Johan Wollebæk

Diplomat. Foreldre: Brukseier, oberst Sigvard Polidor Wollebæk (1835–1920) og Anine Julie Augusta Dahl (1834–1912). Gift 10.12.1912 med Ida Fredrikke Gram (29.5.1880–21.9.1967), datter av statsminister, senere stiftamtmann Gregers Gram (1846–1929) og Antoinette Augusta Brodtkorb (1857–1938). Sønnedatters sønn av Carl Adolph Dahl (1769–1819; se NBL1, bd. 3); søstersønn av Carl Adolf Dahl (1828–1907); bror av Alf Wollebæk (1879–1960); svoger til Harald Gram (1887–1961).

Johan Wollebæk spilte en viktig rolle i utviklingen av den norske utenrikstjenesten i årene etter 1905. Han var sendemann i Stockholm fra 1921 og fikk mange vanskelige spørsmål å håndtere våren og sommeren 1940.

Wollebæk ble født i Lier og hadde sin første skolegang i Drammen. Da han var 13 år, flyttet familien til Lillehammer, hvor han tok examen artium 1893. Deretter studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1898. Etter to år som fullmektig hos sorenskriveren i Vinger og Odalen begynte han som sekretær i Indredepartementet og var deretter i Handelsdepartementets utenriksavdeling. 1904–05 var han attaché og konsulatstipendiat ved den svensk-norske legasjon i Paris.

Høsten 1905 kom Wollebæk hjem til Norge og det nyopprettede Utenriksdepartementet, hvor han gikk gradene fra sekretær til han ble byråsjef 1909. 1916 ble han ekspedisjonssjef i det som den gang het Alminnelig avdeling (administrasjonsavdelingen). 1920 ble han minister (legasjonssjef) i Berlin (og Wien), men allerede året etter, da Francis Hagerup døde, overtok han ministerposten i Stockholm. Her ble han i hele 19 år, frem til han døde 1940.

Under sin lange tjeneste i departementet arbeidet Wollebæk med politiske saker, folkerettslige spørsmål og de siste årene med administrative saker. Det heter om ham at han var mindre skrivende av seg, men han la stor vekt på at det som gikk ut fra departementet, skulle fremtre i klar og korrekt form. Han var en embetsmann av den gamle typen, dannet og preget av en stille elskverdighet. I flere år var han formann i Sjøgrensekommisjonen, og han var delegat til Spitsbergen-konferansene 1912 og 1914. 1920 fungerte han som president for den internasjonale voldgiftsdomstol i en tvist om marokkanske gruverettigheter.

Da Norge ble angrepet 1940, ble legasjonen i Stockholm satt på prøve. Da Vidkun Quisling etter statskuppet om kvelden 9. april telegrafisk påla de norske legasjonene i utlandet å følge hans instrukser, sendte Wollebæk omgående telegram til de andre norske legasjonene om at han ikke ville besvare Quislings telegram. Krigen i Norge medførte at legasjonen måtte håndtere de mange svensk-norske problemer som oppstod. Samtidig skulle legasjonen være bindeledd mellom regjeringen og andre land. Legasjonen ble forsterket, og det strømmet til nye medarbeidere. Gudrun Ræder skriver at til å begynne med “snublet man i benene på hverandre rundt spisebordet hos minister Wollebæk”. Utenriksråd Jens Bull og Wollebæk representerte embetsmannssiden, og statsråd J. L. Mowinckel (fra april) og statsråd Anders Frihagen (fra juni) representerte regjeringen.

Myndighetsforholdet mellom politikere og embetsmenn var noe uklart, men det viste seg etter hvert at “de fire” svært ofte hadde sammenfallende synspunkter. Dette var imidlertid oppfatninger som den norske eksilregjeringen i London ikke alltid delte. Eksempelvis støttet “de fire” i Stockholm det svenske forslaget om å trekke en demarkasjonslinje i Nord-Norge, noe som ville medføre at land nord for demarkasjonslinjen ble nøytralisert for resten av krigen. Dette forslaget var London-regjeringen imot.

Da riksrådsforhandlingene pågikk i Oslo sommeren 1940, var “de fire” også preget av nederlagsstemningen hos Stortingets presidentskap og stortingsrepresentantene. Svenske holdninger i retning av at Norge måtte finne en ordning med tyskerne, gjorde kanskje særlig inntrykk på Mowinckel og Wollebæk. Irritasjonen i London-regjeringen var stor da “de fire” etter felles drøftelser rådet kong Haakon til midlertidig å abdisere og regjeringen til å tre tilbake. Disse defaitistiske holdninger hos Wollebæk må imidlertid ikke overskygge det forhold at han gjorde en verdifull innsats for Norges sak, ifølge Trygve Lie.

Wollebæk ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1922; han hadde en lang rekke utenlandske ordener, bl.a. storkors av den svenske Nordstjärneorden og den spanske Isabella den katolskes orden, og var kommandør med stjerne av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden. Han ble syk sommeren 1940 og døde i slutten av oktober samme år.

Verker

  • Indstilling fra Sjøgrænsekommissionen av 1911, 2 bd., 1912

Kilder og litteratur

  • Wollebæks personalmappe i Utenriksdepartementet
  • Stud. 1893, 1918, 1933, 1943
  • HEH 1938
  • Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945, 1946
  • T. Lie: Med England i ildlinjen, 1956
  • R. Omang: Norsk utenrikstjeneste, bd. 2, 1959
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken 1940–1949, bd. 4 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.