Leiv Harang

Fysiker. Foreldre: Grosserer Anders Sivertsen Harang (f. 1874) og Othilie Husby (f. 1875). Gift 1928 med Signe Dolores Christoffersen (2.10.1903–1990).

Leiv Harang var den ledende norske nordlysfysikeren i mer enn 30 år. Han er internasjonalt kjent og har fått sitt navn knyttet til en viktig fysisk prosess i den polare ionosfære, The Harang Discontinuity, som han oppdaget 1946.

Etter examen artium på reallinjen ved Trondhjems katedralskole 1921 begynte Harang å studere realfag ved universitetet i Kristiania og ble cand.real. 1926 med fysikk hovedfag. Etter et studieopphold i Göttingen i Tyskland ble han 1928 ansatt som første bestyrer ved det nyopprettede Nordlysobservatoriet i Tromsø. Takket være pionerinnsatsen til professorene Kristian Birkeland, Carl Størmer og Lars Vegard var nordlysfysikken høyt prioritert i Norge.

Harang førte ikke bare de klassiske studier av nordlys og Jordens magnetfelt videre; han tok også i bruk den helt nye målemetoden, studier av den øvre atmosfæren (etter 1930 kalt ionosfæren) ved hjelp av radiobølger. Han ble inspirert og stimulert av pioneren på dette nye forskningsfeltet, nobelprisvinneren Sir Edward Appleton. Med nytt måleutstyr utførte Harang flere grunnleggende studier av ionosfæren over Tromsø. Disse var sentrale i hans doktoravhandling, som kom 1937. Hovedinnholdet var hvordan de elektriske egenskapene i ionosfæren varierte ved store forstyrrelser i Jordens magnetfelt og ved intenst nordlys.

Harang var en produktiv forsker. I perioden frem til 1940 publiserte han 20 vitenskapelige avhandlinger. Dette førte til at Nordlysobservatoriet i Tromsø ble en nøkkelstasjon i verdensformat for nordlysstudier. Under den annen verdenskrig publiserte han bare noen få avhandlinger. Hans illegale arbeid med å skaffe informasjon om forsvarsanlegg og troppeforflytninger tok mer og mer tid. Opplysningene ble sendt med både kurer og radio til Stockholm og London. Våren 1944 ble Harang arrestert, og etter fangeopphold i Bodø og Trondheim ble han ført til Berlin.

Etter frigjøringen var Harang 1946 en av grunnleggerne av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), hvor han fikk ansvaret for å bygge opp avdelingen for telekommunikasjon. Harang prioriterte praktisk kommunikasjon, og det miljøet han grunnla ved FFI, var i mange år et av verdens ledende. 1952 ble han utnevnt til professor i ionosfærefysikk ved Universitetet i Oslo. Han sluttet da som forskningssjef ved FFI, men fortsatte som forsker der helt til sin død.

Etter krigen gjorde Harang banebrytende studier av den polare ionosfære. Han undersøkte kilden til de geomagnetiske forstyrrelser basert på samtidige, koordinerte målinger fra et nett av magnetiske stasjoner. Det var da han fant at de intense, elektriske strømmene i ionosfæren plutselig skifter retning nær magnetisk midnatt. Dette dramatiske skifte i polaritet skjer gradvis. Det begynner sør for nordlyssonen, og ca. 1 time senere kan en observere det samme nær magnetpolen. Det er denne markerte reversering i ionosfærestrømmen som 1970 fikk navnet The Harang Discontinuity. Også driften av nordlyset forandrer seg samtidig med strømmene i ionosfæren.

Professor Harang var en idérik og dyktig eksperimentator. Han var den første som anvendte den fotoelektriske teknikken i nordlysmålinger. Hans arbeid og interesser spente over et stort felt av sol- og jordfysikken. Fra 1952 og frem til 1969, i en alder da de fleste forskerne roer ned, var han fortsatt meget produktiv og publiserte hele 30 vitenskapelige avhandlinger.

I 12 år var Harang medlem av Norges almenvitenskapelige forskningsråd, fra 1964 som ordfører i Gruppen for naturvitenskap. Han var også styreformann i Det Norske Institutt for Kosmisk Fysikk. Han var sentral ved oppbyggingen og samlingen av FFI på Kjeller, og han var en brobygger mellom FFI og Universitetet i Oslo når det gjaldt forskning og undervisning. Han var også en aktiv støtte for forskningsvirksomheten i Tromsø-området.

Harang var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1946. 1969 fikk han Framkomiteens Nansen-belønning for sin vitenskapelige innsats. Et minneskrift ble utgitt 1972, på 70-årsdagen for hans fødsel.

Verker

    Et utvalg

  • Über die Kristallstruktur der heuslerschen Legierungen, DNVA Avh. I 1927 nr. 3, 1927 (tysk utg. av hans h.oppg. fra 1926)
  • Investigations of the aurora borealis at Nordlysobservatoriet, Tromsø 1929–1930 (sm.m. E. Tønsberg), Geofysiske publikasjoner 9 nr. 5, 1932
  • Änderungen der Ionisation der höchsten Atmosphärenschichten während der Nordlichter und erdmagnetischen Störungen, dr.avh., Geofysiske publikasjoner 11 nr. 17, 1937
  • The mean field of disturbance of the polar earth-magnetic storm, Geofysiske publikasjoner 16 nr. 12, 1947
  • The Aurorae, London/New York 1951
  • De høyeste luftlags fysikk. Undersøkelsesmetoder og resultater, 1953
  • Forelesninger i jonosfærefysikk, 1963 (2. utg. sm.m. A. Egeland, 1967)

Kilder og litteratur

  • HEH 1968
  • Stud. 1921, 1971
  • A. Egeland og J. Holtet (red.): A Collection of Articles on Cosmic Geophysics dedicated to the Memory of Professor L. Harang on the Seventieth Anniversary of his Birth, 19 April 1972, 1972
  • A. Omholt: “Professor Leiv M. Harang”, i DNVA Årbok 1971

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.