Håkon Meyer

Politiker, forfatter og forretningsmann. Foreldre: Høyesterettsadvokat Ludvig Meyer (1861–1938) og Emma Metz (1859–1940). Gift 1) 1917 med skuespiller Karin Eugenia Johansson (9.1.1897–9.8.1963), datter av støperimester Wilhelm Johansson (død 1919) og Joanna Källgren (død 1938), ekteskapet oppløst 1928; 2) 1928 med Ingerid Wattne (23.5.1903–9.3.1998), datter av gårdbruker Axel Wattne (1870–1952) og Anne Cathrine Tønnesen (1873–1940), ekteskapet oppløst 1942; 3) med Christina Kullenborg (5.1.1917–12.6.1999), datter av Otto Kullenborg og hustru Svea. Brorsønn av Nanna Meyer (1863–1958); svoger til Helge Krog (1889–1962).

Håkon Meyer var en ledende arbeiderpartipolitiker i 1930-årene, men meldte seg inn i NS 1940 og ble dømt for landssvik etter krigen.

Meyers far gikk konkurs etter eiendomskrakket i Kristiania 1899, og samtidig ble foreldrene skilt. Håkon Meyers utdannelse ble avsluttet med middelskolen 1912. En kort tid var han ansatt i bokhandel på Hamar, der han lærte å tilegne seg kunnskap på egen hånd. 1915 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet; året etter arbeidet han en tid i bokhandel i Leipzig og lærte tysk. Tilbake i Norge ble han ansatt i Cappelens forlag og 1920 i Arbeiderpartiets forlag og bokhandel. 1921 ble han formann i Arbeidersamfundet i hovedstaden. 1922–27 var han Arbeiderpartiets internasjonale sekretær. Som formann i det Sosialistiske Ungdomsforbunds Oslo-krets var han representant til Kominterns 4. kongress i Moskva. På vegne av Arbeiderpartiets Tranmæl-fløy talte han her Komintern-ledelsen midt imot.

Da Arbeiderpartiet ble splittet 1923, tilhørte Meyer flertallet som sluttet opp om Martin Tranmæls kurs. Men forholdet mellom Meyer og Tranmæl ble aldri godt. Meyers tilknytning til den intellektuelle Mot Dag-kretsen var lite populær i partiledelsen, like lite som hans interesse for moderne litteratur og kunst, f.eks. hans introduksjon av forfatteren Franz Kafka, som han skrev om i tidsskriftet Mot Dag 1922.

1924 ble Meyer sammen med bl.a. Einar Gerhardsen dømt til fengsel for å påvirke ungdommen til å nekte militærtjeneste. På dette tidspunkt var Meyer formann i det nystiftede Arbeiderpartiets Ungdomsforbund og med i partiets sentralstyre. Samtidig representerte han partiet i De uavhengige revolusjonære sosialistpartiers internasjonale byrå i Paris. Fra 1929 var Meyer redaktør for Arbeiderpartiets tidsskrift Det 20de Århundre. Samtidig skrev han flere bøker, bl.a. om Arbeiderpartiets historie sammen med Halvard Lange. Han var også forretningsfører for Folketeatret og sekretær i Folketeaterforeningen.

Da Arbeiderpartiet fra 1933–34 la seg på en mer moderat kurs, stod Meyer fortsatt på den revolusjonære linjen. Det førte til at han mistet sine verv som redaktør av Det 20de Århundre og som formann i Oslo Arbeidersamfund 1934. Han var også fortsatt motstander av militær opprustning, i motsetning til flertallet anført av Tranmæl. Meyers syn på militæret led nederlag på landsmøtet 1936. Det bitreste sammenstøtet med Tranmæl kom imidlertid i striden om Sosialistisk Kulturfront og tidsskriftet Kamp og Kultur, som Meyer organiserte sammen med bl.a. Olav Dalgard. Meyer engasjerte seg sterkt for at den landflyktige Lev Trotskij skulle få oppholdstillatelse i Norge. For dette ble han stemplet av Tranmæl med skjellsordet “trotskist”.

Da krigen kom 9. april 1940, ble Meyer i Oslo i motsetning til flertallet i arbeiderpartiledelsen, som fulgte Nygaardsvold-regjeringen på flukt. I Oslo organiserte han den såkalte Fagopposisjonen av 1940, som så på krigen mellom Tyskland og Storbritannia som en imperialistisk stormaktskrig, som arbeiderbevegelsen var best tjent med å forholde seg nøytral til.

Dette standpunktet førte likevel Meyer over i NS desember 1940. September 1941 påtok han seg vervet som kommissarisk leder i Forbundet for offentlige yrker. Hans begrunnelse for det var å hindre at fagforeningsfiendtlige NS-elementer fikk kontrollen. Så godt som mulig prøvde han å ivareta medlemmenes sosiale og økonomiske interesser. Etter konflikt med NS-ledelsen i LO og NS-sosialminister Lippestad fikk han sparken november 1942. Deretter hadde han lite med NS å gjøre, bortsett fra med sin venn Finn Støren, Quislings utenrikspolitiske rådgiver. Han holdt også kontakt med et par SS-offiserer i den tyske Sicherheitsdienst, noe som etter krigen førte til anklager om at han hadde vært tysk “Vertrauensmann”.

Sammen med to andre ledere i arbeiderbevegelsen som gikk til NS, Halvard Olsen og Erling Olsen, ble Meyer dømt for landssvik 1946. Hans dom ble 10 år, senere nedsatt til 8. Etter å ha sonet 1/3 av straffen flyttet han til Sverige. 1952 gav han ut boken Et annet syn. Boken er svært kritisk til rettsoppgjøret, men preges både av saklighet og intellektuell kraft.

I Sverige drev Meyer i årene 1950–70 importfirmaet AB Sveno. Ved siden av arbeidet han med presse- og forlagsvirksomhet. Som en velholden mann ble han pensjonist 1970 og døde 1989.

Verker

    Et utvalg

  • Etter dommen, 1921
  • Kunst og klassekamp, 1921
  • Det norske Arbeiderparti 1918–24, 1924
  • Veier, mål og midler, 1927
  • Den første arbeiderregjering, 1928
  • Historieoppfatning og marxisme, 1930 (2. utg. 1934)
  • Den politiske arbeiderbevegelse i Norge, 1931 (2. utg. 1935)
  • De politiske arbeiderinternasjonaler (sm.m. H. Lange), 1934
  • Bak Moskva-prosessene. Artikler og dokumenter, 1937
  • Arbeiderpartiet 1914–1932, i H. Koht (red.): Det norske Arbeiderpartis historie 1887–1937, bd. 2, 1939
  • Teater i Oslo 1942–43, 1944
  • Et annet syn, 1952
  • Fagopposisjonen av 1940, 1970 (kommentar til Aagesen 1966; se nedenfor, avsnittet Kilder)

Kilder og litteratur

  • HEH 1938
  • K. Aagesen: Fagopposisjonen av 1940, h.oppg. UiO, 1966
  • Ø. Sørensen: Fra Marx til Quisling, 1983
  • T. Pryser: Klassen og nasjonen 1935–1946, bd. 4. av Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1988
  • T. Pryser: Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling, 1991
  • T. Pryser: Alltid mot strømmen. Bidrag til Håkon Meyers biografi 1896–1989, upubl. manus, 1998

    Upublisert materiale

  • Håkon Meyers arkiv finnes i AAB, Oslo

Portretter m.m.

  • Fotografiske portretter i Arb.Leks., bd. 5, s. 337 og i Pryser 1988 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 265

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.