Olaf Hansson

Skuespiller. Foreldre: Justissekretær, senere sorenskriver Christian Rasmus Hansson (1807–72) og Harriet Marie Mørch (1816–1903). Gift 1) 31.1.1880 med skuespiller Thora Elisabeth Neelsen (1845–1917; se Thora Hansson), ekteskapet oppløst 1896; 2) 23.12.1896 med skuespiller Agnethe Elisabeth Schibsted (21.9.1868–7.1.1951), datter av skuespiller Otto Emil Schibsted (1839–75) og Elisabeth Cathrine Strøm (1840–83). Bror av Michael Skjelderup Hansson (1839–1922) og Christian Henry Hansson (1851–1911; se NBL1, bd. 5).

Olaf Hansson var pioner innen naturalismen på scenen. Han skapte aksept for østlandsk dagligtale som scenespråk og anla en meget virkelighetsnær og naturtro opptreden på de skrå bredder. Som skuespiller og instruktør bidrog han sterkt til å forme moderne norsk scenekunst.

Hansson vokste opp i et embetsmannsmiljø, men det ble tidlig klart at han ikke aktet å gjøre akademisk karriere. Etter ett år på Drammen lærde skole og ett år på Trondhjems tekniske Læreanstalt avsluttet han skolegangen, men han slo seg heller ikke til ro som butikkbetjent eller til sjøs. Han ville til scenen.

Hanssons scenekarriere fikk en vanskelig start. På Christiania Theater skulle han spille i Bjørnstjerne Bjørnsons De Nygifte, men forfatteren protesterte: En debutant skulle ikke opptre i hans stykke. Debuten ble utsatt, men Hansson ble elev ved teateret fra høsten 1876. Januar 1877 skulle han atter debutere, nå i Edouard Cadols De unyttige. 15. januar ble debuten forhindret av brann. Dagen etter brannen ble Hansson engasjert ved Bergens nationale Scene, hvor han debuterte 11. februar 1877 som Cæsar Poligny i komedien Han skal paa Landet av Eugène Scribe. Hans andre debut var som sakfører Stensgaard i Ibsens De unges Forbund.

Høsten 1878 vendte Hansson tilbake til Christiania Theater, der han ble værende til 1883. 1883–86 var han redaktør i Norske Intelligensseddeler. 1886–93 var han skuespiller og instruktør ved Christiania Theater, deretter sjef ved Carl Johan-teatret i Tivoli i to år. 1895–98 var han teatersjef og instruktør ved Bergens nationale Scene. Da Nationaltheatret åpnet høsten 1899, ble han ansatt som skuespiller og kunstnerisk nestleder, og 1905–06 var han konstituert teatersjef. 1907 tiltrådte Hansson som sjef ved Den Nationale Scene (tidligere Bergens nationale Scene), hvor han var til 1909. Periodevis spilte han i Olaus Olsens omreisende teaterselskap og gjestet med sin kone på Centralteatret og Fahlstrøms Theater.

Etter Hanssons debut het det at “Debutanten eier en for en Begynder usædvanlig Evne til naturlig Replikbehandling, og det gjør samme Debut lovende”. Allerede i starten av karrieren avdekket han det mest karakteristiske ved sin skuespillkunst; et særegent scenespråk. Med naturlig diksjon samtalte og snakket han lunt og hverdagslig på scenen. Naturlige og virkelighetsnære replikker var samtidens teaterpublikum ikke vant med. I uttrykksmåten vektla han bevisst pausen; han trakk pusten, tenkte seg liksom om, og snakket. Mot slutten av 1800-tallet var dette vanlig for skuespillere bare når de glemte replikkene.

I en tid da norsk – det vil si bergensk – hadde overtatt for dansk som scenespråk, representerte Hanssons østlandske talemål noe nytt med en myldrende rikdom av pussig og sannferdig tonefall. Hans scenespråk førte til at østlandsk dagligtale ble akseptert, og han ble selve østlendingen blant skuespillerne.

Hanssons realistiske scenespråk stod i stil med hans sceniske opptreden. Han gav ikke bare avkall på svulmende tonefall, men unnvek også de store sceniske gester, det patetiske, samt masker og forkledninger. Hans opptreden var i det hele realistisk preget. I så måte var det temmelig karakteristisk at han, ifølge Gerhard Gran, var den første som snudde ryggen til publikum, noe som var revolusjonerende i en tid preget av frontal spillestil. Hanssons uttrykksformer gjorde at han egnet seg utmerket i moderne realistiske konversasjonsdramaer. I grove farser og lett lystspill utfoldet han et komisk talent. Som instruktør kunne Hansson imidlertid virke hemmet av at han oppfattet det fantastiske og ekte følelsesfulle som sentimentalitet. Hans perioder som teatersjef var økonomisk og kunstnerisk gode.

I rollen som assessor Brack i Ibsens Hedda Gabler var Hansson som grepet ut av det kristianialiv som mange av samtidens teaterpublikum kjente. I Et dukkehjem spilte han både Torvald Helmer og sakfører Krogstad. Hans opptreden som Bastian Monsen i De unges Forbund ble betraktet som modell for alle som senere skulle spille rollen.

Ved siden av allsidig journalistisk virksomhet skrev Olaf Hansson to skuespill, Repræsentanten fra Kongsvinger og (sammen med Bjørn Bjørnson) Moppy og Poppy. Hans memoarer foreligger i Oplevelser og Humoresker.

Verker

  • Repræsentanten fra Kongsvinger. Farce i 5 akter, 1884
  • Moppy og Poppy. Farce i tre akter (sm.m. Bjørn Bjørnson), 1884
  • Oplevelser og Humoresker, erindringer, 1912

Kilder og litteratur

  • A. Stilloff: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • diverse avisutklipp og intervjuer

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.