Ivar Lykke

Forretningsmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann Peder Tangen Lykke (1843–1923) og Augusta Johanne Wanvig (1852–1914). Gift 1.8.1895 med Petra Anker Bachke (1.2.1873–31.11.1968), datter av bergmester Anton Sophus Bachke (1836–1919) og Barbara Anette Karen Anker (1841–97). Svoger til Bjarne Lysholm (1861–1939) og Victoria Bachke (1897–1963).

Ivar Lykke var forretningsmann, Høyre-politiker og statsminister 1926–28. Han var en av næringslivets mest fremtredende representanter på Stortinget.

Lykke vokste opp i Trondheim, og etter middelskoleeksamen 1888 og handelsutdannelse gikk han 1892 inn i farens firma I. K. Lykke, hvor han ble kompanjong 1902 og eneeier fra 1908. 1918 ble firmaet omdannet til familieaksjeselskap med Lykke som styreformann.

Lykke ble snart trukket inn i lokalpolitikken som handelsnæringens talsmann og var medlem av bystyret 1905–36 og av formannskapet 1906–16, hvorav to år som viseordfører. 1916 ble han innvalgt på Stortinget og gjorde seg bemerket som en nøktern og moderat representant for det praktiske næringslivs interesser. Samtidig hadde han ingen problemer med å følge Otto B. Halvorsens og Edvard Hagerup Bulls sosial-liberale linje. Derved kom han til å stå noe utenfor de ulike fløyer i Høyre, og sammen med hans naturlige beskjedenhet og vennesæle vesen gav dette ham bred tillit. Han ble medlem av gruppestyret og av Høyres sentralstyre, og da Halvorsen dannet sin første regjering 1920, overtok Lykke som parlamentarisk leder og stortingspresident. Da Halvorsen døde bare to måneder etter at han hadde dannet sin annen regjering, var Lykke det naturlige valg som ny statsminister. Han foreslo isteden Abraham Berge fra Frisinnede Venstre og fortsatte selv som stortingspresident og parlamentarisk leder.

Som formann i Høyres sentralstyre fikk han nok å stri med. Misnøyen med de ustabile regjeringsforhold rettet seg særlig mot Høyre, og velstående forretningsmenn forsøkte energisk å bygge opp Frisinnede Venstre til et selvstendig parti. Lykke klarte å hindre denne ytterligere splittelse på borgerlig side, men 1926 lanserte de samme krefter et forslag om en “handlekraftig” regjering under Fridtjof Nansens ledelse. Forslaget hadde klart anti-parlamentarisk sikte og fikk ingen tilslutning. Regjeringsoppdraget gikk til Lykke, som var villig til store innrømmelser for å få Bondepartiet med, men forslaget strandet på Venstres motstand. 24. mars 1926 ble så Ivar Lykkes regjering av Høyre og Frisinnede Venstre utnevnt.

Det begynte ikke bra. Tidens Tegn, som hadde gått hardt inn for Nansen-forsøket, svarte på utnevnelsen med en karikatur av Lykke som et lite barn i vannkanten med teksten “Herre tag i Din sterke hånd barnet som leker ved stranden”. Verre var det som mindretallsregjering å skulle gjennomføre den sparepolitikk Stortinget ønsket. Alle forlangte sparsomhet, men ingen ville spare selv, og selv små spareforslag ble nedstemt i Stortinget.

Nederlag i budsjettpolitikken var ikke det eneste som svekket regjeringen. Riksrettssaken mot Abraham Berges regjering førte til en delvis omdannelse av regjeringen, og i forbudssaken besluttet Stortinget at avgiftsinntektene skulle gå til edruskapsarbeidet, istedenfor å styrke statsfinansene. Det hjalp lite at regjeringen lyktes i en fordelaktig konvertering av statslånene, at kornmonopolet ble opphevet og korntrygden innført, eller at arbeidsfreden ved lønnsoppgjøret 1927 ble reddet. Det hadde større virkning at lønningene i offentlig sektor ble skåret ned med 10 %. At forbudet var blitt opphevet, skadet paradoksalt nok mest Høyre, anti-forbudslinjens eneste konsekvente talsmann.

