Jørgen Mathiesen

Godseier. Foreldre: Godseier, kammerherre Haaken Larpent Mathiesen (1858–1930) og Erikka Sophie Martine Cappelen Kiær (1866–1929). Gift 1) 10.12.1925 med Maren Johanne Løvenskiold (7.8.1905–27.12.1972), datter av godseier Carl Løvenskiold (1874–1949) og Elise Bruun (1879–1950), ekteskapet oppløst 1956; 2) 27.4.1956 med Christine Cecilie Charlotte Lovén f. Aall (21.1.1914–), datter av godseier, kammerherre Cato Aall (1871–1957) og Eugénie Faye (1886–1977). Dattersønn av Anders Ferrand Kiær (1825–98).

Jørgen Mathiesen stod i spissen for en av landets største jord- og skogeiendommer med tilknyttede treforedlingsanlegg gjennom en trettiårsperiode. Han konsoliderte det tradisjonsrike familieforetaket etter kriseårene i mellomkrigstiden og gjorde Mathiesen-Eidsvold Værk til en betydningsfull foregangsbedrift innenfor norsk skogbruk i samarbeid med landets ledende skogforskningsmiljøer.

Mathiesen vokste opp i en varmhjertet og livlig familiekrets preget av stor gjestfrihet, ble oppdratt etter prinsippet “frihet under ansvar” og fikk tidlig oppmuntring til å ta selvstendige initiativ i forretninger. Allerede på sin 18-årsdag sommeren 1919 ble han medeier i bedriften med en ideell halvpart. Faren gav uttrykk for at man etter verdenskrigen stod overfor et tidsskille, hvor det ville kreves andre egenskaper enn dem han selv hadde.

Jørgen Mathiesen fikk også en noe annerledes utdannelse enn faren hadde hatt. Etter examen artium 1919 ble han riktignok sendt rett ut i praksis i bedriften med tittelen “lederkandidat”. Men han tok på eget initiativ to år på handelsgymnaset og fulgte i halvannet år undervisning ved universiteter i Storbritannia og Frankrike, bl.a. noe sosialøkonomi ved Oxford ved siden av språk- og litteraturstudier. Deretter vendte han tilbake til Eidsvoll og overtok den daglige ledelse av bedriften som 24-åring før han ble eneeier ved farens død 1930. Han overlot virksomheten til sønnen Haaken Severin Mathiesen 1963.

Mathiesen overtok en bedrift som holdt på å gå over ende. Gjeldsbyrden gav negativ egenkapital og gjorde at banken i utgangspunktet satte trange rammer for den unge lederens handlefrihet. Men gjennom iherdig innsats opparbeidet han nødvendig tillit og fikk gjennomført en omstilling som førte bedriften ut av krisen. Et viktig grep var å rasjonalisere og bygge ut kapasiteten for fremstilling av cellulose til kunstsilke – et produkt med sterkt økende avsetning.

Gjennomgripende modernisering av skogsdriften var et annet viktig element i snuoperasjonen. Mathiesens skoger var i utgangspunktet veldrevne, med fagutdannede forstmenn som forvaltere, men gamle prinsipper for skogsdrift stod for fall. En avgjørende forskyvning fra høstings- til dyrkingstankegang fant sted i skogbruket i 1930-årene. Her kom Jørgen Mathiesen som bedriftsleder til å spille en nøkkelrolle. Nytenkende forstmenn hadde en tid hevdet at skogens produksjonsevne kunne økes vesentlig ved overgang til bestandsskogbruk med flatehugst, og etter en overbevisende befaring gav Mathiesen klarsignal til å sette de nye prinsippene ut i livet. Dermed ble Mathiesen-Eidsvold Værk en foregangsbedrift som i nær kontakt med det forstfaglige miljø prøvde ut de nye driftsformene. Mathiesen argumenterte iherdig for omleggingen. “Det er på de store skogkomplekser eksemplet må settes,” skrev han i 1938 og hevdet at mindre skogeiere ville følge etter når de så resultatene. Her fikk han helt rett. Hans forsøk med importerte granplanter fra Sentral-Europa var imidlertid mindre vellykket på lengre sikt. Genetisk passet de dårlig i Hurdal-skogene, noe som i ettertid har ført til en omfattende skogdød i området.

Under den annen verdenskrig utarbeidet Mathiesen på oppdrag fra Hjemmefronten en større fremstilling om Mål og midler i norsk skogbruk, som ble utgitt 1945 som ledd i den offensive gjenreisingspolitikken.

Jørgen Mathiesen var stillfarende av vesen og et utpreget kultivert menneske. Han hadde en rekke tillitsverv i industriell sammenheng og i organisasjoner tilknyttet skogbruket, bl.a. som medlem av Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd og medstifter og en tid formann i Skogbruksforeningen av 1950. Han hadde en rekke verv i Det norske Skogselskap og ble æresmedlem 1964. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1961 og var kommandør av Dannebrogordenen, Finlands Lejons orden og den svenske Vasaorden, storridder av Islands Falkeorden og innehaver av flere andre utenlandske ordener.

Etter at Mathiesen flyttet fra Eidsvoll til Linderud og overlot den daglige ledelse av bedriften til sin sønn i midten av 1950-årene, brukte han mye av sin tid på kulturelt arbeid. Han var styremedlem i Kunstindustrimuseet i Oslo og medlem av rådet for Nansenskolen og Oslo Bymuseum. Han sørget også for at det gamle herresetet Linderud ble skilt ut som en stiftelse og bevart som kulturminne for allmennheten. Hans store interesse for slektsforskning førte ham over i heraldikken; han tok initiativet til dannelsen av Norsk Heraldisk Forening og var det første norske medlem av Académie Internationale d'Héraldique. Hans kulturelle interesse kom dessuten til uttrykk ved at han 1936 tok initiativet til og siden finansierte en bredt anlagt faghistorisk fremstilling av de Mathiesenske eiendommer og bedrifters utvikling gjennom 300 år, et flerbindsverk som ble fullført 1985.

Verker

  • Egne hjem for faste skogsarbeidere ved Mathiesen-Eidsvold Værk, 1943
  • Meddelelser til slekten Mathiesen, Eidsvoll 1944
  • Mål og midler i norsk skogbruk, Sak og samfunn 10, Bergen 1945
  • Problemer i norsk skogbruk, bilag til Tidsskrift for skogbruk nr. 1/1949

Kilder og litteratur

  • Stud. 1919, 1950
  • A. Schou: Haaken Larpent Mathiesen. Et minneskrift, Eidsvoll 1958
  • HEH 1979
  • F. Sejersted: Fra Linderud til Eidsvold Værk, bd. 3, 1979
  • E. Lange: Fra Linderud til Eidsvold Værk, bd. 4, 1985
  • H. Cappelen og O. Aalde: nekrologer i Aftenp. 14.12.1993
  • L. Opstad: nekrolog i Aftenp. 20.12.1993

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.