Halvdan Koht

Historiker og politiker. Foreldre: Overlærer og stortingsmann Paul Steenstrup Koht (1844–92) og Betty Giæver (1845–1936). Gift 29.9.1898 i Kristiania med lærer Karen Elisabeth Grude (1871–1960; se Karen Grude Koht). Svigersønn av Martin Adolf Grude (1841–1918; se NBL1, bd. 5); far til Åse Gruda Skard (1905–85) og Paul Koht (1913–2002); svigerfar til Sigmund Skard (1903–95); morfar til Torild Skard (1936–) og Målfrid Grude Flekkøy (1936–).

Halvdan Koht gjorde seg gjeldende på en rekke områder, først og fremst som historiker og politiker. Tidlig markerte han seg som et engasjert samfunnsmenneske, som ikke skjulte at engasjementet også farget hans historiske orientering. Han var internasjonalist, fredselsker, men også nasjonalist, enerådig, men samtidig et varmt menneske. Samtidig som hans posisjon som en av 1900-tallets viktigste norske historikere er ubestridt, har hans rolle som utenriksminister vært svært omdiskutert.

Koht vokste opp i Tromsø, som den nest eldste i en søskenflokk på fire. Familien tilhørte byens kjøpmanns- og embetsmannsmiljø. Faren var overlærer ved latinskolene i Tromsø og Skien, leder for Tromsø Arbeidersamfunn, ordfører i Tromsø og Skien, og han representerte Venstre på Stortinget 1889–91 og frem til sin død 1892. Moren virket som timelærer og mestret sang, språk og tegning. Familien flyttet til Skien da Halvdan var 12 år gammel, og bodde der til 1893, da de etter farens død flyttet til Bekkelaget i Østre Aker.

Reaksjoner på hans nordnorske talemål i skiensmiljøet, inspirasjon fra faren og møtet med bondekulturen i Telemark sommeren 1891 fikk Koht til å velge nynorsk som sitt språk. Han tok examen artium 1890, og etter filologistudier ved universitetet i Kristiania tok han språklig-historisk embetseksamen 1896. Av lærerne ved universitetet knyttet han seg sterkest til professor Gustav Storm.

Under et stipendopphold i utlandet 1897–99 studerte Koht i København under Kristian Erslev, i Leipzig under Karl Lamprecht og i Paris. Tema for studieoppholdene var middelalderhistorien, som Koht så på som grunnleggende for det moderne Europa. Tiden fra 1890 frem til 1905 var ikke bare preget av faglig, men også politisk utvikling. Han var en aktiv deltaker i norskdomsrørsla og ansvarlig for utenriksstoffet i bladet Den 17de Mai.

1905 ble et tidsskille for Koht, men også et nederlag for republikken han hadde arbeidet for. Det internasjonale utsynet førte ham til arbeid av internasjonal karakter, som fredsarbeidet. Etter hvert gikk han over fra Venstre til Arbeiderpartiet, som han stemte på fra 1900. Forandringen i det politiske synet var preget av solidaritet med den nye underklassen og følelsen av at fremtiden lå hos arbeiderbevegelsen.

Våren 1900 overtok Koht arbeidet med Jens Braage Halvorsens Norsk Forfatter-lexikon etter dennes død, og frem til 1908 fullførte han verkets femte og sjette bind. Det krevde store bibliografiske og biografiske kunnskaper og nøyaktighet. Parallelt med dette arbeidet hadde han 1901–07 stilling som adjunktstipendiat ved universitetet. 1908 tok han den filosofiske doktorgrad, og samme år ble han utnevnt til dosent i historie ved universitetet.

1908–09 oppholdt Koht seg i USA, noe som fikk stor betydning for at han tilegnet seg et materialistisk historiesyn og utviklet teorien om at klassekamp og nasjonal enhet var ledd i samme historiske prosess – kanskje hans mest originale bidrag til norsk historieforskning. Teorien formet han gjennom artikler og enkeltverk i årene 1905–26, med Norsk bondereising som det sentrale verket. Tematisk tok han utgangspunkt i bondebevegelsen og interessekonflikten mellom bondesamfunnet og de styrende klasser, embetsstanden og byborgerne. Koht bygde opp en teori der bondebevegelsen på 1800-tallet, under påtrykk fra andre grupper, endret mål og funksjon fra å kjempe for sine klasseinteresser til etter hvert å hevde allmenne, universelle krav, noe som skjedde med Sverdrup og dannelsen av Venstre. Arbeiderbevegelsens kamp måtte etter Kohts mening sees i samme perspektiv.

