Karl Evang

Lege, helsedirektør. Foreldre: Byråsjef Jens Ingolf Evang (1873–1914) og Anna Beate Wexelsen (1875–1954). Gift 1929 med lege Gerda Sophie Landmark Moe (4.10.1905–1985), datter av distriktslege Ole Christian Moe (1866–1907) og Gerda Sophie Landmark (1871–1934). Dattersønn av Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909); bror av Vilhelm Evang (1908–83); søstersønn av Per Kvist (1890–1947); fillenevø (kusines sønn) av Gunnar Jahn (1883–1971).

Karl Evang var lege og sosialpolitiker; han var helsedirektør fra 1938 til 1972 og spilte en fremtredende rolle i internasjonalt helsearbeid.

Karl Evangs karriere beveget seg i spenningsfeltet mellom egne ambisjoner og de begrensningene som lå i de politisk-administrative omgivelsene. Ambisjoner kan langt på vei forklares sosialt. På farssiden stammet Evang fra en bondeslekt på Toten. Oldefaren etablerte seg som skomaker i Christiania, men det “gikk ut med” ham. Farfaren, derimot, rakk å bli murmester, og representerte Høyre i byens formannskap. Faren, Jens Ingolf Evang, tok spranget over i embetsverket, og rakk å bli byråsjef før han døde i 1914. Da var Karl 12 år gammel. Som morens “utvalgte” måtte han, i en stor søskenflokk, fylle plassen etter faren. Ansvaret skjerpet selvdisiplinen.

Moren, Anna Beate, kom – som datter av biskop og Venstre-statsråd Vilhelm Andreas Wexelsen – fra en etablert embetsmannsfamilie. Karl Evang førte kallstanken videre, men kvittet seg med alle teologiske overbygninger. Som rasjonalist og fritenker trodde han kun på den kraften som ligger i rasjonell argumentasjon. I barndommen var Johan Scharffenberg idealet. Fra Evang var 24 til han ble 33 år gammel, kanaliserte han ungdommens energi gjennom den studentradikale bevegelsen Mot Dag. Kameratene pleide spøkefullt å si at Karls hjerne “klinger av metall”. Klangen hørtes i mange år, i skrift og tale. I det siste hjemmet hans stod symbolet – bysten av Voltaire – plassert på peishyllen.

Da Evang 1926 trådte inn i den tette gruppen rundt Erling Falk, den karismatiske lederen av Mot Dag, hadde han studert medisin i to år – lenge nok til å bli lagt merke til som potensiell preseterist. Å underkaste seg Falks lederskap krevde en nedprioritering av akademisk karriere. Retningen i Evangs engasjement var, som for så mange radikale på den tiden, styrt av de to verdenshistoriske begivenhetene – den første verdenskrig og den russiske revolusjonen. Målsettingene ble å sikre varig fred og skape et sosialistisk samfunn. Mot Dag var stiftet fire år før Evang meldte seg inn, og var inntil 1925 tilknyttet Arbeiderpartiet, deretter i to år Norges kommunistiske parti, og fungerte frem mot oppløsningen 1935 som uavhengig organisasjon – med Det norske Studentersamfund som arena. Om ikke annet var motdagistene revolusjonære i ord.

Evang var også aktiv innenfor Clarté, og han gikk i fengsel som militærnekter. Mens han sonet, valgte Studentersamfundet ham til sin formann (1931). Gjennom boken Rasepolitikk og reaksjon (1934) gav han et kraftfullt bidrag til en annen av mellomkrigstidens debatter, og han deltok aktivt i Den norske hjelpekomité for Spania under borgerkrigen der.

Teoretisk markerte Evang seg som motdagistenes fremste tolker av Sigmund Freuds arbeider. Karl Marx leste han knapt. Han var mer opptatt av å handle, og viste bl.a. stort engasjement for arbeiderklassens kvinner. Han var særlig opptatt av hvordan de kunne få helsen ødelagt gjennom mange barnefødsler. Han utførte selv illegale aborter, drev et omfattende opplysningsarbeid i Arbeidermagasinets legespalte, holdt foredrag og var redaktør og medforfatter av Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning. Målet var å spre kunnskap om prevensjon. Samtidig ønsket han å bekjempe det han oppfattet som hyklersk seksualmoral. Med seg i dette arbeidet hadde han også ektefellen Gerda.

Karl og Gerda møtte hverandre 1926, en sommerdag i Slottsparken, og som Ask og Embla gikk de sammen for å skape et sosialistisk tusenårsrike. Gerda Evang ble en av de få kvinnene som slapp inn i den innerste kretsen rundt Erling Falk. Også hun var en begavet medisiner, men fikk med årene hovedansvaret for barna. Etter at revolusjonen var skrinlagt, kom de i tur og orden, først en gutt og deretter tre jenter.

