Harry Söderman

Svensk kriminaltekniker og polititjenestemann. Foreldre: Kronofogd Pehr Söderman (1852–1914) og hotellsjef Karolina Olivia (“Karin”) Sahlin (1872–1962). Gift 1) 1935 med N.N.; 2) med veterinær Ingrid Signe Elisabeth Beckman (21.9.1919–4.10.1997), datter av revisor Sven Erik Beckman (1890–1968) og Elsa Hildur Elisabeth Wetterwik (1892–1976).

Harry Söderman var en pioner innenfor moderne kriminalteknikk i Skandinavia og den første leder for Statens Kriminaltekniska Anstalt i Sverige. Han hadde også mange internasjonale oppdrag og spilte en aktiv rolle i det internasjonale politisamarbeidet Interpol. I norsk sammenheng huskes han best som den inspirerende lederen for opplæringen av de norske og danske polititroppene i Sverige under den annen verdenskrig og for sin innsats i maidagene 1945, da han egenhendig gjennomførte frigivningen av fangene på Grini og i et hektisk døgn opererte som selvutnevnt sjef for politiet i Oslo.

Söderman var ikke spesielt skoleflink, men interesserte seg for kjemi og fysikk. 1920 tok han eksamen ved den kjemiske fagskolen i Malmö, deretter studerte han kjemi i Altenburg i Tyskland og ble skogbruksingeniør 1924. Så fulgte noen omtumlende år: først noen måneder i Frankrike, hvor han arbeidet som brannmann om bord i en båt som gikk i nordsjøtrafikk. Deretter reiste han hjem til Sverige, hvor han gikk til en sykkelfabrikant og sa: “Gi meg en sykkel og jeg skal sykle til Konstantinopel og på den måten gi ditt firma reklame!” Fabrikanten sa ja, og Söderman ordnet finansieringen ved å forhåndsselge reisebrev fra turen, bl.a. til et svensk politimagasin. Sykkelturen ble lengre enn han hadde forutsett: Fra Konstantinopel gikk turen videre til Persia, gjennom ørkenen til India og Burma og derfra til Kina. Overalt hvor han kom, var han opptatt av å se hvordan det lokale politiet arbeidet og hvordan de løste sin oppgaver.

Etter hjemkomsten til Sverige 1926 fikk han ved en tilfeldighet oppfylt drømmen om å bli kriminaltekniker og studere faget hos datidens fremste fagmann i Europa, Edmond Locard i Lyon i Frankrike. På en fjelltur møtte han en venn av Locard, og med anbefalingsbrev fra ham kunne han reise til Lyon. Ved politilaboratoriet der lærte han kriminal- og etterforskningsteknikken fra bunnen av. Han avsluttet studiene 1928 med en doktorgrad ved universitetet i Lyon om identifikasjon av håndvåpenkuler. Söderman oppfant også et apparat, kalt hastoskop, som kunne sammenligne kulehylser for å finne ut om de er avfyrt med samme våpen.

Söderman kom tilbake til Sverige 1930 og ble samme år utnevnt til den første dosent i kriminalteknikk ved Stockholms Högskola (nå Stockholms Universitet). 1934 var han med på å organisere det nye politilaboratoriet i New York, og under oppholdet der ble han bl.a. bedt av sjefen for oppdagelsespolitiet i Oslo om å undersøke mulige forbindelser mellom amerikanske gangstermiljøer og det uoppklarte Rustad-mordet i Oslo, uten at det lyktes å påvise noen slike forbindelser. Fra 1935 var Söderman sakkyndig for Interpol og fra 1938 generalsekretær i det internasjonale akademi for kriminalvitenskap. 1939 ble han utnevnt til sjef for den nyopprettede Statens Kriminaltekniske Anstalt (SKA) i Stockholm (nå Statens kriminaltekniska laboratorium i Linköping). Han satt i denne stillingen til 1953, fra 1946 med tittel av direktør.

På sine mange reiser samlet Söderman inn opplysninger om ulike kriminalsaker og analyserte dem med sikte på å utvikle bedre etterforskningsmetoder. Han samlet sine erfaringer og gav 1939 ut sin Minnesbok for kriminalpolismän, en bok på 680 sider beregnet som arbeidsredskap for den enkelte politimann i felten. Under arbeidet med en annen bok 1940–41 var Söderman på jakt etter en sekretær, og valget falt på den unge Astrid Lindgren. Det er liten tvil om at nettopp Harry Söderman var modell for Lindgrens litterære figur Mesterdetektiven Blomkvist. Han var for øvrig ukentlig spaltist i en rekke svenske blader, aviser og tidsskrifter, og han grunnla Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift og var dets hovedredaktør i mange år.

