Kaare Fostervoll

Skolemann, politiker og kringkastingssjef. Foreldre: Skolestyrer og gårdbruker Kristen Fostervold (1856–1920) og Anna Karoline Kvande (1863–1941). Gift 1.12.1928 med telegrafist Herbjørg Rannei Torjuul (2.7.1902–2.1.1996), datter av telegrafformann Kristen Torjuul (1875–1919) og Petra Ingebrigtsen (1875–1925). Svigerfar til Fritz Røed (1928–2002).

Med sitt livslange virke i skole og kringkasting står Kaare Fostervoll sentralt i 1900-tallets folkeopplysning. Om enn han som folkehøyskolemann i sitt hjerte trodde mest på det levende ordet, vil han for ettertiden bli husket som mediepolitikeren som innførte fjernsynet i Norge.

Fostervoll vokste opp i Kristiansund. Faren var en stridbar venstremann som skilte lag med sitt parti og virket for Avholdspartiet i bystyre og formannskap. Sønnen Kaare fikk folkehøyskoletanken fra ham og sluttet seg til Fosna Mållag. Etter examen artium 1910 og lærerskoleeksamen i Volda virket han som lærer ved ulike folke- og folkehøyskoler i Telemark, Aust-Agder, Eidsvoll og på Voss. 1919 kom han til hovedstaden for å studere og underviste ved siden av på Frogner skole.

På dette tidspunkt var Kaare Fostervoll blitt sosialist, påvirket av den radikalisering og antimilitarisme som fulgte av den første verdenskrig, og han skrev utførlige korrespondanser om alt dette hjem til Tidens Krav. Som formann i Studentmållaget 1919–20 gikk han i forhandling med Erling Falk om å danne en koalisjon med Mot Dag; på denne basis ble han valgt til formann i Studentersamfundet for høsten 1923 som den første målmann noensinne.

Samarbeidet med Mot Dag sprakk imidlertid raskt, for Fostervoll tok bestemt avstand fra revolusjonslinjen og var frem til partisamlingen 1927 tilsluttet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Som sekretær i sosialdemokratenes ungdomsforbund knyttet han forbindelse med kolleger i nabolandene (han ble senere ivrig nordist) og var ellers på stipendreise med Conrad Mohrs legat til Frankrike og Storbritannia 1925–26. Studiene ble avsluttet 1927 med hovedfag i historie.

Fra nå av viet Fostervoll seg den høyere skole. Han ledet Firda gymnas i Nordfjord som landets yngste rektor 1927–38, og ble herfra etter Nygaardsvolds regjeringsdannelse trukket inn i den sentrale skolepolitikk som medlem av Plankomiteen for den høgre skole. Her fikk han i oppdrag å utvikle statsrealskolene, som skulle sikre bygdeungdommen et likeverdig utdanningstilbud, og som var tenkt supplert med en obligatorisk framhaldsskole som yrkesfaglig vei. Utbygging av landsgymnasene stod også på Plankomiteens program, men da uttrykkelig som akademisk karrierekanal. “Gymnaset er ikkje allemanns skule, kan ikkje vera det,” holdt Fostervoll fast ved som prinsipp. 1939 ble han medlem av Undervisningsrådet, den permanente overkomité for skoleverket, i tillegg til at han var rektor ved Ålesund høgre off. skole fra 1938.

Da krigen i aprildagene 1940 jaget regjeringen nordover i Norge, fulgte Fostervoll med for å overta stillingen som leder av Undervisningsrådet i de frie områder. Fra dekket på motorsjekta “Grimsøy” på vei mot Tromsø så han fødebyen brenne.

Stillingen i Undervisningsrådet, som han gjenopptok etter at felttoget var avsluttet, ble meget vanskelig utover i 1941 og 1942, i takt med opptrappingen av NS-myndighetenes press mot skolen og lærerne. Fostervoll stod midt i striden hjemme i Ålesund og ble avsatt som rektor våren 1941, men fortsatte i Undervisningsrådet. Han trodde som andre at tyskerne til sist ville gripe inn overfor NS for å få ro i skolen, men fikk i departementet i mars 1942 tvert imot vite at Terboven anså læreraksjonen som et farlig opprør som det gjaldt å slå ned. Et nytt og NS-lojalt Undervisningsråd ble utnevnt sommeren 1942, og Fostervoll trakk seg tilbake til fødestedet Hagan. På jordveien her livnærte familien seg resten av krigen.

