Johs Rian

Maler og grafiker. Foreldre: Gårdbruker Peter Ernst Eliassen Rian (1856–1934) og Elen Johanna Johansdatter Blengslien (1864–1952). Gift 1936 med sekretær Ellen Gjønnæs (24.1.1903–22.3.1961), datter av skolestyrer Halvard Gjønnæs (1864–1945) og Aagot Hurum (1872–1961).

Johs Rian er særlig kjent som en av sin tids store kolorister. Han var også utpreget musikalsk, og disse to særtrekk, mente han selv, påvirket det formspråket han kom til å utvikle i sin kunst. Hans originalitet som kunstner kom ikke fullt ut til syne før i de siste 20 år av hans karriere, da han frigjorde seg fra det naturlige motivet for å vie seg helt og holdent til en nonfigurativ uttrykksform.

Rian begynte sin kunstneriske karriere sent i livet. Etter å ha drevet slektsgården Skistad i Overhalla i 10 år brøt han 1927 over tvert, overgav gården til en bror og reiste til Oslo for å begynne sin kunstneriske skolering. Under utdannelsen og de første år som utøvende kunstner slet han med store vanskeligheter av personlig og økonomisk art.

Undervisningen på Statens Kunstakademi under professor Axel Revold ble uhyre viktig for ham, selv om lærerens eget formspråk ikke satte særlig spor. Men Revolds kunnskaper om farger og linjeføring og hans evne til å formidle hva han hadde lært som elev av Matisse, glemte Rian aldri.

Matisse er også den kunstner som i en periode tydeligst har satt sine spor i Rians formspråk, uten at Rian selv noen gang ville innrømme dette. Hans uttalelser om en slik påvirkning, til kritikere og andre interesserte, var gjerne av eksplosiv karakter. I stedet fremhevet han norske folkekunstnere som sin fremste inspirasjonskilde. I dette lå det nødvendigvis ingen motsetning. En forening av Matisses ideer og fargesyn med en vektlegging av nasjonalromantiske motiver lå i tiden, noe som ikke minst ble fremholdt av Henrik Sørensen.

1950 reiste Rian, forsynt med Thomas Fearnleys minnestipend, til Sør-Frankrike, og det var der han for alvor fikk oppleve Matisses kunst, gjennom en større utstilling i Nice. Samtidig virket omgivelsene – natur og folkeliv, lys og farger – inspirerende og frigjørende. Alt dette kom avgjørende til uttrykk i et nytt, stilisert billedspråk, der selve billedgrunnen ble vektlagt og naturformer og figurer fikk plass i et linjemessig mønster. Ved siden av bilder inspirert av de stedegne omgivelsene malte Rian under dette oppholdet ett av sine mest kjente motiver, Damen med celloen.

Fra 1960-årene, da det nonfigurative maleriet omsider ble akseptert her hjemme, ble det Rians målsetting å arbeide med former og farger alene. Enhver referanse til det ytre motivet forsvant, og tilbake stod det rene maleri, kun konsentrert om de maleriske virkemidlene: form, farge, linje og flate. Anmelderne fikk problemer med referansepunktene. En slik uttrykksform hadde man ikke sett før hos Rian. Det ble vanskelig å beskrive og å tolke disse bildene, og man måtte ty til metaforer; ofte uttrykk fra musikken – toner, rytme, harmoni og klang. I det siste tiåret fikk hans klangfulle, harmoniske billedrom mer karakter av pulserende bevegelse og uro som gav assosiasjoner til underliggende surrealistiske impulser.

1930–57 var Rian en regelmessig utstiller i Kunstnerforbundet i Oslo, i tillegg til at han deltok på kollektivutstillinger i både inn- og utland. Fra 1960 ble det nyåpnede Galleri Haaken i Oslo hans faste visningssted. Gjennom Haaken Christensens kontaktnett kom han i forbindelse med modernistiske norske og utenlandske kunstnere og ble også gitt muligheten til å stille ut i utlandet. 1967/68 var han Norges eneste representant ved biennalen i São Paulo, Brasil, og 1968 var han festspillutstiller i Bergen Billedgalleri.

Johs Rian levde et stillfarende liv i kunstnerboligen på Ekely i Oslo og deltok lite i det kunstneriske miljøet. Han var en beskjeden natur, men også impulsiv og preget av sterke svingninger i temperament og følelsesliv. Han hadde skuespillertalent og kunne være en glimrende og festlig forteller som ikke alltid skilte så nøye mellom sant og usant. Fysisk holdt han seg i god form ved gjennom mange år å gjennomføre prøven til idrettsmerket. 1978 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Verker

    Et utvalg

  • Pike med katt, 1932, NG
  • Lekselesing, 1946, p.e.
  • Dame med sort katt, 1946, Statens Museum for Kunst, København
  • Côte d'Azur, 1950, p.e.
  • Rødt interiør, 1950, Storebrand Kunstsamling, Oslo
  • Damen med celloen, 1950, TKM
  • Nonnespeilet, 1961, sst.
  • Dekorasjon, 1966, sst.
  • Former på blå bunn, 1967, Storebrand Kunstsamling, Oslo
  • Blått atelier, 1953, Nordea Norge Kunstsamling

    Tresnitt

  • Selvportrett, 1937, NG
  • Hundesorg, 1939, NG

    Offentlige arbeider

  • Dekorasjon til Rikstrygdeverkets nybygg, Oslo, 1960
  • maleri til Regionssykehuset i Trondheim, 1966, nå TKM
  • dekorasjon til Postgirobygget, Oslo, 1975

Kilder og litteratur

  • Brev i NBO, Håndskriftsamlingen
  • kunstnerens klipparkiv med kommentarer, p.e.
  • HEH 1979
  • I. Torheim: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • G. Groven, M. Malmanger og J. O. Johansen: Johs Rian, 1994
  • V. Hurum: Johs Rian. Tema med variasjoner. Johs Rians billedspråk 1950–1981, 2 bd., mag.avh. UiO, 1996
  • d.s.: Johs Rian. Tema med variasjoner, 2002
  • artikler og anmeldelser i dagspressen

Portretter m.m.

  • Selvportrett, maleri, 1929; p.e
  • Selvportrett, tresnitt, antakelig 1933; NG
  • Selvportrett, tresnitt, antakelig 1934; NG
  • Selvportrett, maleri, 1940; p.e
  • Serigrafi av Ludvig Eikaas, 1974; p.e
  • Byste av Arne Durban, u.å.; innkjøpt 1987; Overhalla kommune
  • Maleri av Ludvig Eikaas, u.å.; ukjent eier

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.