Under den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark 1940–45 flyktet et stort antall nordmenn og dansker til Sverige. Mange av flyktningene var i vernepliktig alder, og da det ikke var mulig å sende alle til tjeneste i Storbritannia, USA og Canada, dukket det opp en idé om at disse mannskapene kunne utdannes militært i Sverige. Et slikt prosjekt var imidlertid vanskelig å gjennomføre på grunn av Sveriges tyskvennlige nøytralitetspolitikk, men da krigslykken begynte å snu 1943, ble ideen realisert. Söderman var hjernen bak det hele.

Fra sommeren 1943 fikk en mindre norsk styrke en kombinert politi- og militærutdannelse som det svenske rikspolitiet stod bak, og sent på høsten 1943 gav svenske myndigheter tillatelse til at det kunne utdannes et “reservepoliti”. Til å begynne med la svenskene mange restriksjoner på utdannelsen, men Söderman ble innsatt som utdannelsessjef i Rikspolitiet – også kalt Polititroppene, og mannskapene ble forlagt i 15 ulike forlegninger. Ved inngangen til 1945 utgjorde Polititroppene 15 000 mann. 1300 politisoldater ble i løpet av vinteren og våren overført til Finnmark etter hvert som tyskerne trakk seg tilbake. Resten av styrken rykket inn i Norge etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

Men Harry Söderman var ikke ferdig med Norge. Som den aktive mann han var, kunne han ikke sitte med hendene i fanget når Norge skulle befris. Han tok i all hemmelighet kontakt med sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, Heinrich Fehlis, som hadde barn med en norsk kvinne. Ved et forhandlingsmøte med Fehlis i Charlottenberg 21. april om overføringer av norske politiske fanger til Sverige garanterte Söderman at kvinnen og barnet skulle få fritt leide til Sverige dersom Söderman fikk ta kommandoen på Møllergata 19 og i fangeleiren Grini når tyskerne kapitulerte. (Söderman holdt avtalen, og mor og barn kom over til Sverige, mens Fehlis ble tatt til fange i Porsgrunn 13. mai etter å ha kledd seg om i Wehrmacht-uniform.)

Sammen med en tysk motorsykkelordinans reiste Harry Söderman til Grini 7. mai og låste opp portene for fangene. De innsatte trodde nesten ikke at det var sant, men Söderman stod der som en garantist for freden og friheten. Fra Grini gikk turen til Møllergata 19, der det rådde mild forvirring. I de første hektiske timene var det få tjenestemenn som visste hva som var i ferd med å skje, rent bortsett fra at Tyskland hadde kapitulert og at freden lå foran dem. Söderman overtok som selvutnevnt visepolitimester for noen timer og sørget for at situasjonen kom under kontroll og at de av tyskerne dødsdømte fanger og andre fikk slippe fri. I løpet av kvelden ringte han også til den NS-innsatte politipresident Bernhard Askvig, som hadde bestyrt politikammeret under krigen, og bad ham holde seg hjemme inntil videre. Fra “Nr. 19” reiste han til Victoria Terrasse og fikk frigitt fangene der. Senere på kvelden overlot han hovedpolitistasjonen til representanter for Milorg. For sin innsats mottok han etter krigen St. Olavsmedaljen med eikegren.

Etter krigen fortsatte Söderman sitt arbeid ved SKA frem til 1953, da han tok avskjed for å vie seg helt til sine ulike internasjonale oppdrag. Han flyttet med sin hustru nummer to og deres barn til USA, men etter to år der flyttet de til Tanger, der Söderman hadde fått tilbud om arbeid i politiet i det som den gang var en internasjonal sone. Her døde han plutselig i mars 1956.

Verker

  • Brottets värld, Stockholm 1927
  • Handbok i kriminalteknik (sm.m. E. Fontell), Stockholm 1930
  • Modern criminal investigation (sm.m. J. J. O'Connell), New York 1935 (5. utg. 1962)
  • Minnesbok för kriminalpolismän, Stockholm 1938 (og senere utg.)
  • Skandinaviskt mellanspel. Norska och danska trupper i Sverige, Stockholm 1945 (norsk utg. Polititroppene i Sverige, 1946)
  • Inte bara brott, erindringer, Stockholm 1956 (norsk utg. Mitt liv som politimann, 1957)

    Etterlatte papirer

  • Södermans arkiv finnes i Riksarkivet, Stockholm
  • en samling brev fra Söderman til den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedin finnes i Hedins privatarkiv sst

Kilder og litteratur

  • Vem är det 1955, Stockholm 1955
  • nekrologer i Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet 18.3.1956
  • K. Sempler, C. Larsson og P. A. Margot: The fantastic life of Harry Söderman, 1902–1956, Linköping u.å. (på Internett: www.polisen.se/inter/mediacache/1688/6544/15957/Soderman_minnesskrift.pdf)
  • J.-K. Jørgensen: Politiliv – om politiet i fred, i krig og i dag, 2004

Portretter m.m.

  • Byste (bronse), 1994; Veteranmuseet, Furudals Bruk, Ore, Sverige

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.