Nils Kjær

Forfatter og kritiker. Foreldre: Skipper Nils Henrik Kjær (1833–73) og Christine Smestad (1837–1915). Gift 26.8.1896 med lærer og oversetter Fredrikke Margrete (“Maggen”) Dons (5.2.1872–17.2.1956), datter av stiftsprost Fredrik Christian Dons (1836–85) og Ebba Johanne Ullmann (1843–1908; datter av Vilhelmine Ullmann, 1816–1915). Svoger til Jens Thiis (1870–1942) og Ella Anker (1870–1958).

Nils Kjær var respektert og beryktet som sin tids kanskje aller skarpeste litterære kritiker og som en bredt orientert og samfunnsbevisst essayist og forfatter. For øvrig var han en kompromissløs individualist, så vel menneskelig som litterært og politisk.

“– De ser, at jeg ikke er død – det er Dem formodentlig indlysende, at jeg er født. Jeg kan oplyse Dem om, at jeg er gift. Det er min biografi.” Dette svarte Nils Kjær en gang i 1907, da den unge Olaf Bull intervjuet ham for Dagbladet og dristet seg til å spørre etter personlige opplysninger. Uttalelsen sier mye om Kjærs spesielle karakter.

Oppveksten i Holmestrand skal ha vært lykkelig nok. Han vokste opp i et trygt hjem, sammen med sin religiøse mor og to søstre. Faren døde tidlig, og sønnen husket ham ikke. Det antas likevel at Nils Kjær arvet sin språklige sans fra farssiden, der tre generasjoner sjømenn var kjent for sin raske og ironiske replikk. Faren var dessuten svært litterært interessert.

Fødebyen Holmestrand ble snart for liten for en begavet ungdom som Nils Kjær. Etter fullført examen artium reiste han 1890 til hovedstaden for å studere. Universitetsstudiene resulterte i anneneksamen 1892, og dermed var Kjær ferdig med alle offentlige institusjoner. Etter dette ønsket han å leve som fri skribent og iakttaker, som en uavhengig sjel i opposisjon til samfunnets vedtatte idealer. “De eneste frie mennesker i enhver tid er de, som har befriet seg for tidsaanden,” slik han skrev i et senere essay. Dette livssynet kom til å prege ham livet igjennom, på godt og vondt. “N. K. ligner en kaktus med alle piggene ut ... men av og til skyter kaktusen roser,” som forfatteren Bernt Lie sa om ham. Kjær ble snart et etablert navn i hovedstadens intellektuelle miljø, som redaksjonssekretær i tidsskriftet Kringsjaa og som forfatter av artikler og essays både der og i Dagbladet. Allerede som 21-åring gjorde han seg bemerket med sin humor og sitt kritiske vidd med en artikkelserie i Dagbladet rettet mot tidens “dekadent-litterater”, trette unge forfattere med lite talent og mye fritid. Selv var han ikke blant disse, sin utsvevende livsstil til tross.

Kjær vanket i et utpreget urbant miljø, bestående av frilynte og til dels sterkt alkoholiserte kunstnere og litterater. Kritikeren Carl Nærup var ledende i kretsen, og Nils Collett Vogt, Gunnar Heiberg, Jens Thiis og Sven Elvestad var blant de mange som deltok i sosialt samvær på byens kafeer. I mer oppbyggelige kunstnermiljøer gikk de under navnet “pjolterintelligentsiaen”. Politisk sett var de generelt konservative, om ikke nødvendigvis i tradisjonell forstand. Nils Kjær var radikal i sitt angrep på demokratiet og de fremskrittsvennlige kreftene i tiden, “modernitet og amerikanisme”, som han kalte det, mens han senere i livet bekjente seg sterkere til kristne verdier og ble grepet av mer reaksjonære politiske strømninger.

1895 kom hans første bok, Essays. Fremmede forfattere, som ble relativt godt mottatt av både kritikere og publikum. Mange merket seg forfatterens klare og kraftfulle språk, hans store kunnskaper og kritiske sans. I tillegg til fem skuespill og enkelte noveller utgav Kjær til sammen seks essaysamlinger i sitt liv. Det meste av sakprosaen hadde først vært publisert i pressen, og man kan undre seg over at en så talentfull skribent ikke maktet å skape et større hovedverk. Han var selv oppmerksom på dette forholdet, men følte seg mest knyttet til de små formater. En usunt, alkoholisert liv gjorde nok også sitt her. Tematisk sett spenner han svært bredt, fra bitende satire til de vareste natur- og stemningsskildringer, via petiter om alt fra sjøormer og maur til sigaretter og jordbruk. Uavhengig av tema merkes alltid en sterk grad av engasjement, en tydelig humanistisk bevissthet i de forskjelligste sammenhenger. Nils Kjær er likevel med rette blitt omtalt som mer kritisk enn egentlig skapende. “Kjær er en utpreget negativ Natur, der har mest at sige om denne Verdens Daarligheder,” skrev en gang Øvre Richter Frich om ham, vel og merke i positiv forstand – i tråd med tidens kulturkritiske tendens.

