Lars Christensen var en av de mest fremtredende menn innen norsk og internasjonal hvalfangst gjennom første halvdel av 1900-tallet. Han organiserte også en rekke forskningsekspedisjoner til Antarktis, og betenkte sin hjemby Sandefjord med flere museer og andre donasjoner.
Som sønn av hvalfangstrederen og forretningsmannen Chr. Christensen i Sandefjord, hadde Lars Christensen tidlig fått staket ut kursen: Etter middelskoleeksamen 1899 ble det kontorarbeid i Sandefjord, deretter handelsskole i Tyskland, kontorpraksis hos skipsmegler i Newcastle og handelsgymnasium i Kristiania. Så ble det nytt praksisopphold på skipsmeglerkontor i Tyskland og Storbritannia, før han gikk inn i farens virksomheter i Sandefjord. Faren hadde nettopp på den tiden (1905) vært med på å starte hvalfangsten i Antarktis.
Lars Christensen etablerte riktignok sitt første selskap 1907, men i flere år kom han til å arbeide i og lede selskaper i kompaniskap med sin far og brødre, i tillegg til helt selvstendig virksomhet. Denne første fase av hans hvalfangstredervirksomhet ble en utforskende og eksperimenterende fase, der en rekke fangstfelt, spesielt på Nord- og Sør-Amerikas vestkyst, ble utprøvd.
Den annen fase av Lars Christensens hvalfangstvirksomhet ble innledet i begynnelsen av 1920-årene, da han overtok en betydelig del av forretningsvirksomheten etter sin far og svigerfar ved deres død. 1910 hadde Christensen giftet seg med Ingrid Dahl, datter av Thor Dahl – Sandefjords største forretningsmann og hvalfangstreder. Hans firma A/S Thor Dahl ble under Lars Christensens ledelse et disponentselskap for en rekke selskaper (de viktigste var A/S Bryde og Dahls Hvalfangerselskap, A/S Odd og A/S Ørnen), og kom til å bli en av de mest betydningsfulle rederigrupperingene i internasjonal hvalfangst gjennom mer enn 30 år.
I tillegg til forretningsvirksomheten tok Lars Christensen en meget aktiv del i utforskningen av Antarktis-området. Fra 1926 og i et tiår fremover finansierte han hele 9 forskningsekspedisjoner til de antarktiske farvann (Odd I-, Norvegia- og Thorshavn-ekspedisjonene), og han var selv med på flere av dem. Hovedformålet var å finne nye hvalfelt, kartlegge bestander og trekkmønstre. Et formål var også å utforske og kartlegge ukjent land rundt det enorme Antarktis-kontinentet. Ekspedisjonene oppnådde betydelige vitenskapelige resultater. I tillegg fikk de en stor og varig betydning for Norge gjennom annekteringen av Bouvetøya (1927), Peter I Øy (1929) og Dronning Maud Land (1939).
Christensen oppholdt seg mye i USA, så også under den annen verdenskrig. Han kom ikke til å arbeide i Nortraship som flere andre norske eksilredere, men var formann i dets hvalfangstkomité. Han nedla også et betydelig arbeid for norske interesser på flere andre områder, og var knyttet til den norske ambassaden i Washington D.C. i arbeid med ulike økonomiske spørsmål. Særlig var han opptatt av sjøfolkenes ve og vel, og bekostet bl.a. en sjømannskirke i San Pedro, California.
Etter den annen verdenskrig ble den internasjonale hvalfangstnæringen bygd opp igjen, og Thor Dahl-gruppen under Christensens ledelse gjenvant sin posisjon som en av de ledende i næringen. Virksomheten fikk også et økende innslag av annen rederivirksomet, både tankfart og linjefart. Den siste hadde USA og Canada som utgangspunkt, og må sees i sammenheng med Christensens nære forhold til Amerika.
Lars Christensen var aktiv i hvalfangstnæringen i det som kan betegnes som den industrialiserte storhvalfangst i Antarktis, fra dens begynnelse i det første tiår av 1900-tallet til den for Norges vedkommende tok slutt i midten av 1960-årene – gjennom enorm ekspansjon og alvorlige kriser. Han startet et stort antall selskaper for fangst på ulike fangstfelt over hele verden. Noen foretak var vellykkede, andre ble fiaskoer. Det var Antarktis som ble gullgruven.
Christensen uttrykte flere ganger pessimisme med hensyn til næringens fremtid, og talte også for reguleringer. Når det kom til handling, var han imidlertid først og fremst forretningsmann, og han måtte tåle kritikk for avstand mellom ord og handling ved flere anledninger, særlig i de turbulente 1930-årene.
Lars Christensen var dansk visekonsul i Sandefjord fra 1909 og ble konsul 1937. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1929 og kommandør med stjerne 1944. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Vasaorden og den franske Æreslegionen. Han var æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det norske Geografiske Selskap og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som også gav ham Gunnerus-medaljen 1927.
Lars Christensens velstand kom hjembyen Sandefjord til gode ved en rekke anledninger. Allerede 1917 (på 10-årsdagen for sin start som forretningsmann) gav han det nyåpnede Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum til Sandefjord kommune. Senere fulgte bl.a. et sjøfartsmuseum, Hvalfangstmonumentet og Olavskapellet.