Koht formulerte teorien nærmest som en generell teori, noe som de sentrale avslutningsord i avhandlingen Bonde mot borgar i nynorsk historie viser: “Kvar gong nye klasser slo seg fram i samfunnsarbeidet, vart heile nasjonen vidare og rikare.” Teoriens universelle trekk prøvde han å underbygge ved å gjøre det gjeldende også for amerikansk historie, som i Den amerikanske nasjon i upphav og reising.

Utviklingen av et materialistisk historiesyn skjedde parallelt. Oppholdet i USA gav avgjørende impulser, men først med foredraget Prisar og politikk i norsk historie (1912) hadde Koht kommet frem til et avklart syn. Mens han rundt 1905 hadde konsentrert seg om de politiske og kulturelle faktorers rolle i historien, så han nå på økonomien og klassekampen som grunnleggende; “kampen for føda” var en grunnleggende drivkraft i samfunnsutviklingen, sa han på denne tiden. Likevel hadde han ambisjoner om å knytte sammen materialisme og idealisme, noe som gjenspeilte seg i hans interesse for psykologi og for enkeltmennesket. I den sammenheng må han regnes som en av 1900-tallets store biografer: Til 1. utgave av Norsk biografisk leksikon bidrog han med over 400 artikler, ved siden av større arbeider som den store biografien om Johan Sverdrup.

Innen sagatidens historieforskning bidrog Koht til en grunnleggende nyorientering med foredraget Sagaernes opfatning av vor gamle historie (1914). Her hevdet han at Snorres Heimskringla i stor grad var preget av samfunnskonfliktene på 1200-tallet. Fokus ble skiftet fra å se på Snorres egen beretning om forholdene i sagatiden til å se på Snorres sagaer som en kilde til hans egen tid, 1200-tallet. Kohts arbeid betydde et brudd med tidligere oppfatninger av norsk historie og åpnet for et nytt syn på maktforholdene i århundrene før og etter rikssamlingen. I stedet for å operere med et motsetningsforhold mellom konge og adel, slik historikere hadde gjort før, la Koht vekt på at kongemakt og adelsmakt hadde felles interesser i en fastere politisk riksorganisering.

Også på andre felt gjorde Koht seg gjeldende, særlig innenfor 1814-forskningen. Her tok han opp arven fra Ernst Sars, som hadde sett 1814 som et resultat av en indre nasjonal vekst og virkeliggjøringen av opplysningstidens demokratiske idealer i Norge. Koht fremhevet 1814 som et resultat også av en klassekamp mellom en overklasse og en underklasse.

1910 ble Koht utnevnt til professor i historie, en stilling han hadde til 1935; 1915–17 var han dessuten dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet. I årene som fulgte, var han en drivende kraft innenfor de historiske organisasjonene, både nasjonalt og internasjonalt. 1912–27 og 1932–36 var han formann i Den norske historiske forening og 1928–40 formann i Norsk Slektshistorisk Forening. 1926 var han med på å stifte Comité International des Sciences Historiques, og han var president der frem til 1933.

Koht meldte seg 1911 inn i Arbeiderpartiet, og han ble en ledende lokalpolitiker i kommunestyret i Bærum 1917–19 og 1929–37. Sentralt arbeidet han for at Arbeiderpartiet skulle ta opp målsaken. I Arbeidarreising og målspørsmål (1921), skrevet på oppfordring fra partiet, redegjorde Koht for sin kulturpolitiske drøm, samlingen av de to skriftspråkene på folkelig grunnlag, som også innebar en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. I den sammenheng skrev han at “sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke”. Koht var formann i Noregs Mållag 1921–25, og 1936 fikk han Arbeiderpartiet til å programfeste språkreform bygd på folkemålet; to år etter var han med på å føre den nye rettskrivingsnormen og det radikale samnorskprosjektet i havn.

1935 ble Koht utnevnt til utenriksminister i Johan Nygaardsvolds regjering. Kohts håndtering av utenrikspolitikken i forbindelse med den annen verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge ble sterkt kritisert etter 1945; han ble i stor grad gjort til syndebukk for at Norge ble overrasket av tyskerne 9. april. Nyere forskning har moderert dette bildet.