1896 giftet han seg med “Maggen” Dons, som vanket i samme litterære miljø. Hun hadde gått på tantens, pedagogen og kvinnesaksforkjemperen Ragna Nielsens skole, og onkelen var skolemannen og politikeren Viggo Ullmann. Samme år reiste ekteparet på den første av en rekke lengre utenlandsreiser. De oppholdt seg i årenes løp i Italia, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Danmark, og særlig Firenze gjorde sterkt inntrykk på Nils Kjær. Han respekterte italienernes avslappede livsstil, deres ro og verdighet. I det offentlige Norge derimot, i “det lille lukkede land” med hans egne ord, fantes ingen slik ro og enkelhet. Han elsket naturen og sommeren i Norge, og skrev mye om dette. Men den norske mentaliteten var ham fremmed. Særlig politikk og Storting ble gjenstand for hans dypeste avsky. Partipolitikk, byråkrati, lover og regelverk, alt dette var egnet til å temme skaperkraft og fremme middelmådighet, mente han. “Det er på tide, at vi nordmænd begynder at le lidt af lovene. Ikke af alle, gudbevares, men af de 99 prosent,” som han skriver i essaysamlingen Svundne somre. Forakten for demokratiets høytidelige håndhevere kommer kanskje tydeligst til syne i Det lykkelige valg, Kjærs mest suksessrike skuespill, der stortingsmann Celius for alltid vil bli stående som selve symbolet på det selvgode og pompøse i politikken. Statsminister Gunnar Knudsen ble også hudflettet av Kjær under den første verdenskrig, som stupid og overflødig, en såkalt “luxuspolitiker” som gjorde mer skade enn nytte. Skjønt, samfunnsnytte i tradisjonell forstand var aldri blant Kjærs idealer.

1898 utkom Kjærs andre bok, og han ble far til datteren Ebba Christine. Samtidig redigerte han en utgivelse av Holbergs komedier, og hans navn begynte nå å få en viss tyngde. 1899 ble han oppfordret til å melde seg som kandidat til et professorat ved universitetet, men stillingen passet ham dårlig. “For å være professor, må en ha anlegg som samfunnsstøtte, og det har ikke min mann,” uttalte Maggen Kjær. Ektemannen valgte heller å fortsette å livnære seg på fri basis, tilknyttet aviser som Morgenbladet og Verdens Gang, senere Tidens Tegn og Aftenposten. Han skrev reisebrev fra inn- og utland, deltok helhjertet i debatter og polemikker, anmeldte teater og litteratur og kommenterte aktuelle temaer i tiden. Han gjorde grundig narr av alkoholforbudet, og han gikk sterkt inn i språkdebatten med ønske om å redde riksmålet fra nynorsk og språklig samling, av Kjær omtalt som “rampefornorskning”. Flere forkjempere for den såkalte samnorsken, blant dem Moltke Moe, var dessuten sterke tilhengere av det nasjonale prosjekt rundt århundreskiftet og påkalte Kjærs vrede også i denne sammenheng. Nasjonal selvgodhet var ikke forbeholdt politikere alene, og Kjær hadde spesielt lite til overs for “skiløperen” Fridtjof Nansen og hans kjernesunne nasjonale kultursyn. Kjær leverte mange litterære spark i den retning, bl.a. i sitt berømte reisebrev Vestlandsreise fra 1909, der begrepet “Vestlandsfanden” introduseres. På den annen side var det mange som så det som en ære å bli gjenstand for Kjærs offentlige spott. Så anerkjent og respektert var han, og så elegant formulert var hans litterære utfall. Som regel, i alle fall.

Etter den første verdenskrig beveget Kjær seg politisk sett langt mot høyre. Han uttrykte bl.a. respekt for Mussolini og viste antisemittiske trekk. Dette var han ikke alene om, men han ordla seg sterkere enn de fleste. Det kan virke paradoksalt at en følsom kunstnersjel som Nils Kjær hadde rom for krasse politiske holdninger. Men en slik dobbelthet var typisk for mellomkrigstiden, og Kjær gikk aldri på akkord med seg selv. Sine to siste år tilbrakte han sammen med sin kone ved Son i Akershus, med sviktende humør og helbred. “Jeg var aldri en Guds gave blant poeter, men jeg var poet!” uttalte han på dødsleiet.

Verker

    Et utvalg

  • Essays. Fremmede Forfattere, 1895
  • utg. Ludvig Holbergs Comedier, 1898
  • Bøger og Billeder. Kritiske Forsøg (essays), 1898
  • Regnskabets Dag. Skuespil i tre Akter, København 1902
  • Det evige Savn. To Noveller, København 1907
  • “Vestlandsreise”, i VG 1909; overs. M. de Cervantes Saavedra: Don Quijote (sm.m. M. Grønvold), 2 bd., 1910–18
  • Det lykkelige valg. Komedie i fem akter, 1913
  • For træet er der haab – . Tragikomedie i to akter, 1917
  • Svundne somre. Epistler og artikler, 1920
  • Samlede skrifter, 5 bd., 1921–22
  • Epistler, (posthumt) 1949
  • Ukjente epistler, red. B. H. Evandt, Holmestrand 1995

Kilder og litteratur

  • Stud. 1890 (også Maggen Kjær), 1915, 1942
  • S. Hoel: “Nils Kjær”, i Samtiden 1924, s. 73
  • N. C. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • Ø. Ree: “Små minner om Nils Kjær”, i Samtiden 1938, s. 333
  • H. Noreng: Nils Kjær. Fra radikal til reaksjonær, 1949
  • M. Kjær: Nils Kjær og hans samtidige, 1950
  • F. Bull: “Nils Kjær – en sommerens sanger på prosa”, i Aftenp. 7.7.1952
  • N. Kjær: Ukjente epistler (se ovenfor, avsnittet Verker)

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Christian Krohg, 1896; p.e., gjengitt i VG samme år
  • Maleri av Ørnulf av Fjordene Salicath, 1915; gjengitt i N. Kjær: Ukjente epistler (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Maleri av Henrik Lund, utstilt 1917; p.e
  • Maleri av d.s.; p.e
  • Soldyrkeren, minnesmerke (bronse; ikke portrett) av Arne Durban, 1952; ved Holmestrand Museum

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Stud. 1890, 1915

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.