Gaute Eiriksson var en av Norges fremste stormenn i siste halvdel av 1300-tallet og spilte en sentral rolle i politikk og forvaltning. Flere trekk ved Gautes karriere er typiske for det riksbærende norske aristokratiet under de siste innenlandske kongene og unionskongedømmets første tid.
Gautes far, som en slektstavle fra 1500-tallet kaller “Erich Galtung”, var trolig sønn til Sigurd Gautsson kalt “galte” (vel samme mann som i 1340-årene var fehirde i Tønsberg og siden i Bergen), som igjen var sønnesønn til lendmannen Gaut Jonsson på Mel. Gaute Eiriksson var i så fall en av de mest høyættede menn i landet. Han førte en galte som våpenmerke, men nevnes aldri med slektsnavn, og vi kjenner ikke forbindelsen mellom ham og de senere Galtungene.
Gautes første kone, Ingrid, var datterdatter av den hellige Birgitta; moren Märta var fostermor for dronning Margrete, og søsteren Katarina ble gift med drottseten Ogmund Finnsson. Gaute kalles “svoger” av ridderen og riksråden Jon Marteinsson, og forbindelsen gikk trolig gjennom Ingrid. Gjennom sin andre hustru, Margrete Rømersdatter, ble Gaute svoger til riksråden Svale Ottesson Rømer og til ridderen og riksråden Jakob Fastulvsson. Gautes søster Gyrid ble gift med riksråden Gunnar Toraldsson Kane; deres datter ektet riksråden Svale Jonsson Smør, en tremenning av Svale Rømer.
Gautes ekteskap avdekker hvor tett sammenvevd slektene var i det høyere norske aristokratiet, og betydningen av å etablere nære bånd til andre medlemmer av dette sjiktet. Ætt var viktig, men forbindelser til mektige menn og slekter var viktigere. Gautes nettverk var derfor både et middel til å fremme hans karriere og et resultat av den. Nettverket hadde også vertikale bånd, til slektninger i aristokratiets mellomsjikt og til edsvorne sveiner.
Gautes farsætt var vestlandsk, men selv var han mest knyttet til Østlandet. Han hadde en bolig på Gimsøy ved Skien, eide bygårder i Tønsberg og Skien og satt ifølge kildene med jord i Grenland, Vestfold, Borgarsysla, Hardanger og Sunnhordland, på Modum og Agder, samt i Västergötland og Småland i Sverige.
Første gang Gaute opptrer i kildene, er som syslemann i Oslosysla 1366. I første halvdel av 1380-årene var han fehirde og trolig syslemann i Tønsberg. Deretter satt han med Skiensysla frem til sin død. På begynnelsen av 1400-tallet hadde han også Nordmøre i forlening.
1369 var Gaute blant Håkon 6s sendemenn til forhandlinger i Tyskland. Året etter kalles han første gang uttrykkelig riksråd. 1371 var han med på kong Håkons felttog i Sverige. Som riksråd deltok Gaute frem til 1398 ved de fleste viktige begivenheter i norsk politikk. På Kalmar-møtet 1397 fikk han ridderslaget. Han var medutsteder og medbesegler av “kroningsbrevet” fra dette møtet og står blant utstederne av det omstridte “unionsbrevet”, men beseglet det ikke.
Gaute ytet kongehuset politiske og militære tjenester i en lang periode. Han lånte også kronen midler, og mottok selv jordegaver fra kongen. Gautes økonomiske ressurser omfattet foruten jordegods og embetsinntekter også interesser i skipsfart og handel.
Gaute Eiriksson etterlot seg ingen barn, og ble sannsynligvis gravlagt i Gimsøy kloster ved siden av sin andre hustru.