Lalla Carlsen

Sanger og skuespiller. Foreldre: Skipper Carl Alfred Christensen (1863–1920) og Laura Nilsson (1863–1907). Gift 1917 med komponist og pianist Carsten Marensius Carlsen (5.6.1892–28.8.1961), sønn av skipstømmermann og teknisk tegner Anton Carlsen (1862–1943) og Louise Larsen (1876–1957).

Lalla Carlsen var en av Norges mest populære revykunstnere; blant hennes mange populære revyviser var bl.a. “Marsjkonkurransen” og “Norge i rødt, hvitt og blått”. Hun spilte også karakterroller både på scenen og i en rekke filmer.

Lalla Christensen var født i Svelvik, men før hun fylte 10 år flyttet familien til Kristiania, der hun studerte sang ved Musikkonservatoriet 1909–13. Fra 1913 opptrådte hun som lett, klassisk sopran, ofte med et folkeviserepertoar. Profesjonelt debuterte hun 1914 i Emmerich Kálmáns Høstmanøver med Norsk Operette-Selskap i Arendal. 1915 ble hun ansatt ved Chat Noir, der hun forble til 1947, avbrutt av engasjementer på Casino i Stortingsgaten 1927–28 og på Carl Johan Teatret 1940–43.

Som ung fremstod hun som velklingende sopran med et tidstypisk “yndig” og ganske så naivt repertoar, som “Gro, lille stensopp, gro” og “Sisiken på Nellys hatt” (begge 1916), og 1915 var hun “backstage” ekko for Chat Noirs andre velklingende unge dame, Kirsten Flagstad, i Aagots Fjeldsang i Fjeldeventyret. Først i revyen À la carte 1923 fikk hun mer å bite i, den halsbrekkende visen om “Liberia Hushjelp”. Det store gjennombruddet kom i revyen Summetonen (1925), med den ramsalte “Å blei d'a dei (din blei)?” Fra da av la hun vekk den klassiske syngestilen, og etablerte den kabaretpåvirkede formen hun huskes for. Hun ble raskt norsk revys mest kjente kvinnelige aktør.

Lalla Carlsen befestet sin posisjon utover i 1920-årene, og 1928–31 gjorde hun plateopptak av rundt 40 revyviser og sketsjer på Odeon. Hun var imidlertid mest opptatt av scenearbeidet, og gjorde senere bare unntaksvis plateinnspillinger. Mest kjente av de mange førkrigsvisene er “Nå er'e vi som har makta” (1928), en kommentar til dannelsen av den første arbeiderpartiregjeringen, “Etter karnevalet” (1930), “Marsjkonkurransen” (1932), “Mrs. Simpson” (1937) og “Norge, våkn opp!” (1934), en krass advarsel mot nazismen på melodien til Stars and Stripes Forever.

I perioden på Carl Johan Teatret under krigen skrev Carsten Carlsen melodier til mange av de visene som skulle komme til å utgjøre hovedstammen i repertoaret hennes, som “Han Jon” (1941), “Det sterke kjønn” (1942), “Ålreit” (1943) og “Madame Sans Gêne” (1944). Under fredsrusen i maidagene 1945 lanserte hun “Norge i rødt, hvitt og blått” på Chat Noir, til en begeistring som hadde vært en Vera Lynn verdig.

Etter 1947 var Lalla Carlsen særlig aktiv på Edderkoppen, med enkelte engasjementer på Chat Noir. De mest kjente etterkrigsvisene er “E' hel ei, e' halv ei” (1955) og “Se Det!” (1957). På eldre dager markerte hun seg også i dramatiske roller, som moren i Eugene O'Neills Skjønne ungdom mot Gisle Straume (Rogaland Teater 1952), fru Peechum i Brecht/Weills Tolvskillingsoperaen (Riksteatret 1952) og det gamle havneludderet i O'Neills Anna Christie (Riksteatret 1953). I 1957 var hun Mor Aase mot Espen Skjønberg i Peer Gynt, oppført i Frognerparken. Med sin revybakgrunn maktet hun å gestalte disse hverdagsskikkelsene med en helt spesiell naturlighet, fjernt fra samtidens generelt ganske høystemte spillestil.