For Koht, som hadde vært aktiv i fredsbevegelsen i hele sitt voksne liv, bl.a. som formann i Norges Fredsforening 1900–02 og medlem av Stortingets Nobelkomité 1919–36, var det overordnede mål å holde Norge utenfor en storkrig. Tidligere hadde man arbeidet for dette gjennom Folkeforbundets kollektive sikkerhetsordning. Da systemet brøt sammen i slutten av 1930-årene, trakk Norge – sammen med en rekke småstater – seg tilbake til en tradisjonell nøytralitetspolitikk. Etter krigsutbruddet i september 1939 ble oppgaven å hevde nøytraliteten, noe Koht la stor kraft i.

Forsvarsordningen av 1933 forutsatte et tett samarbeid mellom utenriks- og forsvarsledelsen, noe som ikke kom til å skje i Kohts ministertid. Likevel gikk han 1936 inn for ekstraordinære bevilgninger til forsvaret, som en følge av den tilspissede internasjonale situasjonen. Samtidig holdt han fast ved at Norge skulle bygge et nøytralitetsvern, ikke et invasjonsforsvar. Militære spørsmål var Kohts svakeste punkt. Innad i regjeringen stod han sammen med Nygaardsvold for en mer forsvarsskeptisk linje, og han så på militarisering og opprusting som et konfliktskapende moment i det hardere internasjonale klimaet i 1930-årene.

Når det gjaldt det større strategiske bildet, støttet Koht seg til tanken om at Norge lå trygt plassert bak britiske linjer og egne kystfestninger. Samtidig mente han at Hitler så seg tjent med å holde Norden utenfor krigen. Dette førte til at Koht ikke tolket signalene om et tysk angrep riktig, i hvert fall ikke som så alvorlige at han så behov for å legge dem frem for regjeringen eller forsvarsledelsen. På dette punktet rettet Undersøkelseskommisjonen av 1945 hard kritikk mot Koht. Bildet er blitt nyansert i nyere tid, og man har lagt vekt på at de tradisjonelle strategiske forestillingene hindret en riktig tolkning; at Tyskland skulle angripe Norge ble rett og slett regnet for usannsynlig. Det er også blitt pekt på at meldingene var uklare, og at britene heller ikke tolket signalene rett.

Til tross for den tyske overmakten valgte regjeringen motstand da angrepet kom, og Koht var klar i sin motstandsholdning. Han stod for det første møtet med den tyske sendemannen, Curt Bräuer, hvor de tyske kravene ble avvist og kampen valgt. Møtet med Bräuer har han selv skrevet om i boken Frå skanse til skanse. Under flukten gjennom Norge våren 1940 skrev Koht flere av kongens radiotaler, og han gjorde en stor innsats i arbeidet med de såkalte Kvitbøkene, som var ledd i regjeringens opplysningsarbeid etter overfallet.

19. juni 1940 kom Koht til London. Dermed begynte en vanskelig tid, som skulle ende med at han gikk av som utenriksminister i november samme år. Londontiden ble vanskelig av flere grunner. For det første var det hardt å være landflyktig. Selv skrev han: “Tanken på at vi på uviss tid, for dei eldste av oss kanskje for resten av livstida, var skilde frå heimlandet, måtte tære på oss.” Men det var i første rekke konflikter i regjeringen som gav grobunn for misstemningen, ikke minst mellom Koht og Trygve Lie. På denne tiden var det begynt å vokse frem dype skiller, som til dels trakk næring fra tiden i Norge, men ikke minst fra uenighet om hvordan Norge som alliert skulle forholde seg til Storbritannia. Gnisningene tok også farge av Koht selv, som ble oppfattet som egenrådig. Selv kunne han si at “eg fører min eigen utanrikspolitikk”. Dette passet ikke godt sammen med den nye utenrikspolitiske situasjonen Norge nå var i.

Februar 1941 reiste Koht over til Canada og USA, til en periode preget av depresjon, skyldfølelse og isolasjon. Han bosatte seg i Washington, D.C. hos datteren Åse Gruda Skard og svigersønnen Sigmund Skard, der han ble til frigjøringen 1945. Her utviklet han et nært forhold til barnebarna Torild og Målfrid.

