Jørgen Bjelke

Offiser, lensherre og embetsmann. Foreldre: Norges rikes kansler Jens Ågessøn Bjelke (1580–1659) og Sophie Brockenhuus (1587–1656). Gift 18.6.1661 med Magdalene Sibylle Gersdorff (19.2.1643–5.10.1685), datter av rikshovmester Joachim Gersdorff (1611–61) og Øllegaard Huitfeldt (1622–55). Bror av Ove Bjelke (1611–74) og Henrik Bjelke (1615–83).

Jørgen Bjelke var som yrkesoffiser en av de sentrale personer i oppbyggingen av den norske hær midt på 1600-tallet, og deltok selv aktivt i flere kriger mot Sverige. Senere i livet fikk han flere viktige stillinger i eneveldets administrasjon, men falt i unåde da han valgte Griffenfelds side i konflikten med Christian 5.

Barndommen tilbrakte Bjelke på sine foreldres gods Elingård i Østfold. Som andre unge rikmannssønner drog han til utlandet for å studere, og 1641 finner vi ham innskrevet ved universitetet i Leyden, som på den tid var et av de mest populære læresteder for studenter fra Danmark-Norge. Året etter oppholdt han seg ved universitetet i Orléans, for så å gå i fransk militærtjeneste.

Da krigen brøt ut mellom Danmark-Norge og Sverige 1643 (Hannibalfeiden), ble Jørgen Bjelke og hans bror Henrik satt til å verve offiserer i Nederland. Denne aktiviteten og den våpenhandelen de var involvert i førte til at det ble utstedt arrestordre på dem. Jørgen Bjelke kom til Norge med de rekrutterte offiserene 1644. Selv ble han utnevnt til kaptein i stattholderens eget regiment, og deltok i de spredte norske fremstøtene inn i Värmland. Den norske hæren viste seg i stand til å forsvare grenseområdene, selv om den kom til å slite med store disiplinærproblemer. I sin selvbiografi forteller Bjelke hvordan han måtte gå imellom for å avverge slåsskamper mellom offiserer og bondesoldater. Ved et tilfelle fikk han selv rettet geværmunningene mot seg, og var nødt til å ri inn på soldatene for å få roet gemyttene.

Like etter at han ble utnevnt til kaptein ved Akershus nasjonale infanteriregiment 1645, drog Bjelke til København. Under sitt opphold ved hoffet ble han bedt om å verve seg i den keiserlige armé i Tyskland. Her kom han til å delta i den avsluttende fasen av Trettiårskrigen, også denne gang mot svenskene. I selvbiografien gir han glimt av de grusomhetene som fulgte i kjølvannet av den keiserlige hærs herjinger i Sachsen, Thüringen og Hessen.

Fra 1647 var Bjelke igjen i Norge i stillingen som kaptein for Akershus nasjonale infanteriregiment. Året etter fikk han overdradd forvaltningen av smålenene Idd og Marker (som han beholdt til 1655), og 1649 ble han utnevnt til major for Smålenske eskadron. De følgende årene kom han til å kombinere militære poster og enkeltoppdrag med skiftende forleninger. Sammen med Sten Bille og Nils Krabbe ble han 1651 satt til å undersøke stattholderen Hannibal Sehesteds norske lensforvaltning, og 1653 fikk han i oppdrag å utrede en rekke militære forhold. Det gjaldt så forskjellige felt som opprettelse av militære magasiner, forsvar av grenseovergangene, mannskapsutskriving og våpenutrustning.

1654–57 satt Jørgen Bjelke som lensherre over Agder, og fungerte samtidig som kommandant på Christiansø. På hans initiativ ble Lindesnes fyr reist 1655. Hans år som lensherre for Bratsberg len (1657–62) må betraktes som en bistilling i forhold til hans hovedbeskjeftigelse, som ble de militære forhold i Norge. Sammen med stattholderen Nils Trolle kom han som generalkrigskommissær fra 1657 til å lede krigføringen i de følgende år. Utnevnt til generalløytnant rykket han 1657 inn i Jämtland og fordrev de fåtallige svenske styrkene. Militært fikk ikke denne seieren noe å si for det endelige krigsutfallet.

