Håkon Magnusson Toresfostre

Konge. Foreldre: Kong Magnus2 Haraldsson (1048–69); morens navn er ikke kjent. Brorsønn av Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093).

Håkon Toresfostre var ikke norsk konge i mer enn et drøyt års tid, sammen med søskenbarnet Magnus Berrføtt, som siden regjerte alene i nesten ti år. Håkon ble bare hyllet på Opplandene og i Trøndelag, og kongedømmet hans hadde således begrenset betydning. Hverken i middelalderen eller i vår tid er han blitt regnet med i den nummererte rekken av konger med Håkon-navnet.

Håkon var født omtrent samtidig med at faren, Magnus Haraldsson, døde. Magnus hadde da vært konge sammen med sin bror, Olav Kyrre, i tre år. Håkon vokste opp som fostersønn hos den mektige Tore (el. Tord) Tordsson (vanligvis kalt Steigar-Tore) på gården Steig i Fron. Først ved farbroren Olav Kyrres død 1093 ble Håkon aktuell som tronkandidat. Men Olav Kyrre hadde sønnen Magnus, som var selvskreven etterfølger av den døde kongen. Tores aksjon for å få Håkon tatt til konge kunne derfor lett virke provoserende på Magnus og kretsen rundt ham, selv om det fantes en klar presedens for at to pretendenter som begge hadde arverett, delte kongemakten.

Håkon ble først tatt til konge på Opplandene og deretter på Øyratinget ved Nidaros. Her skal han til gjengjeld for hyllingen ha lovet bøndene forskjellige slags lettelser som medførte at flere tyngende pålegg, med røtter tilbake til 1030-årene, ble opphevet. Kongesagaene nevner spesielt opphevelsen av “landøre” og “julegaver”. Denne reduksjonen i kongedømmets inntekter tok Magnus ille opp. Han forberedte seg også på en væpnet aksjon mot Håkon, men ble overrasket over den sterke stillingen fetteren hadde fått i Trøndelag. Sagaene forteller ellers om Håkons regjering og konflikten med Magnus med noen forskjeller i nyansene.

Mens forholdet mellom de to kongene ennå var uavklart, drog Håkon bort fra Trondheim i retning Opplandene. På Dovrefjell omkom han som følge av et illebefinnende under en rypejakt. Steigar-Tore organiserte etter dette et regelrett opprør med et nytt kongsemne, men opprøret ble raskt slått ned, og Steigar-Tore ble hengt.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • NFH, bd. 2, 1855
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • C. Krag: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.