Koht strevde med å bli akseptert etter hjemkomsten til Norge etter krigen. Undersøkelseskommisjonen av 1945 frikjente ham i mangt, men rettet også skarp kritikk mot ham. I årene som fulgte, vendte han tilbake til forfatterskapet. Foruten forsvarsskrifter for sine politiske handlinger før krigen og selvbiografiske bøker forfattet han helt til det siste en rekke faghistoriske bøker. Fremst i så måte står Kriseår i norsk historie, seks monografier som utkom i årene 1950–60. Med utgangspunkt i sentrale historiske aktører tok han for seg avgjørende år i norsk historie fra Harald Hårfagres rikssamling frem til innføringen av eneveldet 1660.

1898 hadde Koht giftet seg med lærerinnen Karen Grude fra Jæren. De fikk tre barn, men bare de to yngste vokste opp. Karen var et selvstendig menneske og hans beste leser og kritiker. Imidlertid ble forholdet vanskeligere fra slutten av 1920-årene, etter at Karens helse ble dårligere og Kohts arbeid la en skygge over privatlivet. Som kompensasjon for sviktende samfølelse i ekteskapet søkte Koht vennskap med flere kvinner fra 1930-årene av, ofte som brevvenner. Vennskapet med Unni Diesen, som var hans sekretær under oppholdet i London, skiller seg spesielt ut. Likevel fant Koht og Karen tilbake til hverandre etter krigen.

Koht favnet over vide interessefelter gjennom sitt lange liv, både innen historiefaget, politikken og målbevegelsen. Det vitner om en arbeidslyst og arbeidsevne uten sidestykke og om evner som førte til store resultater, men også omkostninger på det private plan. Selv gav han uttrykk for at han ikke var helt fornøyd med sin innsats som historiker. Han hadde følelsen av at han ikke hadde nådd helt frem og at det var noe som manglet. Med det tenkte han vel på at han manglet et hovedverk, hvor hans syn på den norske historien kunne ha blitt presentert i et helhetlig perspektiv. Det må i stedet søkes flere steder i et forfatterskap som består av et stort antall artikler (derav mer enn 200 i Historisk tidsskrift), større og mindre biografier og monografier, både populære og akademiske arbeider. De mest omfattende arbeidene er trebindsbiografien Johan Sverdrup (1918–25) og tobindsbiografien Henrik Ibsen. Eit diktarliv(1928–29).

Likevel står Halvdan Koht som en av norsk historieforsknings sentrale og mest innflytelsesrike skikkelser i første halvdel av 1900-tallet. Hans stil som historiker kan best karakteriseres ved tittelen han selv satte på en samling av artikler og avhandlinger fra 1920-årene, Innhogg og utsyn. Innhogget gjorde han i historien, gjerne ved drøfting av enkeltsaker og hendelser. Men selv om han konsentrerte seg om et lite og avgrenset felt, førte han altid inn utsynet – evnen til å sette det konkrete inn i en større sammenheng.

Kohts ettermæle som politiker er sammensatt. Selv om han spilte en sentral rolle i Nygaardsvolds regjering og viste en klar motstandsvilje fra 9. april, skygger sammenbruddet for nøytralitetspolitikken over det positive. Heller ikke på et annet felt nådde Koht helt frem, i sin språkpolitiske og nasjonale visjon. Samnorskprosjektet vant ikke gehør i befolkningen, og samnorsken ble bare utviklet et stykke på vei, først og fremst som byråkratiets språk. Elementer av Kohts tankegods, som ideen om forholdet mellom klassekamp og nasjonal utvikling, gikk likevel inn i den sosialdemokratiske ideologien som var en av grunnpilarene til Fellesprogrammet av 1945.

Halvdan Koht var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1908 og vekselvis preses og visepreses der 1923–39. Han var æresdoktor ved universitetene i Oxford, Chicago og Warszawa, medlem av en rekke utenlandske vitenskapsselskaper og ridder av den franske Æreslegionen. 1952 fikk han Gunnerus-medaljen fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Verker

  • En oversikt over Kohts forfatterskap finnes i K. Haukaas: Halvdan Koht. Ein bibliografi, 1964, og H. Skard: Halvdan Koht. Ein bibliografi, bd. 2, 1974

