Ingebjørg Håkonsdatter

Hertuginne. Foreldre: Kong Håkon 5 Magnusson (1270–1319) og dronning Eufemia (ca. 1280–1312). Gift 1) 29.9.1312 i Oslo med svensk hertug Erik Magnusson (ca. 1282–1318); 2) juni 1327 med dansk ridder, senere hertug av Halland og Samsø Knut Porse (død 30.5.1330). Mor til kong Magnus 7 Eriksson (1316–74); halvsøster av Agnes Håkonsdatter (nevnt 1302–12).

Ingebjørg Håkonsdatter var Håkon 5s eneste ektefødte barn og ble fra fødselen brukt som en politisk brikke. Som enke etter hertug Erik og mor til Magnus 7 prøvde hun å videreføre en aggressiv norsk-svensk politikk overfor Danmark. Etter den andre ektemannen Knut Porses død søkte hun, dels på egne vegne og dels for sine sønner med Knut, å forsvare store godsbesittelser i Norge, Sverige og Danmark.

Ingebjørgs liv illustrerer hvor vanskelig det er å avdekke enkeltaktørers egne motiver og viljehandlinger i 1300-tallets nordiske politikk. Valg av hennes ektefelle var et viktig politisk spørsmål, fordi ekteskapsforbindelser mellom dynastier ble brukt som garantier for inngåtte politiske allianser. 1302 fikk kong Håkon forandret tronfølgeloven til fordel for Ingebjørg: Ektefødt datters ektefødte sønn ble flyttet opp på tredje plass i arverekken og ektefødt datter på sjuende plass. Det var første gang at norsk tronfølgelov åpnet for en regjerende dronning, og valg av ektefelle fikk derfor enda større politisk betydning.

Håkon 5 var involvert i den nordiske maktkampen, der striden om makten i Sverige mellom kong Birger og hans to hertugbrødre, Erik og Valdemar, stod sentralt. Trolovingene for Ingebjørg skiftet i tråd med farens allianser: Som barn ble hun i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Alliansen mellom kong Håkon og de svenske hertugene ble endelig bekreftet 1312, da Ingebjørg ble gift med Erik og kusinen Ingebjørg Eiriksdatter med Valdemar.

Hertug Erik må ha sett målet om å sikre seg kontrollen med den norske tronen komme nærmere da Ingebjørg fødte sønnen Magnus 1316; datteren Eufemia kom året etter. Etter at kong Birger hadde ryddet sine brødre av veien vinteren 1317/18, ble enkene kjørt frem som samlingsfigurer av hertugenes tilhengere. Kong Birger flyktet, og Magnus Eriksson ble valgt til svensk konge 8. juli 1319, to måneder etter at han hadde arvet Norge etter morfaren.

Som kongsmor og for Norges del med egen arverett til tronen fikk Ingebjørg en fremtredende posisjon i begge land, men uten formell plass i riksstyret. I Norge falt hun utenfor retningslinjene i Håkon 5s rettarbot om formynderstyre fra 1302. Tradisjonelt har en ment at Ingebjørg snart grep tøylene i begge lands riksstyrer. Nyere forskning har til dels svekket denne oppfatningen. Bare gradvis forsøkte Ingebjørg å tilrive seg selvstendig innflytelse på riksstyret for å videreføre hertug Eriks nordiske politikk, nå i sønnen kong Magnus' navn. Med festningen Varberg i Nord-Halland som hovedsete søkte hun sammen en krets adelsmenn å vinne Skåne.

Den aggressive politikken overfor Danmark, som var i tråd med norsk utenrikspolitikk siden andre halvdel av 1200-tallet, ble i starten støttet av flere fremtredende norske og svenske stormenn. Det gjaldt også alliansen med hertug Heinrich av Mecklenburg mot Danmark, som ble beseglet ved en ekteskapsavtale mellom Ingebjørgs datter Eufemia og hertugens sønn Albrecht 1321. Ledende menn i både Norge og Sverige må imidlertid gradvis ha opplevd at de var i ferd med å miste politisk kontroll som følge av handlingene til hertuginnen og hennes fremste medspiller, den danske ridderen Knut Porse. For å sikre den aristokratiske kontrollen med riksstyret ble det utnevnt en riksforstander, og Ingebjørg ble satt helt på sidelinjen i det daglige styret gjennom kupp, i Sverige 1322 og i Norge året etter.