Lalla Carlsen filmdebuterte i stumfilmen Den glade enke i Trangvik (1927). I 1932 hadde hun hovedrollen i komedien Lalla vinner, en norsk versjon av den danske suksessen Odds 777. Ved siden av revyfilmen Op med hodet (1932), der hun bl.a. fremfører Marsjkonkurransen, var disse hennes eneste førkrigsfilmer. Fra 1947 (Sankt Hans Fest) til 1965 (To på topp) spilte hun i 20 filmer, som regel i ørsmå karakterroller, som vaskekjerringer, sentralborddamer og andre folkelige, men hjertevarme hurper. Uansett størrelsen på rollene var hun alltid en ekte fargeklatt, og ikke sjelden filmens eneste lyspunkt. I sine få større roller stod hun for noen av norsk films beste og minst teatrale øyeblikk. Her kan nevnes den bestemte grandtanten i Brudebuketten (1953), kjeftesmella fru Svenkerud i Støv på hjernen (1959), og enda en folkelig sannsigerske, jordmor Klara Tallerud i Arne Skouens Bussen (1961). Hennes største og kanskje mest markante filmrolle var hushjelpen Maren som frakter jødiske barn til Sverige i okkupasjonsdramaet I slik en natt (1958). Her sang hun Griegs tonesetting av Fola, fola Blakken a cappella for jødebarna under et bombeangrep, en av norsk film mest rørende scener. I de siste filmene var hun hovedsakelig mild bestemor.

Mot slutten av sitt liv gjorde Lalla Carlsen en del fjernsynsopptak og en mengde radioopptak. Med årene gjorde hun flere opptak av de mest kjente visene sine, og 16 av disse ble samlet på en LP-plate til hundreårsjubileet 1989. De mest sentrale tekstforfatterne hennes var Arne Svendsen, Finn Bø, Vilhelm Dybwad, Per Kvist, Bias Bernhoft og Arild Feldborg.

Lalla Carlsen er norsk revys mest legendariske kvinnelige stjerne, uovertruffen i sin lavmælte, intime og likevel ofte saftig folkelige fremføring av det som hun gjorde til klassisk norsk revy- og kabaretmateriale. I skandinavisk revyteater hadde hun sin meste typisk parallell i den noe mer utagerende, men like legendariske danske Liva Weel. Lalla Carlsens spesielle “kleinkunst”-form, med vekt på en musikalsk, men likevel parlerende sangstil, har helt tydelig hatt sterk påvirkning på hennes yngre samtidige, som Kari Diesen, Inger Jacobsen og Elisabeth Granneman. Visene hennes lever også videre på repertoarene til så forskjellige utøvere som Nora Brockstedt og Kari Svendsen, som begge har gjort innspillinger av flere av dem.

Det var den gang en ellers uoppnåelig ære for en revyskuespiller å bli tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull (1949), å bli æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund (1958) og å få Statens kunstnerlønn (1958). Hun har fått oppkalt gater etter seg både i Svelvik og i Oslo (Lallakroken, der hun bodde) og i Svelvik ble det avduket en statue av henne til hundreårsjubileet 1989.

Verker

    Innspillinger

  • Ca. 40 grammofoninnspillinger, 1928–31
  • Lalla Carlsen, opptak fra NRKs arkiver, 1989

Kilder og litteratur

  • S. Eriksen: Hele Norges Lalla, 1945
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • A. C. Carlsen: Lalla og hennes verden, 1989
  • opplysninger fra Lalla Carlsens barnebarn Vibeke Sæther

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Per Palle Storm, 1987; Chat Noir, Oslo
  • Statue av Per Palle Storm, 1989; foran rådhuset i Svelvik
  • Utallige karikaturer og tegninger

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.