Johan Fahlstrøm

Skuespiller og teaterleder. Foreldre: Fargerieier Johan Georg Fahlstrøm (1821–81) og Anna Alette Havness (1828–89). Gift 20.9.1889 med skuespiller og instruktør Alma Isabella Bosse (1863–1946; se Alma Fahlstrøm).

“Naar jeg tænker paa skuespilkunsten, mindes jeg en indisk hymne til nuet. Det heter i den: Igaar er en drøm, i morgen er et haab, men i dag er det levende liv! Slik staar skuespilkunsten for mig, ti indbefattende livet i sig, dør den i nuet.” Ordene er hentet fra Johan Fahlstrøms tale ved Kunstnerforeningens 25-årsjubileum, og de er karakteristiske for hans syn på teateret.

Fahlstrøm vokste opp i Trondheim. Han debuterte på Christiania Theater 1887 som En Borger i Shakespeares Julius Cæsar. Alma Bosse, som senere skulle bli hans kone, hadde fått i oppdrag av instruktøren, Bjørn Bjørnson, å “slipe av” Johans markante trønderdialekt. Det tok tid: Både slike og andre særpreg gjorde ham de første årene til en litt komisk figur i publikums øyne, inntil han 1890 slo igjennom som Krogstad i Et dukkehjem. Fra da av vokste oppgavene fra sesong til sesong: Byggmester Solness, Erasmus Montanus, Den stundesløse, pastor Sang. Klassisk repertoar og samtidsdramatikk – begge deler lå ham nær.

Johan Fahlstrøm var et ruvende og allsidig talent. Dette hjalp imidlertid lite på hans forhold til teatersjef Hans Schrøder, som var sterkt avvisende når Fahlstrøm kom med ideer til fornyelse av repertoaret. Det kom til heftige scener mellom de to; det kulminerte da Fahlstrøm midt under en prøve erklærte at “det er nettopp instruktion som mangler” ved Christiania Theater.

Episoden førte til at Alma og Johan sluttet på dagen. De opptrådte med egen turnévirksomhet til de 17. august 1897 åpnet Centralteatret i den tidligere ølhallen Alhambra i Akersgata, med Holger Drachmanns eventyrkomedie Der var en gang. Stykket slo an, det samme gjaldt stort sett repertoaret som fulgte og som vekslet mellom moderne og klassisk dramatikk, ofte med Fahlstrøm i bærende roller.

Så – 1899 – ble Nationaltheatret til, med Bjørn Bjørnson som teatersjef og med et ensemble for en stor del hentet fra Fahlstrøms Centralteater. Også her skulle det bli glansroller for Johan Fahlstrøm: som Holger i Over ævne, som Skule i Kongsemnerne, som Cyrano i Cyrano de Bergerac. Alma var for egen del skuffet over de beskjedne rollene hun selv ble tilbudt.

Virkelig uro oppstod det da Fahlstrøm ba seg fritatt fra å spille en rolle han personlig tok sterk avstand fra (pastor Konstad i Gunnar Heibergs Kjærlighed til Næsten). Dette førte til åpen strid med teatersjef Bjørnson, og det endte med at Fahlstrøm søkte og fikk avskjed, mens Alma samtidig ble sagt opp.

Men ekteparet gav seg ikke. 22. august 1903 åpnet Fahlstrøms Theater i konsert- og varietélokalet Eldorado i Torggata. Der skulle teateret holde til i 8 sesonger, av mange betraktet som høydepunktet i ekteparets virksomhet. Alma var instruktør og Johan opptrådte i et mylder av roller – fra Gorkijs Nattasylet til Shakespeares De muntre koner, i Oscar Wildes Salome og i nye skuespill av Johan Bojer og Vilhelm Krag.

Et kort forsøk med drift av Folketeatret 1906–07 ble for mye å overkomme, i tillegg til teateret i Torggata. Derimot ble det tid til gjestespill i København, med suksess både for Fahlstrøms og for ensemblet. Hjemme igjen ble det så for første gang gitt en Ibsen-forestilling på Fahlstrøms Theater, Hærmændene på Helgeland – sterkt berømmet av kritikerne.

1908 feiret Johan sitt 20-årsjubileum med Henrik Ibsens Et dukkehjem. I sesongene som fulgte måtte man gjerne ty til populære folkekomedier for å berge økonomien. Men en dag var det slutt, og 30. august 1911 hadde Fahlstrøms Theater sin avskjedsforestilling – Henrik Ibsens Samfundets støtter, med Alma som iscenesetter og Fahlstrøm i rollen som konsul Bernick.

Året etter omkom deres eneste barn, 19 år gamle Arne, ved Titanics forlis.

Da Johan Fahlstrøm 1913 feiret sitt 25-årsjubileum, skjedde det med varme hilsener fra norsk kulturliv og med ridderkorset av St. Olavs Orden. Fahlstrøms livslange innsats rommet også hans talent som bildende kunstner, både med skulpturer og skisser, kostymetegninger og scenografi. Som billedhugger er han bl.a. representert i Nasjonalgalleriet.

Verker

    Skulpturer og billedkunst (et utvalg)

  • Fra Gausdal, maleri, 1895
  • Christian Krohg, byste (bronse), 1924, NG
  • Alma Fahlstrøm (som Maria i Helligtrekongers aften), relieff (bronse, helfigur), u.å.; Nationaltheatret, Oslo
  • Christian Sinding, byste (bronse), u.å.; Grieghallen, Bergen

Kilder og litteratur

  • A. Fahlstrøm: To norske skuespilleres liv og de Fahlstrømske teatres historie 1878–1917, 1927 (ny utg. 1965)
  • J. P. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • HEH 1938, 1948
  • biografier i GSL2, bd. 2, 1965, NKL, bd. 1, 1982, TFL, 1991, og SNL3, bd, 4, 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Christian Krohg, 1913; Teatermuseet, Oslo
  • Selvportrett (som Cyrano de Bergerac), relieff (bronse, helfigur), u.å.; Nationaltheatret, Oslo
  • Bronserelieff av Jo Visdal

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.