De bevarte aktstykkene fra aksjonistene har i stor grad farget ettertidens kritiske syn på Ingebjørgs politiske opptreden. Proklamasjonen fra det avgjørende møtet i Oslo i februar 1323 hadde karakter av partsinnlegg for å begrunne det nye regimet. Brevutferderne kan ha overdrevet de påståtte mislighetene etter 1319 og dekket over medansvaret som enkelte rådsherrer sannsynligvis hadde for politikken som var ført.

Ingebjørgs politiske rolle var likevel ikke utspilt. I Norge ble hun nevnt som berørt part i en stormannsfeide i midten av 1320-årene. Hennes siste belagte opphold her i landet var sannsynligvis i november 1339. I Sverige ble hennes maktstilling underminert for godt i løpet av årene 1323–26. Hun måtte gi fra seg til riksrådet sitt opprinnelige morgengavelen med det strategisk viktige Axvall slott i Västergötland i bytte mot en militær og politisk ufarlig besittelse i Västmanland. Samtidig mistet hun kontrollen over de nordhallandske slottene Varberg og Hunehals.

1327 ektet Ingebjørg Knut Porse, som var blitt hertug over de danske landskapene Sør-Halland og Samsø. Trass i at Knut hadde inngått forlik med “Norges rikes menn” rett før bryllupet, ble han kort tid etter beskyldt for å intrigere mot Norge og omtalt som en fiende av Sverige. Derfor oppfattet norske og svenske stormenn ekteskapet som en sikkerhetspolitisk trussel og beslagla Ingebjørgs gods i sine respektive land.

Da Knut Porse døde 1330, måtte Ingebjørg forsvare det danske lenskomplekset som han hadde etterlatt deres to små sønner, Håkon og Knut. Dermed ble hun involvert i forviklingene i Danmark under riksoppløsningen der og siden under Valdemar Atterdags gjenreising av den danske kongemakten. Da den svenske regjeringen 1332 sikret seg Skåne for en stor pengesum, ble deler av Ingebjørgs danske besittelser stilt som pant for summen. Som takk fikk hun tilbake sitt personlige gods i Sverige og Norge.

Ingebjørgs sønner med Knut Porse døde begge 1350. Hun brukte sin danske tittel så sent som 1352, selv om hun hadde mistet kontrollen over Halland og Samsø allerede 1344. Etter halvbrødrenes død fikk uansett kong Magnus, som Ingebjørgs arving, økt interesse for å engasjere seg i dansk politikk.

Ingebjørg opptrer i kildene siste gang 28. juni 1360. Hun skal ha dødd 17. juni, sannsynligvis året etter. Vi vet ikke hvor hun døde eller hvor hun ble gravlagt.

Ingebjørg Håkonsdatters byrd la mange av premissene for hennes politiske posisjon uavhengig av individuelle egenskaper, og en kan i de politiske aktstykkene ikke skille ut hva som er Ingebjørgs egen vilje og hva som er andres. Det er likevel vanskelig å frakjenne henne en selvstendig politisk rolle.

Kilder og litteratur

  • Isl.Ann.
  • Erikskrönikan, utg. av S.-B. Jansson, Stockholm 1986
  • RN, bd. 3–6
  • NFH, del 4, bd. 2 og 2. Hovedafd., 1859/1862
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • J. Rosén: Striden mellan Birger Magnusson och hans bröder, Lund 1939
  • B. Fritz: Hus, land och län. Förvaltningen i Sverige 1250–1434, bd. 1–2, Stockholm 1972–73
  • J. Rosén: biografi (“Ingeborg”) i SBL, bd. 20, 1973–75
  • G. A. Blom: “Ingebjørg med Guds miskunn kong Håkons datter, hertuginne av Sviarike. Bruddstykker av et kvinneportrett”, i HT, bd. 60, 1981, s. 422–454
  • d.s.: Norge i union på 1300-tallet, del 1–2, Trondheim 1992

Portretter m.m.

    Segl

  • Dokumenter med avtrykk av Ingebjørgs segl finnes i det norske, det danske og det svenske riksarkiv

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.