Johan Scharffenberg

Lege, publisist og sosialpolitiker. Foreldre: Krigskommissær og oberstløytnant Hedvard Carl Scharffenberg (1819–93) og Caroline Fredrikke Dietrichson (1825–76). Ugift. Søstersønn av Johannes Wilhelm Christian Dietrichson (1815–83).

Johan Scharffenberg var lege med sterke samfunnsmedisinske interesser, men de mest varige spor etter seg satte han som bredt engasjert foredragsholder og skribent. I løpet av ca. 78 år publiserte han et stort antall artikler i aviser og tidsskrifter og oppnådde en bemerkelsesverdig innflytelse i samfunnet.

Scharffenberg vokste opp i Moss, Kristiania, Hamar og Molde, hvor han tok examen artium 1888. Han ble cand.med. 1897. Hans virke som lege var i hovedsak innenfor psykiatrien og som fengselslege, bl.a. som bestyrer av Kriminalasylet og Trondhjems sindssygeasyl 1903–04 og av Kristiania sindssygeasyl for kvinner 1905–08. 1905–14 var han lege ved Kristiania tvangsarbeidsanstalt og hadde legepraksis ved siden av. 1914–19 var han reservelege ved Gaustad asyl. 1919–40 arbeidet han som lege ved Botsfengselet i Oslo. 1922–41 og noen måneder 1945 var han dessuten overlege ved Oslo Hospitals sinnssykeasyl.

Som ung lege var Scharffenberg flere ganger assistent hos sin bror Herman, som var lege i Eidsberg. Tuberkulosen var en svøpe, og Johan Scharffenberg engasjerte seg i spørsmålene omkring en eventuell slektsdisposisjon for sykdommen, dens mikrobiologiske årsaksforhold og utbyggingen av folkesanatorier, og han hadde kommentarer til forslaget til tuberkuloselov.

Scharffenbergs kliniske hovedinteresse var imidlertid psykiatrien, et fag som på denne tiden ennå var lite utviklet og hvor det ikke var lett å gjøre karriere. Faglig var han opptatt av arvelighet, herunder slektskapsforhold og sinnssykdom. Han ivret for en bedre registrering av de sinnssyke som grunnlag for forskning og helsetjeneste. Som rettspsykiater kom han i nær kontakt med spørsmålet om forbindelse mellom forbrytelser og sinnssykdom. Særlig opptok psykopatibegrepet ham; han mente at det var viktig å avsløre psykopatiske trekk hos ledere i samfunnet og kom med sterke advarsler mot Adolf Hitler og nazismen.

Scharffenberg var skeptisk til enkelte behandlingsmessige retninger og til sekterisme innen psykiatrien. Han var nølende overfor Freuds psykoanalyse da den ble populær i Norge i 1930-årene, han slo hardt til overfor Wilhelm Reichs omstridte behandlingsmetoder og pådrog seg dermed vrede fra bl.a. Sigurd Hoel og Trygve Braatøy.

Johan Scharffenbergs rolle som offentlig person begynte tidlig. Allerede i skoleårene var interessene mange. 1887, 18 år gammel, skrev han om egennavn i bondestanden i Romsdals Budstikke under pseudonymet Kai Lykke, et forfatternavn han også brukte da han gav ut lyrikksamlingen Hjemløse Sange 1889. Da han samme år begynte å studere medisin, kastet han seg ganske snart ut i arbeidet for å reformere både medisinstudiet og universitetet. Dette kulminerte 1899 med boken Reform av den medicinske undervisning, der lærerne og spesielt professor Julius Nicolaysen fikk gjennomgå. Dette skriftet ble en viktig faktor i reformarbeidet ved universitetet, men kostet Scharffenberg en akademisk karriere.

Scharffenberg var også sterkt opptatt av medisinsk historie. Med stipend studerte han kilder i København 1901 og 1906 og gav ut solide publikasjoner med historiske emner. 1908 søkte han et universitetsstipend i medisinalhistorie og medisinalstatistikk. Det av ham meget utskjelte medisinske fakultet innstilte ham, men Det akademiske kollegium sa nei.

Scharffenberg var alltid opptatt av tidens store saker og skrev og talte flittig om dem. I 1890-årene tok han meget aktivt del i debatten om Norges forhold til Sverige. Hans holdninger var imidlertid ikke alltid konsistente; han var både for og mot det bruddet som kom 1905, og han var først republikaner, men ble så kongevenn. Han beundret styreformen i Sveits og var en varm tilhenger av folkeavstemninger. Hele livet hadde Scharffenberg politikk som en spesiell interesse, og hans argumentasjon ble hørt og fikk betydning.

Noen saker gikk han særlig inn i. På begynnelsen av 1900-tallet var han aktiv målmann, idet han anså språket som viktig for nasjonalfølelsen, men samtidig tok han klar avstand fra mange av nasjonalismens sider. Det samfunnsproblemet som han lenge var mest opptatt av, var imidlertid alkoholen og dens skadevirkninger, og 1902–33 var avholdsarbeidet hans viktigste offentlige arena. Han hadde en klar sosialmedisinsk orientering og så alkoholskader på nært hold i sitt legearbeid. Men også de moralske og etiske sider ved alkoholbruk som virkelighetsflukt drev ham. Med stor konsekvens og stor bredde argumenterte han for tiltak som kunne gi alkoholen en mindre fremtredende plass i norsk kultur og samfunnsliv. Han var medlem av den store alkoholkommisjonen, som ble oppnevnt 1910 etter hans initiativ.

