Odd Lindbäck-Larsen

Offiser. Foreldre: Billettsjef Ludvig Martinius Larsen (1871–1947) og Fanny Olivia Lindbäck (1874–1953). Gift 25.7.1927 med telegrafist Dagny Kaspara Lund (15.3.1899–16.2.1993), datter av verksmester Konrad Julius Lund (1873–1952) og Klara Mathilde Eliasson (1871–1946).

Som stabssjef ved 6. divisjon var Odd Lindbäck-Larsen general C. G. Fleischers nærmeste medarbeider under kampene ved Narvik 1940. Etter kapitulasjonen oppnevnte general Ruge ham som militær stabssjef hos fylkesmannen i Tromsø, og han håndterte da vanskelige og delikate oppgaver i Nord-Norge frem til han ble arrestert av tyskerne høsten 1940.

Lindbäck-Larsen vokste opp i Kristiania. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1915 og ved Krigsskolen 1918 gjennomgikk han Den militære høyskole 1919–21, var aspirant i Generalstaben 1922–26, adjoint der 1929–33 og tok generalstabseksamen 1931. Han hadde studieopphold i Finland 1926 og i Tyskland 1933. Han var bl.a. militærattaché i Helsingfors 1934–36, da han ble utnevnt til stabssjef i 6. divisjon i Harstad, fra 1940 som major.

Under kampene ved Narvik var Lindbäck-Larsen general Fleischers høyre hånd, fra den noe usikre begynnelse i april til de vellykkede operasjoner senere under felttoget. Etter at Fleischer forlot Norge sammen med kongen og regjeringen 7. juni, fikk Lindbäck-Larsen en nøkkelrolle i forbindelse med demobiliseringen av 6. divisjon. Før våpenhvilen trådte i kraft 10. juni var alle avdelinger på de fastsatte demobiliseringsplasser og reiste derfra hjem. Imidlertid forutsatte våpenstillstandsavtalen at Finnmark foreløpig ikke skulle besettes av tyskerne, og at de to norske bataljoner og et batteri som hadde stått der under hele felttoget, fortsatt skulle bli stående der – under betegnelsen “grensepolitiavdelinger” – som et forsvar mot en eventuell trussel fra Sovjetunionen.

Fylkesmann Hans Gabrielsen var av regjeringen blitt overlatt ledelsen av Nord-Norges administrasjon, og i midten av juni ble Lindbäck-Larsen hans militære stabssjef, oppnevnt av general Ruge. Ruge ønsket primært at de norske tropper skulle bli stående i Øst-Finnmark under norsk kommando, subsidiært at tyskerne skulle besette Finnmark som det øvrige Norge. I slutten av juni instruerte han Lindbäck-Larsen til å utnytte situasjonen til å forberede gjenreisingen av den norske hær, bl.a. ved å nytte grensepolitivakten til utdannelse av befal. I juli avviklet imidlertid tyskerne den norske grensevakten og overtok selv oppgaven.

I august ble det bestemt at det norske forsvar skulle oppløses. Lindbäck-Larsen bad da Administrasjonsrådet om at 6. divisjon skulle unntas, og Gabrielsen og Lindbäck-Larsen tok opp med Administrasjonsrådet spørsmålet om gjenopprettelse av norske styrker i Finnmark. Administrasjonsrådet anså det som hensiktsløst å ta opp saken med myndighetene i Oslo, men bad om at saken ble tatt opp med lokale tyske myndigheter i Nord-Norge. Dette førte imidlertid ikke til noe resultat.

Det fremgår av Lindbäck-Larsens privatarkiv at han helt til 1970 var uvitende om at fylkesmann I. E. Christensen i august 1940 på vegne av Administrasjonsrådet hadde tatt opp Gabrielsens og hans forslag om norske tropper i Finnmark med Terbovens nestkommanderende og fått bestemt avslag. Lindbäck-Larsen skriver: “Hadde jeg visst dette høsten 1940, ville jeg bestemt ha motsatt meg å gå til general Dietl med et forslag som Terboven alt hadde avslått. Men verre var at det var Terboven som hadde foranlediget at avtalen om norsk besettelse av Finnmark var blitt omstøtt. Vår aksjon måtte derved fra Terbovens synspunkt kunne sees som et forsøk på høyt nivå å spille Wehrmacht ut mot – i det minste Terboven.” 1. november 1940 hadde Terboven en stormende samtale med Lindbäck-Larsen i Tromsø, der han bl.a. hevdet at Lindbäck-Larsen spilte Wehrmacht ut mot sikkerhetspolitiet. Og tre uker senere ble Lindbäck-Larsen arrestert i Oslo. Noen dom fikk han aldri, og han ble fra tysk side omtalt som Terbovens personlige fange.

Han satt på Møllergaten 19 til april 1942, deretter på Grini til september 1943 og så i Sachsenhausen frem til frigjøringen våren 1945. 1946–52 var Lindbäck-Larsen oberst og sjef for Agder infanteriregiment. 1952 ble han utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Nord-Norge samt øverstkommanderende der. Han avsluttet sin karriere som forsvarsattaché i Stockholm 1958–62.

Lindbäck-Larsen var opptatt av litteratur, historie og militærfaglige spørsmål. Hele sitt liv var han en flittig og dyktig skribent med en levende og personlig stil. Blant hans bøker må nevnes den store avhandlingen Den norske hær og 1814, som ble belønnet med general Nyquists gullmedalje, videre 6. divisjon, Krigen i Norge 1940 og Veien mot katastrofen. Han publiserte også tallrike artikler i aviser og tidsskrifter, og han var en populær og fengslende foredragsholder. Hans fangekamerat fra Grini og Sachsenhausen, Sverre Løberg, berømmet Lindbäck-Larsens uuttømmelige fond av humor og fortalte at han gjennom flere krigsår holdt sine medfanger i godt humør med sine muntre historier og foredrag.

Odd Lindbäck-Larsen ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1958; han hadde St. Olavsmedaljen med eikegren og var kommandør av den svenske Svärdsorden og offiser av den franske Æreslegionen.

Verker

    Et utvalg

  • Skandinavias sikkerhet. Bidrag til problemets belysning, 1932
  • Militær psykologi, del 1–2, 1932
  • Den norske hær og 1814, 1945
  • 6. divisjon, 1946
  • Krigen i Norge 1940, 1965
  • Høyere militær utdannelse i Norge 1817–1967, 1967
  • Seksti kampår. Krigsskoleutdannede offiserers landsforenings historie, 1969
  • Veien til katastrofen. 1941: Tilbakeblikk fra en fengselscelle. 1973: Veimerker i dag, 1973

Kilder og litteratur

  • Lindbäck-Larsens egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verker og hans privatarkiv)
  • Stud. 1915, 1942, 1965
  • C. G. Fleischer: Etterlatte papirer, Tønsberg 1947
  • O. Nansen: Fra dag til dag, bd. 1–3, 1947
  • O. H. Munthe-Kaas: Norges grensevakt i nordøst fra 1918 til 1963, 1964
  • S. Løberg: Det jeg husker best, 1966
  • S. Hartmann: Søkelys på 1940, 1971
  • HEH 1973
  • M. Skodvin: Samtid og historie, 1975
  • O. Ruge: Felttoget, 1989
  • L. Borgersrud: biografi i NKrL 1995
  • T. Hovland: General Carl Gustav Fleischer, 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.