Gunnar Knudsen

Skipsreder og politiker. Foreldre: Skipsreder og skipsbygger Christen Knudsen (1813–88) og Guro (Gurine) Aadnesdatter (1808–1900). Gift 1.7.1880 med Anna Sofie Cappelen (24.7.1854–24.6.1915), datter av bankadministrator og overrettssakfører Erik Johan Cappelen (1828–81) og Maren Dorothea Blehr (1830–86). Svoger til Johan Jeremiassen (1843–89).

Gunnar Knudsen var en patriarkalsk bedriftsleder som ble grepet av den engelske sosialliberalismens idéer og som prøvde å virkeliggjøre dem som ledende statsmann. Han var en sterk og selvbevisst personlighet, en myndig, men også omstridt lederskikkelse som satte dype spor etter seg i norsk politikk og samfunnsliv. Gunnar Knudsen var medlem av de fleste storting 1892–1921; han innehadde flere statsrådsposter og var statsminister 1908–10 og 1913–20 – under den første verdenskrig. Han spilte en fremtredende rolle ved sprengningen av Venstre 1908, og stod senere som Det konsoliderte Venstres fører.

Faren var skipsbygger og skipsreder, fra 1855 med basis i eiendommen Frednes ved Porsgrunn. Han ønsket at den eldste sønnen Jørgen skulle overta hans firma, mens den fem år yngre Gunnar skulle bli jurist. Gunnar ble student fra Skiens lærde skole 1866 og tok anneneksamen ved universitetet 1867, men brøt så over tvert og tok ingeniørutdanning ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg. Så fulgte praksisår som skipsingeniør ved Akers mek. Verksted 1869/70 og 1870/71 i Sunderland og i Skottland.

1872 overdrog faren skipsbyggeriet og de fleste av sine båter til sønnene, men 1889 ble kompaniskapet oppløst og verdiene fordelt mellom dem. Gunnar Knudsen drev fra nå av sitt eget rederi, fra 1904 under firmanavnet Aktieselskabet Borgestad. Under Knudsens lederskap ble rederiet bygd opp til å bli et av landets største og mest moderne. Som det første rederi i landet gikk det 1912 inn i moderne tankfart.

1880 giftet Knudsen seg med Anna Sofie Cappelen, og da svigerfaren døde 1881, overtok han dennes eiendom Borgestad på over 1200 mål, som han drev opp til et mønsterbruk. På egen grunn startet han tresliperi og chamottefabrikk (brent ildfast leire). Han medvirket også til opprettelsen av en rekke andre industribedrifter, deriblant Porsgrunds Porselænsfabrik. 1874 var han en av grunnleggerne av Laugstol bruk i Skien, der han 1885 bygde et elektrisitetsverk. Som det første i Skandinavia leverte dette strøm også til private husholdninger. Han var også senere en pioner når det gjaldt kraftutbygging og industriell utnyttelse av fossekraften. Knudsen var en allsidig organisasjonsleder, bl.a. var han en tid president i Rederforbundet og formann for Norsk Landmandsforbund.

1885 ble Knudsen med i den første norske arbeiderkommisjonen, der han tok initiativ til flere viktige forslag. Han hadde fra ungdommen av vært opptatt av de sosiale problemene i det nye industrisamfunnet, et engasjement som ble styrket gjennom hans egen tilknytning til moderne arbeidsliv. Det var, fortalte han selv, de sosiale spørsmål som hadde brakt ham inn i det politiske liv.

Knudsens politiske karriere startet 1886, da han ble valgt til ordfører i Gjerpen. Han kom opprinnelig fra et høyremiljø, men utviklet seg snart til radikal venstremann. På Stortinget representerte han Bratsberg amt 1892–94, 1895–97 og 1900–03. 1906–09 og 1913–18 var han representant for Gjerpen krets og 1919–24 for Telemark. Han var stortingspresident 1906–08 og i kortere perioder 1913 og 1920–21.

På Stortinget markerte Knudsen seg straks som en sosialpolitisk pioner. 1894 ble sosialkomiteen opprettet på hans initiativ, og han ble selv dens første formann. Som skipsreder var han bekymret over de mange forlisene i den norske handelsflåten, og 1901 var han hovedmannen bak loven om tvungen lastelinje. I tollspørsmål var Knudsen moderat proteksjonist, og han bidrog til å innføre en ikke ubetydelig tollbeskatning både for industrivarer og jordbruksprodukter.

Knudsen engasjerte seg 1892/93 i arbeidet for et eget norsk konsulatvesen. Han syntes at den radikale delen av Venstre gikk for raskt frem i denne saken og stemte 1895 for nye forhandlinger med Sverige, men uttalte i en stortingsdebatt samme år: “Jeg hater unionen med et oppriktig hat.” Av prinsipp var han antimilitarist, men Sveriges militære overmakt gjorde også ham til en tilhenger av norsk opprustning.