I den påfølgende krigen 1658 kom Bjelke til å spille en sentral rolle både ved planleggingen og gjennomføringen av felttoget som førte til gjenerobringen av Trøndelag. 1657–58 var han sjef for Nye Trondhjemske infanteriregiment, samtidig som han satt som generalmajor og kommanderende general nordafjells. Våren 1658 fikk han visstnok generalløytnants grad.

Det er særlig den militære innsatsen under denne krigen, ikke minst gjenerobringen av Trøndelag, som gav Jørgen Bjelke et navn for ettertiden. Vurderingen av hans innsats har imidlertid vært skiftende, noe som kom til syne allerede i hans samtid. Historikeren Rolf Fladby hevder at de militære disposisjoner som ble gjort i 1640-årene var av større betydning enn selve krigsinnsatsen mot svenskene i 1650-årene. At Jørgen Bjelke var i stand til å nyttiggjøre seg denne endrede militære situasjonen, taler til hans fordel.

Bjelke kom med i riksrådet 1660, og etter innføringen av eneveldet fikk han plass i Statskollegiet. Fra 1661 satt han som visepresident i Krigskollegiet og assessor i Høyesterett. Hans arbeidsoppgaver i København og amtsreformen 1662 gjorde at han sa fra seg Bratsberg samme år. En betydelig del av Kalundborg amt, som han fikk som kompensasjon 1664, var imidlertid allerede satt bort til kongens kreditorer.

Jørgen Bjelke følte seg forbigått da Claus Ahlefeldt fikk stillingen som kommanderende general i Norge 1660. Forbigåelsen har gjerne blitt forklart med Bjelkes noe vanskelige og arrogante natur. For en norsk adelsmann kan det imidlertid ikke ha vært så lett å gjøre seg gjeldende i det tyskdominerte miljøet ved hoffet. Hans giftermål med rikshovmester Joachim Gersdorffs datter Magdalene Sibylle Gersdorff 1661 gav ham heller ikke nye muligheter, da svigerfaren døde samme år.

Etter Christian 5s tronbestigelse 1670 og Griffenfelds økte innflytelse åpnet det seg nye muligheter for Bjelke, ikke minst takket være hans kone, som ble Griffenfelds elskerinne. Han ble tilvist et årlig beløp på 4000 riksdaler, fikk stillingen som stattholder i København fra 1674 og overtok stattholderembetet på Sjælland og stillingen som overkommandant i København 1675. Samme år ble han utnevnt til hvit ridder (Dannebrogordenen).

Da Griffenfeld falt i unåde 1676, var Jørgen Bjelkes tid ute. Hustruens forhold til Griffenfeld spilte inn, men også at Bjelke – som en av de få – åpent talte Griffenfelds sak overfor kongen. Som en følge av dette ble Bjelke forvist fra København. Han mistet Kalundborg 1679, og måtte i de følgende årene selge unna sine gods på grunn av elendig økonomi. Da han døde 1696, var han en fattig mann. Selvbiografien han skrev på slutten av sitt liv har sin største verdi i de til dels unike beskrivelsene han gir av militær- og feltlivet i Norge i 1640- og 1650-årene.

Verker

  • Generallieutenant Jørgen Bjelkes selvbiografi, utg. av J. A. Fridericia, København 1890

Kilder og litteratur

  • Bjelkes selvbiografi (se ovenfor)
  • Y. Nielsen: Kampen om Trondhjem 1657–1660, Trondheim 1897
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. Ovenstad: Militærbiografier, bd. 1, 1948
  • A. O. Johnsen: Krabbekrigen og gjenerobringen av Jämtland, 1967
  • S. Heiberg: biografi i DBL3, bd. 1, 1979
  • R. Fladby: Samfunn i vekst – under fremmed styre 1536–1660, bd. 5 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, Oslo/Bergen 1986
  • V. Helk: Dansk-norske studierejser, Odense 1987
  • Ø. Rian: Bratsberg på 1600-tallet, 1996
  • T. Weidling: Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660, 1996
  • S. Dyrvik: Truede tvillingriker 1648–1720, bd. 3 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (helfigur) av Karel van Mander, u.å.; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.