I maidagene 1945 var Fostervoll tilbake i Undervisningsrådet, men ble snart hentet til Gerhardsens samlingsregjering og deretter – etter nominasjon og valg til Stortinget fra Mørebyene – til Gerhardsens første rene arbeiderpartiregjering, der han satt til sommeren 1948. Som kirke- og undervisningsminister drev han igjennom flere skolesaker, derunder etableringen av Samordningsnemnda for skoleverket, dessuten etableringen av Statens lånekasse for Utdanning og av Universitetet i Bergen, innføringen av 3 %-avgiften til bildende kunstnere og diktergasjen til Sigurd Hoel. Han tok også hånd om revisjonen av NRKs ledelse, der innstillingen anbefalte opprettelse av en ny stilling som kringkastingssjef med kombinert administrativt og redaksjonelt ansvar. Tidligere hadde ansvaret vært delt mellom en administrerende direktør (Egil Sundt) og en riksprogramsjef (Olav Midttun); nå skulle det forenes ut fra et ofte uttalt ønske om at den programansvarlige burde få siste ord i ledelsen av NRK.

Fostervoll trådte ut av regjeringen og søkte den nye sjefsstillingen, som han vant i konkurranse med Toralv Øksnevad. Det ble senere sagt at Gerhardsen med dette hadde kvittet seg med en NATO-motstander i regjeringen. Som nøytralist og skandinavist var Fostervoll motstander av Atlanterhavspakten og deltok i partiets opposisjonsgruppe 1948–49. Men hans vei til NRK skyldtes utelukkende partiledelsens ønske om å sikre denne posisjonen for Arbeiderpartiet, noe Fostervoll bøyde seg lojalt for.

Fostervoll tiltrådte som kringkastingssjef i august 1948. Hans fjorten år som NRK-sjef frem til han gikk av 1962 falt trygt innenfor monopolets og énkanalradioens epoke. Programutviklingen gikk langsomt, og radioen økte i hans tid bare fra 11 til 13 timer daglig sending. Overgangen til ny frekvensmodulert sendeteknikk (FM) innebar en årelang tautrekning med Televerket. Hans største sak ble imidlertid innføringen av fjernsynet. Den på én gang faste og smidige ledelse Fostervoll utøvde for å lose denne kompliserte saken forbi skeptikerne i Televerket og Stortinget, vakte beundring hos medarbeiderne. Enorm personalkunnskap kombinert med intim kjennskap til landets geografi og topografi gjorde ham i realiteten til utbyggingsleder. Finansieringen var den tyngste utfordringen, for Stortinget nedla forbud mot bruk av radiolytternes penger. For den gamle antimilitarist må det ha kjentes paradoksalt at utbyggingen av sendernettet i alt vesentlig ble betalt over NATOs infrastrukturprogram, men dette ble ikke offentlig kjent.

Det var en skuffelse for Fostervoll at han tapte språkstriden i NRK. Byrettsdommen som gav meteorologene adgang til å bruke eget talemål i værmeldingene, var et hardt slag for en legalistisk målmann som ham, og enda mer at hans eget departement bøyde av for kritikken mot Språknemnda. Som pensjonist måtte Fostervoll også konstatere at den skolepolitikk han selv i sin tid hadde utformet, i mellomtiden var gitt opp. Nå var det enhetsskole med videregående mulighet for alle som var linjen, i stedet for det differensierte system han hadde kjempet for. Men fjernsynet viste uavbrutt fremgang. Det året han døde, var veksten kommet så vidt at etermediene sprengte seg ut av monopolets rammer.

Verker

  • Arbeidarskandinavismen i grunnleggingstida, 1935
  • Mot rikare mål. Den norske folkehøgskulen 1864–1964, 1964
  • Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti 1921–1927, 1969

    Etterlatte papirer

  • Kaare Fostervolls privatarkiv finnes i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek

Kilder og litteratur

  • Stud. 1910, 1935, 1960
  • HEH, div. utg.
  • T. Bull: Mot Dag og Erling Falk, 1955
  • E. Boyesen m.fl. (red.): Festskrift til Kaare Fostervoll på 70-årsdagen 3. desember 1961, 1961
  • T. Solheim: Samtidsprofiler, Risør 1963
  • K. E. Eriksen: DNA og NATO, 1972
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, bd. 3 i NRKs historie, 1999
  • Fostervolls privatarkiv i AAB og papirer i familiens eie

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Åse Indergaard, 2001; Festiviteten, Kristiansund

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.