Knut Knutsen O.A.S.

Knut Knutsen vokste opp på Vibrandsøy i Torvastad utenfor Haugesund, der faren drev gårdsbruk, sildeeksport og rederi. Sønnen kom tidlig inn i virksomheten og startet sildeforretning i Haugesund i 1890-årene. Han drev med fersksildeksport til Storbritannia, fra omkring 1900 var han også skipsreder.

Frem til 1921 skilte ikke Knut Knutsen seg nevneverdig ut blant de fremgangsrike sildeeksportørene og rederne i Haugesund. Men da jobbetidens luftige spekulasjoner tok slutt, trådte han frem som en næringsdrivende og samfunnsbygger av betydelig format. Den fåmælte mannen ble det fremste symbolet på et nøkternt livssyn. Målet var å gjenreise de gamle haugesundernes kardinaldyder – nøysomhet og arbeidsomhet.

Rikdommen var først og fremst grunnlagt på rederivirksomhet. I 1939 var hans rederi Norges tredje største. Det meste av veksten skjedde innenfor linjefart og tankfart. Viktige forutsetninger for suksessen ble lagt under og umiddelbart etter første verdenskrig. Knutsen kom ut av krigskonjunkturen gjeldfri. Han satt på store likvide midler og var ikke som mange andre bundet av omfattende kausjonsansvar. Han eide også skipene sine selv. Alt dette ga ham handlefrihet i et presset marked, og han hadde en våken interesse for de nye mulighetene i samtiden. Dessuten handlet han raskt, strategisk og nådeløst dersom det var nødvendig.

I slutten av 1920-årene innledet Knutsen et tett samarbeid om linjefart med Oslo-rederiet og meglerfirmaet Winge & Co. I 1926 leide han ut et nybygd motorskip til Winges linje. Året etter etablerte han sin første linje, Den Skandinaviske Syd-Pacific Linje, med Winge som generalagenter. I 1929 overtok han både Winges linje og tre moderne motorskip, alt uten ekstern finansiering.

I 1929 ble Knutsens to første linjeskip, John Bakke og Samuel Bakke, levert fra Götaverken. Ti år senere var rederiet blant landets ledende linjerederier med tolv skip og tre i bestilling. Utviklingen i tankskipstonnasjen var ikke like eksplosiv, men de første oljetankerne, Ida Knudsen og O. A. Knudsen, kom i 1925 og ble etterfulgt av nye i 1929 og 1931. I 1939 hadde Knutsen sju tankskip, alle med Knudsen i navnet. Linjeskipene het Bakke etter fru Knutsens slekt.

I en by hvor kortsiktige lån og kreditter var helt nødvendige forutsetninger for spekulasjoner i sild og skipsfart, var det vanlig at sildeeksportørene og rederne interesserte seg for bankvirksomhet. Da Haugesund Privatbank ble stiftet i 1907, ble Knutsen direksjonens første formann, en stilling han hadde livet ut. Han måtte ta sin del av ansvaret for tøylesløs utlånspolitikk under første verdenskrig, men også sin del av æren da banken ble reddet ut av det økonomiske uføret. Han var med da banken i 1921–1922 ble overdratt til Bergens Privatbank og dermed sikret næringslivet i Haugesund frisk kapital. Men kravet om at gamle lånekunder skulle gjøre opp for seg, og at nye skulle saumfares før lån ble gitt, ble også opplevd som maktmisbruk og skaffet både ham og banken motstandere.

Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S ble etablert i 1917 med Knutsen som direksjonsformann. Som leder av den kommunale havnekomiteen fra 1926 var han en drivende kraft i utbyggingen av nye havner, nytt fryserianlegg og ny bro, Risøybrua i 1939. Han var også formann i byggekomiteen for Haugesund sykehus.

Haugesund Rådhus var en gave fra ekteparet Knutsen. På hans 50-årsdag i 1921 ble én million kroner satt av til et byggefond. Tre år tidligere, på sølvbryllupsdagen, gav de én million kroner til forskjellige sosiale og kulturelle formål i Haugesund og ellers. I 1947 gav hans kone Elisabeth Knutsen (1867–1957) nok én million kroner, denne gang til utsmykking av rådhuset og til opparbeiding av park. Med disse gavene fikk Haugesund et av de mest storslagne rådhusanlegg i Norge. Elisabeth Knutsens sosiale interesser var nok noe ektemannen etter hvert støttet og kanskje også delte. Men kontrasten mellom de storslåtte gavene og den nøysomhet som preget Knutsen i all hans virksomhet, er stor. Blant sjøfolk i Haugesund ble det sagt at det aldri fulgte måker etter Knutsens båter, for mannskapet måtte selv spise opp all maten.

Knutsen ønsket ikke politiske verv, men han hadde alltid nære forbindelser til det politiske liv. Hans kone satt i bystyret fra 1914 til 1926. Svigersønnen Christian Haaland (1892–1952) var både formannskapsmedlem og ordfører, og flere andre av Knutsens næringslivsforbindelser hadde viktige posisjoner. For Haugesund var det viktig at han var villig til å dele av sin rikdom i en tid preget av stor offentlig og privat nød. Mange offentlige rom står som monumenter etter ham. Knut Knutsen O.A.S. ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1923.

• norsk skipsfartshistorie før 1940

• Bjørnson, Øyvind: Norsk biografisk leksikon 2
• Bakka jr., Dag: «Knutsen-familien i Haugesund», i Skipet nr. 1/1989
• Østensjø: Haugesund 1896–1913, bind 2, Haugesund 1993
• Kongshavn, E. H. (1996): «Vibrandsøy i fortid og nåtid», i Årbok for Karmsund 1995–1996, Haugesund
• Bjørkelund, Leif M. og Kongshavn, E. H. (1996): Våre gamle skip, Aksdal
• Bjørkelund, Leif M. og Kongshavn, E. H. (1999): Våre motorskip, Aksdal
• Hammerborg, Morten (2003): Haugesunds sjøfarts historie