I 1930-årene så Scharffenberg at en storkrig nærmet seg. Han ropte varsko mot nazismen og var meget aktiv i skrift og tale. Da det begynte å melde seg politiske flyktninger til Norge på grunn av jødeforfølgelsene i Tyskland, arbeidet han for å hjelpe dem. Hans krasse publisistvirksomhet ble undertiden politisk kinkig for myndighetene, men den fortsatte også etter den tyske okkupasjonen 1940. Den 21. september 1940 holdt han et sterkt foredrag i Studentersamfundet i Oslo. Det var en flammende appell om frihet og motstand mot okkupasjonen. Applausen var enorm, og møtet regnes som et av startskuddene for norsk motstandsbevegelse. Scharffenberg ble arrestert etterpå, men han slapp egentlig forbausende lett fra forhør og fengsling.

Da krigen var over, var den 76-årige Scharffenberg naturlig nok en av heltene. Men hans sterke rettferdighetstrang førte ham i en annen retning enn mange andre. Han mente at når oppgjørets time var kommet, burde skylden for okkupasjonen også plasseres hos de myndighetene som hadde forsømt oppbyggingen av forsvaret i 1930-årene og som hadde vært unnfallende da krigen kom. Når det gjaldt de norske nazister, var han opptatt av at rettsoppgjøret måtte yte også dem rettferdighet: “Vi er et kulturfolk i en rettsstat.”

Tross sin etter hvert høye alder deltok Scharffenberg også i etterkrigstidens store saker. Allerede 1919, da det var snakk om småstaters rolle i Folkeforbundet, hadde han sagt at disse ble som “pudler i et løvebur”. Det var derfor en logisk linje når han etter krigen kjempet innbitt mot norsk medlemskap i FN og NATO.

Scharffenbergs autoritet var bemerkelsesverdig. Han var av en gammel slekt som tilhørte eliten i samfunnet, var stolt av det og hadde en selvsikkerhet og en ansvarsfølelse som gjorde det naturlig for ham å etablere personlig kontakt med samfunnstopper uten å nøle. Legerollen innebar også atskillig respekt. Scharffenberg var stridbar av natur og vek ikke unna når det var noe han mente var riktig. Høy intelligens, skarp penn og uforlignelige retoriske ferdigheter fenget den allmenne interesse. Hans manuskripter var alltid logiske og gjennomarbeidede og inneholdt gjerne en rekke fakta som gav dem varig verdi og gjorde hans meninger vanskelige å gjendrive. Hertil kom et myndig vesen som skremte selv hans fangevoktere under krigen.

Verker

  • Omfattende bibliografier i Frihet – sannhet, 1939 (se nedenfor, avsnittet Kilder) og NL, bd. 5, 1996

    Et utvalg

  • Hjemløse Sange 1889
  • Reform av den medicinske undervisning, 1899
  • Kampen mod tuberkulosen, 1899
  • Bidrag til de norske lægestillingers historie før 1800, 3 bd., 1904–05
  • Lægernes alkoholforordninger, Trondheim 1918
  • Minner fra 1905. Foredrag i Studentersamfundet i Oslo 21.9.1940, 1940
  • Fredstanken – forsvarstanken. Foredrag på forsvarsmøtet 2.3.1948, 1948
  • Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, 1950
  • Frihet og menneskeverd. Artikler i utvalg, red. A. Schou, 1972

    Etterlatt materiale

  • Diverse materiale i Håndskriftsamlingen, NBO, i AAB, Oslo og Det kgl. Bibliotek, København

Kilder og litteratur

  • Stud. 1888, 1913, 1938
  • Frihet – sannhet. Festskrift til Johan Scharffenberg. 70-årsdagen 23. nov. 1939, 1939
  • O. L. Mohr: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • HEH, 1964 og 1968
  • Johan Scharffenbergs minne, 1967
  • J. Scharffenberg: Frihet og menneskeverd, 1972 (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • S. Ramstad: Johan Scharffenberg og avholdsbevegelsen til sommeren 1911, h.oppg. UiO, 1972
  • A. N. Sætre: Scharffenberg og rettsoppgjøret, h.oppg. UiO, 1972
  • O. Sundet: Johan Scharffenberg, 1977
  • N. J. Lavik: Makt og galskap. En psykiater i konfrontasjon med nazismen, 1990
  • NL, bd. 5, 1996
  • F. T. Selman: “Thi jo mindre der fordres, des mindre vindes” – Johan Scharffenberg og striden om den medisinske undervisningen ved Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania, 2002

Portretter m.m.

  • Relieff av Annasif Døhlen, 1976; Botsfengselet, Oslo
  • Byste av d.s., s.å.; Oslo Hospital

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.