Lauritz Sand

Plantasjeeier og motstandsmann. Foreldre: Kemner Fritz Julius Sand (f. 1851) og Anna Bergithe Kavli (f. 1855). Gift 29.7.1911 på Tegal, Java (nå Indonesia), med Annie Elisabeth Maria Moll (f. 22.3.1887), datter av oberst Henri Coert Moll (1859–1944) og Catharina Johanna Pfeiffer (1863–89).

Lauritz Sand var offiser og plantasjeeier i Nederlandsk Ostindia, men ble en nærmest legendarisk skikkelse under den annen verdenskrig da han som deltaker i den hemmelige etterretningstjenesten i Norge ble arrestert og utsatt for grov tortur.

Sand vokste opp i Trondheim som nummer to i en søskenflokk på seks og tok eksamen ved den borgerlige realskolen 1896. Han ville egentlig bli billedhugger, men føyde seg etter farens ønske om at han skulle bli arkitekt og gikk på Stockholms tekniske skole 1897–99. Men dette var ikke hans interessefelt — han ønsket å vie seg til kunsten. Hans første utstilling var imidlertid mislykket, og han valgte i stedet en militær karriere, først i den nederlandsk-indiske armé.

Etter et år i Nederland drog han til Java i Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia), hvor han gikk på offisersskole 1900–02. Fra 1903 var han offiser ved generalstabens geografiske oppmåling og deltok som geodet i kartleggingen av flere av de østasiatiske øygruppene. Han var også med på flere ekspedisjoner til Ny-Guinea og deltok i krigsoperasjoner på Celebes (Sulawesi) og Sumatra.

1906 tok han avskjed som offiser og begynte med plantasjedrift. Etter hvert ble han superintendent for en rekke plantasjer. Han var administrerende direktør for Pagilaran Estates fra 1911, og 1918 stiftet han Zuid Sumatra Syndicate, hvor han var “chairman”. I perioden 1922–40 var han “acting director” og superintendent for Anglo-Dutch Plantations. Han var medlem av vitenskapsakademiet i Batavia og satt i direksjonen i Planters Association.

Sand kom tilbake til Norge 1938. Meningen var at han bare skulle være i landet noen måneder, men da krigen brøt ut, bestemte han seg for å bli. Etter den tyske okkupasjonen av Norge 1940 kom Sand med i motstandsarbeidet og ble en av pionerene der. Han engasjerte seg sterkt, var med på det meste og knyttet raskt til seg et nettverk av kontakter fra mange yrkesgrupper.

Etter hvert ble etterretningsarbeid det viktigste for Sand, som særlig forsøkte å kartlegge tyske militære installasjoner. Han skaffet kart som sammen med mye annet ble fotografert på mikrofilm og sendt til Sverige og Storbritannia. I likhet med svært mange andre pionertiltak raknet organisasjonen. Tyskerne, som en tid hadde hatt Sand under oppsyn og regnet ham som sentral i det norske motstandsarbeidet, benyttet velkjente teknikker med provokasjoner og angiveri. 25. september 1941 ble Sand arrestert. Da han ble brakt inn til forhør og så at to av lederne for Gestapo var til stede, skjønte han at dette var alvorlig. Likevel bestemte han seg for å benekte alt. Etter hvert gjennomgikk han meget hard tortur uten å sprekke. Han ble mishandlet en lang periode til han bevisstløs ble brakt til Kriegslazarett. Her lå han ti dager uten behandling. Da han til slutt ble brakt tilbake til Grini, var han i elendig forfatning. Det har vært sagt om ham at han var “Norges mest torturerte mann”.

Det meste av fangetiden tilbrakte Sand på Grini. Som dødssyk og fullstendig helseløs etter tysk mishandling ble han et symbol for de andre fangene. Flere ganger var han døden nær, og fangene forsøkte etter beste evne å lindre lidelsene han måtte gjennomgå. Måten han taklet situasjonene på, var uhyre viktig for moralen i leiren.

Like før frigjøringen ble Sand hentet og brakt til Gestapos hovedkvarter. Igjen nektet han å si noe som helst. Han ble brakt tilbake til Grini, men han ble nå fortalt at han skulle henrettes 17. mai. Imidlertid var frigjøringen et faktum før den tid, og Lauritz Sand ble hentet ut fra Grini sammen med sine medfanger. De første ukene lå han til sengs, men deretter kunne han sitte i rullestol. Han ble gjenstand for omfattende hyllest for den holdning han hadde vist, og i november 1945 kom kong Haakon på besøk på sykehuset og tildelte ham ridderkorset av St. Olavs Orden for “oppofrende virke under krigen”. Sand ble liggende syk lenge, og til tross for god pleie ble han aldri helt frisk igjen. Sin sterke vilje beholdt han likevel, og han brukte sine krefter til bl.a. å arbeide for krigsinvalidene.

En byste av Sand ble 1952 avduket ved Griniveien i Bærum. Både kongen og kronprinsen var til stede ved avdukingen. Bysten har et enkelt ord som påskrift: “Nei”. Det symboliserer Lauritz Sands konsekvente holdning til nazismen, en holdning som gjorde ham til motstandskampens kanskje viktigste og mest kompromissløse symbol, “selve innbegrepet av den norske motstandsånd”, slik det ble sagt ved hans båre 1956.

Kilder og litteratur

  • Delphin Amundsen, 1947
  • HEH 1955
  • F. C. Wildhagen: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • K. Haug: Lauritz Sand, 1958
  • SNL, bd. 13, 1998

Portretter m.m.

  • Byste av Ib Schmedes, 1952; Griniveien, Bærum, Akershus

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.