For Evang gjaldt det i økende grad å skape en bedre verden på medisinske premisser. Falk så hvilken vei det bar med ham: “Karl er med oss så lenge vi er interesserte i det han driver med.” Mens Evang satt i fengsel, brukte han tiden til å studere sosialmedisinske skrifter, i første rekke Alfred Grotjans Soziale Pathologie. Doktrinen ble at “all sykdom intet annet er enn forhold, forholdet mellem det syke menneske på den ene side og det sykdomsfremkallende agens, den skadelige innflytelse på den annen”. At han utvidet perspektivet fra den etablerte medisinens biologisk-fysiske univers til sosiale handlinger, fikk store konsekvenser; sykdomsbehandling forutsatte samfunnsendringer. Denne sosialmedisinske orienteringen falt i tid sammen med en dreining hos motdagistene – mot faglig spesialisering. Medlemmene organiserte seg i grupper som sosialistiske leger, ingeniører, filologer og arkitekter. Evang ledet Socialistiske lægers forening. 1933 satte hans forening i gang kostholdsundersøkelser blant dårlig stilte familier. Evang selv organiserte og formidlet resultatene. Bl.a. gav han 1937, sammen med Otto Galtung Hansen, ut boken Norsk kosthold i små hjem.

Evang forstod hva det betydde å ha makt. Allerede som 23-åring hadde han inntatt følgende realistiske posisjon: “Det som ikke repræsenterer nogen magt, er dødt.” 1936 nedsatte Socialistiske lægers forening, med Evang som leder, en komité som skulle vurdere den sentrale helseadministrasjonen. To år senere kom innstillingen. Den stadfestet at helsevesenet fungerte for dårlig til at Norge klarte å utnytte legevitenskapens store fremskritt. Komiteen krevde offentlig ansvar, sentral styring og flere fagfolk (leger) i administrative stillinger. Fremfor alt gjaldt det å integrere det eksterne fagdirektorat og Sosialdepartementets medisinalavdeling – innenfor departementets vegger. Slike målsettinger traff kjernen i Arbeiderpartiets ideologi. Partiet oppnådde sin store valgseier ved stortingsvalget 1933, og 1935 kunne Johan Nygaardsvold danne regjering. Samme år ble Mot Dag oppløst, og sammen med de fleste motdagistene vendte Evang tilbake til moderpartiet. Veien lå åpen for karrierer. Sigurd Hoel oppsummerte noen år senere: “Aldri har en så liten gruppe i løpet av så kort tid sikret seg så mange ledende stillinger.” Stillingen som medisinaldirektør ble ledig 1938. Evang søkte, og han fikk den.

Et drøyt år senere kom krigen. Med ett var “alt revet ut av sin naturlige sammenheng”. Vårdagene 1940 fulgte Evang med regjeringen under retretten, som endte i London. Der gikk eksilregjeringen med på at helsedirektøren som en midlertidig ordning tok over de oppgavene som hadde sortert under Medisinalavdelingen. Fra hovedsetet i Kingston House bygde Evang opp et direktorat som administrerte helsetjenestene for nordmenn rundt om i verden. I tillegg oppholdt han seg mye i USA, der direktoratet hadde en underavdeling. Virksomheten brakte ham i kontakt med medisinske fagmiljøer, og han hentet – i likhet med flere politikere – impulser fra britisk sosiallovgivning. I USA ble han dessuten kjent med utdanningen innenfor det feltet som kaltes “public health”, der grunnideen var “to heal, to know, to predict, to organize”. Etter krigen sørget han for at staben av administrative leger fikk en slik utdanning.

Etter hjemkomsten 1945 ble ordningen med et departementsinternt direktorat gjort permanent. Fra da av gikk planstyre og profesjonsmakt hånd i hånd. Evang hadde store mål. Helsevesenet skulle styres av den medisinske ekspertisen på grunnlag av vide fullmakter: “Etter hvert som samfunnene [...] blir 'teknikalisert', vil nødvendigvis en rekke avgjørelser måtte løftes ut av den politiske sfære og føres over til fagfolkene.” Evang fikk de nødvendige fullmakter, og som helsedirektør i Sosialdepartementet forente han stillingene som direktoratsleder og ekspedisjonssjef, og kunne selv legge forslag til lover og bevilgninger frem for sosialministeren. Internt ble direktoratet organisert i kontorer med spesialiserte oppgaver: psykiatri, hygiene, tuberkulose, sykehus, foruten apotek-, tannlege- og et budsjett- og personalkontor.

Evang førte en bevisst personalpolitikk, og rekrutterte “overleger” (ikke byråsjefer) til å lede de kontorene der det falt naturlig å ha en lege. Overlegene ble håndplukket, uten hensyn til ansiennitet og partitilhørighet; kun faglige og administrative kvaliteter telte. I et sammenlignende perspektiv fremstod det norske helsevesenet som sterkt sentralisert. Det meste av kurativ virksomhet og helsefremmende tiltak ble lagt under det offentliges ansvarsområde. Direktoratet utgjorde toppen i en hierarkisk organisasjon som hadde forgreninger til institusjoner, fylker og kommuner, og videre ned til sykehusrådene på fylkesnivå og til de lokale helserådene, der distriktslegene møtte i kraft av sine embeter. Det konkrete programmet, som tok form i løpet av gjenreisningstiden, gikk rett inn i den institusjonelle definisjonen av en velferdsstat. Målet var å skape et helsetilbud som svarte til de høyeste medisinske standarder, og som nådde frem til hele befolkningen – uansett inntekt, status og bosted. Det meste skulle finansieres gjennom folketrygden.

