Her eksperimenterte Tysland med en liten forsøksovn. Teknologien var langt fra noen ferdig «pakkeløsning», og resultatet var på ingen måte gitt før man hadde eksperimentert i full skala over en viss tid. Men Tyslands forsøk var så pass lovende at Christiania Spigerverk, som hadde en avtale med staten, ansatte ham 1924 og bygde en stor smelteovn, med en kapasitet på 5000 kW. Løsningen bygde på den såkalte Søderberg-elektroden, som ingeniøren Carl Wilhelm Søderberg hadde tatt patent på 1918. Den første ovnen, som stod ferdig 1925, svarte ikke helt til forventningene, men løsningen ble videreutviklet av Ivar Hole, og verdens første vellykkede kontinuerlige råjernsovn med koksreduksjon ble satt i drift 1929.
Med etableringen av denne teknologien fikk den såkalte «jernsaken» sin løsning. I flere tiår hadde både ingeniører og industribyråkrater drømt om å gjøre Norge selvforsynt med jern og stål, og med norsk teknologi basert på vannkraft kunne Norge bli en industrinasjon på lik linje med andre europeiske stater.
Tysland ble ved Spigerverket til 1927, da han ble leder for Bremanger Smelteverks anlegg i Svelgen. 1931 reiste han på ny til Senja for å lede grafittverket, men han døde året etter av hjertesvikt som senskade etter giktfeberangrepene i ungdommen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.