i Trøndelag. Etter at han mistet moren som femåring, bodde han hos sin onkel og tante i Søndeled og tok morens navn som slektsnavn. Hans eneste formelle utdanning ut over folkeskolen var handelsskolen i Kristiansand 1910. Trass i denne begrensede skolering ble Ole Øisang en av Arbeiderpartiets ledende teoretikere og en sentral pressemann som utfoldet en omfattende publisistisk virksomhet innen politikk og kultur.

I 50 år var han aktiv pressemann: først på Sørlandet, som redaksjonssekretær i Sørlandets Socialdemokrat i Kristiansand 1912, deretter redaktør av Arbeidets Rett på Røros 1915–18, i Vestfold Arbeiderblad i Tønsberg 1918–20 og en kort periode i Tiden i Arendal. Etter å ha vært redaktør for Sørlandet i Kristiansand 1920–25 vendte han tilbake til Trøndelag og var redaktør for Arbeideravisa i Trondheim 1925–58. Deretter var han frem til sin død 1963 medredaktør av avisen og konsentrerte seg særlig om kulturjournalistikk og forfattervirksomhet.

I ungdommen markerte Ole Øisang seg innenfor den sosialistiske ungdomsbevegelsen og var svært aktiv som taler og organisasjonsbygger i de ulike lokalsamfunn hvor han hadde sitt virke. Særlig gjorde han seg bemerket i opplysningsarbeidet. Allerede 1918 ble han valgt inn i Arbeiderpartiets landsstyre som radikaler og “den nye retnings mann”. Øisang ble imidlertid aldri noen dogmatisk marxist, men forsøkte å innta et mellomstandpunkt som brobygger mellom de stridende fraksjoner under partisplittelsene 1921–23. Hans “sentrumsforsøk” førte imidlertid ikke frem. Øisang beveget seg ideologisk i retning av reformisme og praktisk politikk, og i løpet av 1920-årene fant han sin plass i DNA. 1925–27 var han varamann til Stortinget for kjøpstedene i Vest-Agder og Rogaland (møtte en kort periode 1926).

Ifølge historikeren Hans Erik Gynnild var arbeiderbevegelsen for Øisang en “idealistisk” kulturbevegelse, der den økonomiske kamp ble sett på som et middel til å nå frem til en mer kulturelt preget samfunnsordning. I den teoretiske debatt om Arbeiderpartiets holdning til det nasjonale spørsmål hevdet Øisang at det egentlig var den kapitalistiske klassepolitikken som var antinasjonal, mens arbeiderklassen – som i sin kamp ville gjøre ende på klassestriden – var den egentlige bærer av det nasjonale.

I 1930-årene fikk Øisang en viktig plass i utformingen av DNAs partiprogram, særlig det av 1936. Han utfoldet seg imidlertid først og fremst i opplysningsarbeidet. Som agitator og taler var han en av de mest populære i partiet. I et intervju med Arbeideravisa januar 1940 anslo han at han hadde holdt mer enn 2000 foredrag siden han kom til Trøndelag, av disse var ca. 1500 politiske. I lokalpolitikken utfoldet Ole Øisang seg først og fremst i skole- og kulturpolitikken og hadde en rekke tillitsverv, bl.a. som medlem av bystyret i Trondheim fra 1928 og formann i skolestyret 1938–58.

Ole Øisang tiltrådte ved inngangen til 1940 som politisk sekretær i Arbeiderpartiet, men han kom ikke til å sette spor etter seg i denne stillingen. Sommeren og høsten 1940 representerte han partiet under de mislykkede riksrådsforhandlingene, der han i likhet med andre forhandlere ikke hadde noen heldig hånd. Da alle politiske partier bortsett fra NS ble forbudt i september samme år, reiste Øisang tilbake til Trondheim og tilbrakte de neste årene med å skrive bøker, bl.a. Teater i Trondheim gjennom 125 år (1941). Oktober 1944 ble han arrestert som “gissel” på Røros og satt fengslet, først på Vollan i Trondheim og deretter i Berg konsentrasjonsleir i Vestfold, frem til april 1945.

Etter krigen gikk Øisang tilbake til stillingen som redaktør i Arbeideravisa og satt der til 1958. Ved siden av avisgjerningen fortsatte han å skrive bøker og småskrifter: Røros Kobberverks historie utkom 1946 og hans siste bok, Trøndelag Teater gjennom 25 år, ble utgitt 1962, året før han døde. Etter sin død ble han 1964 hedret ved at en vei ble oppkalt etter han på Heimdal i daværende Tiller kommune (nå Trondheim).

Øisangs første hustru Ingebjørg Øisang hadde også flere kommunale verv og tillitsverv i arbeiderbevegelsen. Hun var vararepresentant til Stortinget for kjøpstedene i Sør- og Nord-Trøndelag 1934–40 og i stortingssamlingen sommeren 1945 (møtte 1939–40 og 1945) og på ny fra 1950 til sin død (møtte 1950–53).

Verker

    Et utvalg

  • Den faglige kamp, Røros 1915
  • Klassesamfundets historie. Den sociale utvikling indtil industrialismens gjennembrud. En kortfattet oversigt, Kristiansand 1922 (og senere utg.)
  • Marxismens grunntrekk, Trondheim 1926 (og senere utg.)
  • Kampen for folkestyret, 1933
  • Vi vil oss et land –. Arbeiderbevegelsen og det nasjonale spørsmål, 1937
  • Teater i Trondheim gjennom 125 år, Trondheim 1941
  • Malernes forening i Trondheim 1893 – 17. april – 1943, Trondheim 1943
  • Røros Kobberverks historie, bd. 2 av Røros-boka, Trondheim 1946
  • Arbeiderpressen i Trøndelag, Trondheim 1950
  • Veien til boken. Skjønnlitteraturen i opplysningsarbeidet, 1951
  • Kjørvik- og Øisang-slekten i Søndeled, Trondheim 1957
  • Trøndelag Teater gjennom 25 år, Trondheim 1962

    Etterlatte papirer

  • Arkivmateriale etter Øisang finnes i AAB, Oslo og UBT, Trondheim (privatarkiv XA 189)

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1930–59
  • Arb.Leks., bd. 6, 1936, sp. 1103
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • H. F. Dahl: Fra klassekamp til nasjonal samling. Det norske Arbeiderparti og fedrelandet i 1930-årene, 1969
  • O. Schmidt: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • H. E. Gynnild: Brobyggeren, fedrelandsvennen og opplysningsmannen Ole Øisang. En ideologisk undersøkelse, utrykt h.oppg. UiT, 1987
  • W. K. Støren: Bibliographia Trondhjemiana. Litteratur om Trondheim trykt før 1990, Trondheim 1997
  • Nordby, bd. 1, 1985 (om Ingebjørg Øisang)
  • Ø. Thomassen: “Ole og Ingebjørg Øisang”, artikkel på Trondheim Kooperative Boligselskaps Internett-sider (www.tkb.no/historie/Oisang.htm), 2002

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.