    Et utvalg

  • Unionen og freden. En historisk udredning av svensk krigspolitik siden 1814, 1894
  • Norske flagsange, 1896
  • Det norske målstrævs historie, 1898
  • Histoire du mouvement de la paix en Norvège, 1900
  • Norsk Forfatter-lexikon 1814–1880, bd. 5, 1901, bd. 6, 1908
  • red. Breve fra Henrik Ibsen (sm.m. J. Elias), 2 bd., København 1904 (tysk utg. Berlin 1905)
  • Fredstanken i Noregs-sogo. Noreg i den samfolkelege rettsvoksteren, 1906
  • Die Stellung Norwegens und Schwedens im deutsch-dänischen Konflikt, zumal während der Jahre 1863 und 1864 auf Grundlage neuer Aktenstücke, dr.avh., VSK Skr. II 1907 nr. 7, 1908
  • Henrik Wergeland. Ei folkeskrift, 1908
  • red. H. Ibsen: Efterladte Skrifter (sm.m. J. Elias), 3 bd., 1909
  • Pengemagt og arbeid i Amerika, 1910
  • Bismarck. Statsmanden, 1911
  • red. B. Bjørnson: Brev, 6 bd., 1912–32
  • Bonde mot borgar i nynorsk historie, i HT, bd. 22, 1912, s. 29–85
  • Prisar og politikk i norsk historie, i Samtiden 1913, s. 234–52
  • 1814. Norsk dagbok hundre aar efterpaa, 1914
  • Sagaernes opfatning av vor gamle historie, i HT, bd. 23, 1914, s. 379–396
  • red. Vore høvdinger. Portrætter av berømte nordmænd, Trondheim 1914 (2. utg. 1929, 3. utg. Norske høvdinger, New York 1943)
  • Sosialdemokratie. Historisk yversyn, 1915 (ny utg. 1932)
  • Johan Sverdrup, 3 bd., 1918–25
  • Den amerikanske nasjonen i upphav og reising, 1920
  • Arbeidarreising og målspørsmål, 1921
  • Innhogg og utsyn i norsk historie, 1921
  • Norsk bondereising. Fyrebuing til bondepolitikken, 1926 (fransk utg. 1929)
  • Henrik Ibsen. Eit diktarliv, 2 bd., 1928–29 (ny utg. 1954)
  • Norsk vilje, 1933
  • Norway neutral and invaded, London 1941 (svensk utg. Norge neutralt och överfallet, Stockholm s.å.)
  • The voice of Norway (sm.m. S. Skard), London 1944 (svensk utg. Norges röst i historia och litteratur, Stockholm 1944, norsk utg. Fridom og lov i norsk historie og litteratur, 1948)
  • For fred og fridom i krigstid 1939–1940, 1947
  • Frå skanse til skanse. Minne frå krigsmånadene i Noreg 1940, 1947
  • Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940. Synspunkt frå hendingstida, 1947
  • The American spirit in Europe. A survey of transatlantic influences, Philadelphia/Oslo 1949
  • Kriseår i norsk historie, 6 bd., 1950–60 (bd. 1: Vincens Lunge contra Henrik Krummedige 1523–1525, 1950, bd. 2: Olav Engelbriktsson og sjølvstendetapet 1537, 1951, bd. 3: Kong Sverre, 1952, bd. 4: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955, bd. 5: Dronning Margareta og Kalmar-unionen, 1956, bd. 6: Inn i einveldet 1657–1661, 1960)
  • Historikar i lære, 1951
  • På leit etter liner i historia. Utvalde avhandlingar, 1953
  • For fred og fridom i krigstid 1939–1940, 1957
  • Drivmakter i historia, 1959 (amer. utg. Driving forces in history, Cambridge (USA) 1964)
  • Verda og Noreg. Historie frå skilde tider, 1962
  • Menn i historia, 1963
  • Nye innhogg og utsyn, 1964
  • Minnearv og historie. Gamle og nye artiklar, 1965
  • Minne frå unge år, (posthumt) 1968

    Etterlatte papirer

  • Koht private arkiv finnes dels i RA, Oslo (privatarkiv 258), dels i NBO
  • Rikspolitisk dagbok 1933–1940, med innledning av S. Kjærheim, 1985

Kilder og litteratur

  • Kohts egne verker (se ovenfor)
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1890, 1915, 1942
  • S. Steen: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • O. Dahl: Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht, 1952
  • O. Riste: London-regjeringa, 1973
  • S. Skard: Mennesket Halvdan Koht, 1982
  • O. Dahl: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, 4. utg., 1990
  • O.-B. Fure: Mellomkrigstid, bd. 3 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996

Portretter m.m.

  • Maleri av Henrik Sørensen, 1952

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.