Gunnar Bøe

Sosialøkonom. Foreldre: Overlege, dr.med. Gunnar Olaf Bøe (1878–1959) og Ragnhild Sæthre (1883–1974). Gift 1940 med Ragnhild Sæthre (19.7.1917–), datter av tannlege Wilhelm Sæthre og Dina Hansen. Svoger til Halvard Lange (1902–70); onkel til Even Lange (1946–).

Gunnar Bøe var professor i sosialøkonomi ved NTH 1956–84 og rektor samme sted 1969–72. Fra 1959 til 1962 var han lønns- og prisminister. Både som politiker og som fagmann var han omstridt og møtte ofte motstand.

Bøe vokste opp i Bergen og hadde fra tidlig i 1930-årene en rekke lokale tillitsverv i Arbeiderpartiet. 1936 begynte han sine studier i Oslo, ved det nyopprettede embetsstudiet i sosialøkonomi ved Det kongelige Fredriks Universitet. Etter avlagt eksamen 1940 gikk han inn i en sekretærstilling i Prisdirektoratet. Formelt satt han i denne ut 1946, men i praksis kom han ikke til å oppholde seg mye i direktoratet. Han deltok i krigshandlingene i 1940 og var senere engasjert i motstandsarbeid. 1942 ble han arrestert, og årene frem til frigjøringen ble tilbrakt i tysk fangenskap i Norge og i Tyskland.

1945 ble Gunnar Bøe personlig sekretær for statsminister Einar Gerhardsen. Han gjorde seg snart bemerket som tilhenger av tanker om en radikal og varig omlegging av den økonomiske politikken. Bøe gikk inn for at man også på lang sikt skulle ha et system med omfattende reguleringer i den økonomiske politikken, med sterk grad av sentral styring. Tilsvarende skulle den norske sentraladministrasjonen gjennom en betydelig reorganisering. Det burde ifølge Bøe bygges opp et sentralt plankontor etter modell av det sovjetiske Gosplan, som skulle fordele arbeidskraft og produksjonsinnsats til de næringene regjeringen ønsket å prioritere. Forslaget falt – blant annet møtte det motstand fra den innflytelsesrike finansministeren Erik Brofoss. Det gir imidlertid uttrykk for en reguleringsoptimisme og en skepsis til markedsmekanismer som skulle komme til å prege Bøe gjennom hele hans politiske virke.

Etter et kort mellomspill som statssekretær i Finansdepartementet gikk Bøe 1948 i gang med sin vitenskapelige karriere. I tiden frem til 1955 gjorde han ferdig flere større arbeider, hvorav hans doktoravhandling fra 1955, Ren profitt under fri konkurranse, fremstår som det mest betydelige. I disse årene satt han imidlertid fortsatt i en rekke sentrale råd og utvalg. Det viktigste var utvilsomt Penge- og finansrådet, et rådgivende organ for penge- og finanspolitikken, som hadde en tung faglig og politisk sammensetning. Bøe markerte mot slutten av 1940-årene en stadig sterkere uenighet med regjeringens økonomiske politikk gjennom sine uttalelser i rådet. Man var da inne i en periode med tiltakende vestvending i så vel utenrikspolitikken som den økonomiske politikken, og Norge forpliktet seg gjennom mottaket av Marshallhjelpen til å liberalisere den gjennomregulerte utenrikshandelen. Dette stred mot Bøes grunnsyn, og 1951 gikk han ut av Penge- og finansrådet i protest.

1952–55 var Bøe ansatt som professorstipendiat i sosialøkonomi ved NTH i Trondheim, 1956 ble han professor. Med permisjon fra denne stillingen kom han 1959 tilbake til de sentrale politiske arenaer, nå som statsråd og sjef for Lønns- og prisdepartementet. Han fant seg ikke helt til rette i dette departementet. Inflasjonsproblemene var stadig en sak som var omfattet med stor offentlig interesse. Lønns- og prisministeren ble normalt oppfattet som den som var “ansvarlig” for prisutviklingen, men han hadde i realiteten svært svake virkemidler for å kunne gjøre noe med denne. Bøe kom i tillegg dårlig ut av det med flere sentrale personer i regjeringen og i partiapparatet. Da regjeringen 1962 besluttet å gå i forhandlinger om norsk medlemskap i det europeiske fellesmarked (EF), tok Gunnar Bøe en åpen dissens og gikk kort etter ut av regjeringen. Det er ingen tvil om at Bøes motstand mot EF var oppriktig nok – han ble selv snart sentral i arbeidet mot norsk medlemskap – men den politiske memoarlitteraturen indikerer at Bøe på dette tidspunkt ikke lenger ønsket å sitte i regjeringen, og at fellesmarkedsaken mer fremstod som en god anledning til å trekke seg. Etter 1962 hadde Bøe ingen sentrale verv i politikk og partiliv.

Bøes vitenskapelige produksjon i 1960-, 1970- og 1980-årene er svært begrenset. Han nedla imidlertid en stor innsats for Regionsykehuset i Trondheim, der han blant annet var formann for byggekomiteen. 1964–67 var han prorektor ved NTH, 1969–72 var han rektor. Også i denne stillingen var Bøe en relativt omstridt person som lett fikk personer mot seg, og hans rektorperiode var preget av brytninger og uenigheter med flere av medlemmene av professorkollegiet.

Gunnar Bøe var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 1958) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi.

Verker

    Et utvalg

  • Gjenreisingsarbeidet og den økonomiske politikken i Norge etter krigen. Et bidrag til diskusjonen (sm.m. H. M. Lange), Örenäs 1945
  • Problemer i skattepolitikken, 1954
  • Ren profitt under fri konkurranse, dr.avh., 1955
  • Samfunnsøkonomi, 1976
  • Enkeltmennesket, grupper, samfunnet. Et spørsmål om sameksistens, i Ki&K 1981, s. 456–464

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Faglig hilsen til professor, dr. philos. Gunnar Bøe på 50-årsdagen, 20. januar 1967, Trondheim 1967

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.