Ved valget 1927 mistet Høyre 13 mandater og Frisinnede Venstre 10 (av sine 11). Regjeringen leverte sin avskjedsansøkning, og Lykke, som så frem til å forlate politikken, overlot ledelsen i stortingsgruppen og partiet til C. J. Hambro, som også beholdt vervet som stortingspresident. Lykke lot seg motvillig overtale til å stille igjen ved stortingsvalgene 1930 og 1933. Hambro trengte ham i gruppen, hvor de to – skjønt vidt forskjellige – utfylte hverandre glimrende. De næringslivskretser som tidligere hadde skapt så mange problemer, og som nå søkte å bruke ham til å utfordre Hambros lederskap, fant han illojale, naive og politisk vankundige: “De venter i oss å finne lydige tjenere istedenfor forståelsesfulle herrer, hvad vi er og bør være.”

1930-årene ble en god tid for Lykke. Han fikk nye, interessante arbeidsoppgaver på det internasjonale plan og var medlem av den norske delegasjon til tollfredskonferansen i Genève 1930 og av handelsdelegasjonen til Frankrike (fra 1931) og Storbritannia (1932–33). Han var formann for den norske gruppe av Den interparlamentariske union (IPU), medlem av IPUs råd og eksekutivkomité fra 1938 og president for dens kongress i Oslo 1939. Han var dessuten representantskapets ordfører i Den Norske Amerikalinje og styremedlem i A/S Vinmonopolet.

Juni 1940 var forhandlingene med tyskerne om ordningen av den sivile forvaltning i det okkuperte Norge blitt lagt i hendene på Stortingets presidentskap, og i Hambros fravær ble Lykke tilforordnet presidentskapet. I den dype pessimisme som rådet og som ble forsterket av Frankrikes kapitulasjon, lot presidentskapet seg drive tilbake av tyske trusler og press. Undersøkelseskommisjonen etter krigen felte en sviende dom over presidentskapets virksomhet. Ivar Lykke og de øvrige medlemmer av presidentskapet følte dyp forbitrelse over dommen, som vel i ettertid er blitt noe mildnet i erkjennelse av at det var rettskafne og nasjonalsinnede menn som begivenhetene hadde plassert i en situasjon som intet hadde forberedt dem på å skulle makte.

Kort etter riksrådsforhandlingene ble Lykke operert for kreft. Stadige strålebehandlinger forlenget hans liv med mange år, og han fikk oppleve at kong Haakon 7 under sitt besøk i Trondheim 1947 avbrøt sitt offisielle program for å avlegge ham et besøk. “De kan tro vi hadde det vanskelig her hjemme sommeren 1940,” sa Lykke. “Det er nettopp derfor jeg kommer til Dem, kjære Ivar Lykke,” svarte kongen og rakte ham hånden.

Verker

  • Privatarkiv i DKNVS, Trondheim. Arkiv i I. K. Lykke A/S, Trondheim

Kilder og litteratur

  • Lindstøl,bd. 1, 1914
  • O. Schmidt: biografi i NBL 1,bd. 8, 1938
  • Haffner,bd. 1, 1949
  • H. Torp: “Ivar Lykke 1872–1949”, i Festskrift til C. J. Hambro,1960
  • S. Carstens: Fra kjøpmannsdisk til Kongens bord. Statsminister Ivar Lykke 1872–1949,Trondheim 1992
  • H. Kjølås: Norske statsministrar,1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Fredrik Kolstø, 1915; p.e
  • Maleri av Bjarne Engebret, 1953; Stortinget, Oslo
  • Relieff (sirkelrundt, bronse) av Kristofer Leirdal, på gravstein, Domkirkegården, Trondheim (også på Adolf Øiens skole, Trondheim og I. K. Lykke A/S, Trondheim)

    Fotografiske portretter

  • Portrett, K. Teigens atelier, Oslo, 1930-årene; Stortingets presidentgalleri
  • Portrett, Schrøder, Trondheim, Stortingets billedarkiv

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.