1901–03 var Knudsen medlem av det Steen/Blehrske venstreministerium. Det første året gjorde han tjeneste i statsrådsavdelingen i Stockholm, senere var han landbruks- og deretter finansminister. Han var medlem av komiteen som forhandlet om en løsning på konflikten om konsulatsaken og som fremla “kommunikeet” av 1903. Da Michelsen dannet sin samlingsregjering i mars 1905, var Knudsen den første han henvendte seg til. Michelsen ønsket ham som statsminister i Stockholm, men Knudsen foretrakk embetet som finansminister. Knudsen hørte i 1905 til de ledende talsmenn for innføring av republikk. Hans avgang i oktober 1905 hadde direkte sammenheng med denne striden. Han mente at en folkeavstemning om statsformen måtte komme før det ble rettet et tilbud til prins Carl av Danmark, mens kollegene insisterte på den motsatte rekkefølgen. Da så Arctander og Løvland stilte kabinettspørsmål på utfallet av folkeavstemningen, og Knudsen ble nektet å fremlegge sitt syn for Stortinget, søkte han avskjed 31. oktober 1905.

18. mars 1908 gjorde Knudsen comeback som regjeringsmedlem, nå som stats- og finansminister. Bakgrunnen var Venstres “konsolidering” i januar 1908. På initiativ av Knudsen var Stortingets Venstreforening blitt oppløst og en ny forening dannet med ham selv som formann og med utelukkelse av omtrent en tredjepart av medlemmene. Utrenskingen hadde hatt til hensikt å eliminere de moderate og samlingsvennlige elementer og å gjenreise et uavhengig Venstre.

Knudsens første ministerium (1908–10) var en mindretallsregjering som var avhengig av støtte i Stortinget fra sak til sak. Han la opp til en radikal politikk, og for det meste var det Arbeiderpartiets gruppe som sikret regjeringens eksistens. 1909 ble det innført offentlig sykeforsikring, og samme år vedtok Stortinget “konsesjonslover” for vannkraftutbygging, bergverk og skogeiendommer. Konsesjonsplikten ble for fossekraftens vedkommende gjort gjeldende ikke bare for utenlandske interesser, men også for norske aksjeselskaper. 1909 gikk Carl Berner av som Venstres formann. Han ble etterfulgt av Knudsen, som beholdt formannsvervet helt til 1927. Valget 1909 ble en seier for Høyre og det nye Frisinnede Venstre. Som en følge av valgutfallet gikk Knudsens regjering av og ble avløst av Wollert Konow (S.B.)s ministerium.

I januar 1913 begynte Knudsens egentlige makttid. Da vendte han tilbake som statsminister med et solid stortingsflertall i ryggen. 1913–18 var han dessuten sjef for landbruks- og revisjonsdepartementet. Knudsen lanserte et omfattende reformprogram, men rakk bare å gjennomføre en liten del av det før den første verdenskrig la beslag på det meste av hans tid og krefter. En av hans hjertesaker, 8-timersdagen, måtte vente til 1919. Utenrikspolitisk var Knudsen utpreget anglofil, men støttet likevel utenriksminister Ihlens nøytralitetslinje, og tross alle problemer lyktes det de to å bevare nøytraliteten.

Ved valget høsten 1918 mistet Venstre flertallet i Stortinget. Knudsen uttalte da at et eventuelt parlamentarisk samarbeid måtte skje til venstre, og at en måtte “vogte sig for at gaa til høire”, men han advarte mot den kommunistinspirerte venstresiden i Arbeiderpartiet. I prinsippet ønsket Knudsen en stram finanspolitikk, men krigen resulterte i en kostbar subsidie- og reguleringspolitikk som brakte finansene i uorden, og i sin siste tid som statsminister insisterte han på streng sparsomhet. Det var strid om en mindre bevilgning, den såkalte “veimillionen”, som førte til hans avgang 21. juni 1920.

Knudsen var religiøst engasjert og vurderte sitt politiske virke i lys av den kristne kallstanken. Borgestad kirke med Emanuel Vigelands glassmalerier, som han lot oppføre til minne om sin datter Gudrun, står som et varig minne over denne siden ved hans personlighet.

Gunnar Knudsen døde av hjerneblødning 1928 og ble gravlagt i familiegravstedet ved Borgestad kirke.

Verker

  • Erindringer 1905–1925, 1998

    Etterlatte papirer

  • G. Knudsens privatarkiv, RA, Oslo

Kilder og litteratur

  • Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • W. Keilhau: Norge og verdenskrigen,1927
  • B. A. Nissen: biografi i NBL1,bd. 7, 1936
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • J. Castberg: Dagbøker 1900–1917,1953
  • K. Fasting: Nils Claus Ihlen, 1855 – 24. juli – 1955, 1955
  • B. A. Nissen: Gunnar Knudsen,1957
  • L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905,1984
  • A.-L. Seip: Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920,1984
  • A. Skåum: Borgestad Fabrikker 1887–1987. En saga om bedriftsmennesker og miljø,1987
  • P. Fuglum: Én skute – én skipper. Gunnar Knudsen som statsminister,1989
  • R. Berg: Norge på egen hånd. 1905–1920, bd. 2 av Norsk utenrikspolitikks historie, 1995
  • G. Knudsen: Erindringer 1905–1925,1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri Gunnar Knudsen ombord i Terje Vigen av Emanuel Vigeland, 1917; Borgestad, Skien
  • Maleri Hvid sjø, stø kurs av Emanuel Vigeland, 1917; Norges Rederiforbund, Oslo
  • Statue av Gustav Lærum, 1931; Borgestad
  • Maleri av Eilif Peterssen, 1917
  • Maleri av Emanuel Vigeland, 1928
  • Byste (bronse) av Anders Svor, 1927; Stortinget

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.