Faktaboks

Lasse Kolstad
eg. Lars Kolstad
Født
10. januar 1922, Kristiania
Død
14. januar 2012
Virke
Skuespiller og sanger (bass)
Familie
Foreldre: Hovedrevisor Andreas Kolstad (1883–1959) og Johanne Bernharda Lereim (1884–1966). Gift 1) 1946 med skuespiller Randi Ballestad (gift Kolstad, senere Borch, 23.5.1925–), datter av lektor Thor Ballestad (1891–1970) og Hjørdis Marie Ruud (1902–73), ekteskapet oppløst 1955; 2) med skuespiller Bab (eg. Barbra Karine) Christensen (8.1.1928–), datter av teatersjef, regissør og skuespiller Halfdan Christensen (1873–1950) og skuespiller og regissør Gerda Ring (1891–1999). Bror av Henki Kolstad (1915–2008).
Lasse Kolstad

Fra stykket «Fra Steinrøysa til Broadway», 1992

Lasse Kolstad
Av /NTB Scanpix ※.

Lasse Kolstad står som en av norsk teaters mest særpregede skuespillere i siste halvdel av 1900-tallet. Med sitt sterke personlige uttrykk har han skapt fremragende prestasjoner som musikalkunstner og karakterskuespiller.

Som den yngste i en søskenflokk på 7 vokste Lasse Kolstad opp på Briskeby i Oslo. Allerede i barneårene ble han bitt av teaterbasillen da broren Henki forberedte seg på en karriere som skuespiller.

Lasse Kolstad tok examen artium 1940 og fikk sin skuespillerutdannelse 1942–44 på elevskolen ved Trøndelag Teater, der han debuterte 1943 som snekker Hoppe i Baldevins bryllup av Vilhelm Krag og var ansatt 1945–49. I tillegg studerte han sang i København 1946–47 og foretok flere studiereiser.

På Trøndelag Teater fikk Kolstad vist bredden i sitt talent i så ulike oppsetninger som Kabaret¯-46, Byen vår av Thornton Wilder og Soho av Arne Johnsen.

Den rike sangbegavelsen kom allerede til uttrykk i revyen Faren over på Carl Johan-teatret 1945 og i musikalen Show Boat på Det Norske Teatret 1950. Han viste også talent som sprudlende danser og skarp parodiker 1949–50 på Centralteatret, i bl.a. Hele byen flagger av Finn Bø, og på Edderkoppen 1950–52.

1953 gjestet han Nationaltheatret som Orfeus i Offenbachs klassiske operette Orfeus i underverdenen med Per Aabel som instruktør. På Riksteatret spilte han Mannen som hadde lykken med seg av Arthur Miller (1954) og Laertes i Hamlet (1956). 1963 vendte han tilbake til Trøndelag Teater som Hjalmar Ekdal i Vildanden og Petruchio i Troll kan temmes.

Men hovedinnsatsen kom Lasse Kolstad til å gjøre på Det Norske Teatret, der han var en sentral kraft i ensemblet fra 1956 til han avsluttet karrieren som Øvstepresten i Bentein Baardsons oppsetning av Juleevangeliet 1996. Med sitt sterkt personlige uttrykk – stemmemessig, fysisk og psykologisk – favnet Kolstad et vidt repertoar. Allerede som Mats Ersson i Himmelspelet av Rune Lindström 1957 maktet han på en virkelighetsnær måte å forene poesi og realisme. Han skapte en grotesk Caliban i Stormen og viste sterk innlevelse og intensitet som følgesvennen Teramenes i Fedra. Med fantasi forsvarte han eventyreren Peer Gynt i Tormod Skagestads oppsetning 1962, som året etter gjestet Théâtre des Nations i Paris.

Kolstad utfoldet seg sterkt i det klassiske repertoar. I En folkefiende gav han et troverdig bilde av doktor Stockmann som både omgjengelig og menneskefiendtlig, og han fremstilte grosserer Werle i Vildanden med klok likevekt og utmerket seg i flere roller ved uroppførelsen av Keisar og galilear i Sam Besekows regi. Han viste en ny side av Macbeth da han 1977 spilte ham som en tyrann uten maktbegjær. Med finstemt følsomhet og ironi tolket han også Tsjekhov-figurene doktor Dorn i Måken, godsforvalteren Borkin i Ivanov og Firs i Kirsebærhagen. Han skapte et virkelig Duun-menneske av den frodige og spreke Otte i Tormod Skagestads dramatisering av Ettermæle og var en gnistrende Peachum i Brechts Tolvskillingsoperaen. Samarbeidet med Skagestad resulterte i flere bemerkelsesverdige prestasjoner, bl.a. den moderne lykkejegeren Per i Det stig av hav og 12 år senere den frodige Dovregubben i det samme stykket.

Men Lasse Kolstad er også den store musikalkunstneren. Her kom hans sterke personlighet til fullt uttrykk. Han ble “stemmen som vibrerer seg gjennom rom”. Det begynte allerede 1960 som den sjarmerende cowboyen i Oklahoma og en legendarisk Gustav Snekkersveen i musikalversjonen av Trost i taklampa 1963. Klimaks nådde han som Tevye i Spelemann på taket 1968. Kolstad fikk Teaterkritikerprisen for denne prestasjonen, som han gjentok 1987. Han var en sterk Don Quijote i Mannen frå La Mancha og utfoldet sin maskuline sjarm i tittelrollen i Zorba.

For Kolstad fungerer sangen som et realistisk uttrykksmiddel. I syngespill og kabareter kunne han på en naturlig måte la sangkunst og dramatisk kunst gripe over i hverandre, som i Jacques Brel er her i kveld og bur bra i Paris (1975), det interessante portrettet av Evert Taube i Så lenge skuta kan gå (1978), Bellman-skikkelsen i Vertshuset Haren og hauken (1979) og ikke minst som den glimrende Profetikus i Cats (1985). 1965 gjestet han Den norske Opera som Figaro i Figaros bryllup. I flere år har han turnert landet rundt med egne sang- og kabaretprogrammer i et inspirerende samarbeid med pianisten Tor Hultin.

På fjernsyn har Kolstad også tegnet markante skikkelser, ikke minst i tittelrollen i serien Skipper Worse (1968). Han har spilt i en rekke filmer siden han debuterte 1953 i Nils R. Müllers Skøytekongen. 1958 fikk sjøelskeren utfolde seg som styrmannen i den amerikansk-produserte Christian Radich-filmen Windjammer, og 1974 spilte han i The Island at the Top of the World.

Lasse Kolstad har hatt en rekke tillitsverv. Han har vært styremedlem og viseformann i Norsk Skuespillerforbund og Skuespillerforeningen av 1978, styreformann i Østlandets skoleskib og medlem av romplanutvalget for Det Norske Teatrets nybygg. Han er bl.a. hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull, Oslo bys stipend, Houens legat og Strømbergs legat. 1987 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Kilder og litteratur

  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • O. Øisang: Trøndelag teater gjennom 25 år, Trondheim 1962
  • N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret femti år. 1913–1963, 1963
  • Stud. 1940, 1965
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år, 1988
  • S. Wiik: I storm og stille. Riksteatret 1949–1989, 1990
  • TFL, 1991
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret til glede og forargelse, 1994
  • SNL, bd. 8, 1997
  • Det Norske Teatrets arkiv

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (Lasse Kolstad som Tevye i Spelemann på taket) av Svein Bolling, 1992; Det Norske Teatret, Oslo