Administrativt oppnådde Evang nær sagt alt han bad om. Mye ble også utrettet innenfor kurativ og forebyggende medisin. Det ble bygd flere store sykehus – fylt med et velutdannet helsepersonell og det beste innen medisinsk teknologi. Likeledes gjorde samfunnsmedisinen enorme fremskritt; i 1960-årene var poliomyelitten utryddet, og snart kunne tuberkulosesanatoriene nedlegges.

Vurdert mot visjonene fra gjenreisningstiden gikk likevel mye annerledes enn planlagt. Vi står overfor et av historiens paradokser: En solid organisasjon, støttet av et reformvillig parti som lenge satt med rent flertall i Stortinget, opplevde nederlag på nederlag. Folketrygden, som skulle skape automatikk i den offentlige finansieringen av helsestellet, lot vente på seg. En stortingsmelding ble lagt frem 1948, men loven kom nesten 20 år senere (1966) – og dekket langt mindre enn forventet. Rundt 1950 tok Evang initiativet til en sykehuslov. Loven forelå først 1969, og garanterte bare delvis driftsutgiftene. Sluttsteinen i det store byggverket skulle etter planen legges med en kommunehelselov. Den kom først 1983. Lenge før Evang gikk av som helsedirektør, opplevde han også at politikerne uttrykte skepsis til den administrative oppbyggingen.

Etter at han var gått av som helsedirektør, takket han ja til en professor II-stilling ved Det medisinske fakultet ved det nyopprettede Universitetet i Tromsø. Evang følte seg sveket av sine egne, som han mente hadde medvirket til en nedbygging av den sentralstyringen av helsevesenet som han betraktet som sitt livsverk. 1975 skrev han en lærebok i samfunnsmedisin, Helse og samfunn, der bebreidelsene veltet frem. Han snakket med forakt om det “primitive helsebegrep”, som innebar en ensidig interesse for individet og det fysiske sykdomsbildet, uten at legene var tilstrekkelig opptatt av de psykiske aspektene og de sosiale omgivelsene. Også politikerne hadde, med Evangs egne ord, opptrådt “som om den 'medisinske virksomhet' i det vesentlige fremdeles beskjeftiget seg med de legemlige sykdommer [...], mens de sosiale sykdomsfremkallende, utviklingshemmende og trivselsdrepende faktorer ikke er tatt med under helsebegrepet”.

Heller ikke som politiker fikk Evang oppfylt egne ambisjoner. Da sosialminister Sven Oftedal døde 1949, bød Evang seg frem som arvtaker. Einar Gerhardsen svarte ham ikke. Under et opphold i USA, fjernt fra det norske miljøet, lot Evang det også skinne igjennom at han godt kunne tenke seg å bli statsminister. Dit nådde han aldri. I stedet forble han kritikeren fra ytterste venstre. I desember 1950 holdt han et radioforedrag med tittelen Skjebnesvanger forenkling, der han advarte mot at konflikten i Korea kunne lede til en ny verdenskrig med USA og Kina som hovedaktører. I Norge, hevdet han, var opinionen ført bak lyset gjennom systematiske løgner. Kritikken var myntet på den USA-lojale ledelsen i Arbeiderpartiet. Fra nå av ble Evang anfører i kampen mot norsk NATO-medlemskap, og han var med og startet ukeavisen Orientering. Målet var at Norge skulle holde seg unna all blokkpolitikk. Senere ble han en av anførerne mot norsk EF-medlemskap. Opposisjonen hans var stort sett avgrenset til å gjelde utenrikspolitiske spørsmål. Først 1973, etter at han hadde gått av som helsedirektør, meldte han seg inn i SV. Han var tilbake der han startet – i reservasjonsløs opposisjon til Arbeiderpartiet. Han støttet også frigjøringskamper i gamle koloniområder, og han gjorde i det hele tatt en stor innsats – ikke minst gjennom WHO – for fattige land. Fra 1953 var han en av de ledende bak Kerala-prosjektet i India.

Ingen kan si sikkert om Karl Evang døde som en bitter mann, langt mindre om hjernen til det siste klang av metall. 1976 ble han rammet av slag, med påfølgende afasi, og mistet evnen til å kommunisere verbalt med omverdenen. Han døde 1981.

Verker

  • Fødselsregulering, dens berettigelse og praktiske gjennomførelse, 1933
  • Norsk medicinsk ordbok, 1933
  • Rasepolitikk og reaksjon, 1934
  • Norsk kosthold i små hjem, 1937
  • Offentlig helsearbeid, 1948
  • Helsestellet i Norge, 1949
  • Narkotika, generasjonene og samfunnet, 1972
  • Helse og samfunn, 1975

Kilder og litteratur

  • Evangs egne bøker (se ovenfor)
  • HEH, div. utg.
  • T. Nordby: Karl Evang. En biografi, 1989
  • biografi i NL, bd. 2, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.