Fredrikke Qvam

Kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Kjøpmann, brukseier og proprietær David Andreas Gram (1812–58) og Louise Augusta Bing (1808–1900). Gift 21.5.1865 med jurist, amtmann og politiker Ole Anton Qvam (1834–1904).

Fredrikke Qvam ble i løpet av 1890-årene en markant skikkelse i norsk kvinnebevegelse, da hun tok ledelsen i flere organisasjoner. Engasjementet omfattet mer enn kvinnesak og sosiale spørsmål; Fredrikke Qvam var levende opptatt av Venstres stilling og kampen for nasjonal selvstendighet før 1905. Hun så kvinnespørsmålet i en bredere politisk sammenheng og fremstod som politisk aktør og en stor strateg, også før norske kvinner hadde oppnådd fulle politiske rettigheter. Gjennom ekteskapet med Anton Qvam fikk hun en politisk alliert og støttespiller.

Fredrikke Grams foreldre kom fra kjøpmannsstanden i Trondheim, og de første barneårene tilbrakte hun der. Faren ble brukseier på storgården Helge-By-Rein ved Steinkjer 1849, og familien flyttet dit. Hans interesse for musikk, kunst, litteratur og politikk gjorde hjemmet til et kulturelt sentrum. Moren hadde en for sin tid uvanlig utdannelse og var opptatt av at døtrene skulle få utdannelse og herdes gjennom sport på lik linje med guttene.

Fredrikke Qvam la selv stor vekt på hvordan barndom og oppvekst bestemte retningen for hennes politiske engasjement. 1884, året etter at hun hadde holdt sin første offentlige tale, omtalte hun seg, i et brev til ektemannen, som “(e)t barn med uvanlig gode evner”. Hun viste til at hun var “oppdratt mellom begavede menn, [...] med kjennskap til en rekke begavede varmhjertede og praktiske kvinner som både i kunnskaper og interesser [...] stod ved siden av, ja for det meste over, mennene”, og spurte kjønnsbevisst: “Hvorledes kunne jeg forstå at samfunnet ikke ville stille mig likt med mennene, når jeg gjorde krav på det?”

Fredrikke Qvams bakgrunn dannet ett viktig grunnlag for hennes politiske virke. Et annet grunnlag ble lagt i møtet med Anton Qvam. Han kom til By som huslærer 1857. Året etter var de to “hemmelig forlovet”. 1865 giftet de seg på By, der de bodde til 1873, da familien flyttet til Gjævran gård ved Steinkjer. Fredrikke Qvam var hovedansvarlig for driften deler av året når ektemannen var borte fra hjemmet som politiker og embetsmann. I perioder, og i flere år etter at gården ble forpaktet bort 1887, bodde familien i Kristiania. 1902–03 var ekteparet i Stockholm, da Anton Qvam var statsminister ved den norske statsrådsavdelingen der.

Fra 1866 til 1879 fødte Fredrikke Qvam fem barn. Bare to nådde voksen alder, og datteren Louise Gram Qvam, som ble lege, var den eneste som levde lenge. Fredrikke Qvam døde på Gjævran, 95 år gammel.

I Anton Qvam fant Fredrikke Qvam en som delte hennes politiske engasjement. Han tilhørte den radikale fløy i Venstre. Hun var levende opptatt av partiets skjebne og av kampen for nasjonal selvstendighet, men hadde som kvinne ingen direkte tilgang til vanlige politiske kanaler. Kvinneorganisasjonene ble hennes handlingsmulighet. 1884 gikk hun med i den nystiftede Norsk Kvinnesaksforening, der hun også var formann en periode. Blant annet sørget hun 1900 for at foreningen opprettet en Fagskole i huslig økonomi i Kristiania.

Hun sluttet seg til Kvinnestemmerettsforeningen allerede fra den ble stiftet 1885, og var medstifter av Landskvinnestemmerettsforeningen 1898, en organisasjon hun ledet frem til stemmerettsseieren 1913. Hennes politiske talent kom ikke minst til uttrykk ved stiftelsen av Norske Kvinners Sanitetsforening 1896. Også der ble hun formann, en posisjon hun hadde helt til 1933. Initiativet sprang ut av Kvinnesaksforeningen, man ville kjøpslå med Venstre: kvinnelig “verneplikt” i bytte med stemmerett.

Fredrikke Qvam forente sin interesse for kvinners sosiale arbeid med kampen for stemmerett, nasjonal selvstendighet og venstrepolitikk. Sanitetsforeningen ble en viktig sosialpolitisk organisasjon, men også et brohode for stemmerettskampen rundt omkring i landet og et ledd i venstremobiliseringen i unionskampens siste fase.

Fredrikke Qvam var en kvinne med betydelig politisk vilje og handlekraft. Hun gav vesentlige bidrag til å utvide norske kvinners handlingsrom. 1915 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og hun var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull.

Kilder og litteratur

  • HEH 1938
  • M. L. Jahn: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • A. Moksnes: Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913, 1984
  • H. M. Ystgaard: Fredrikke – ga kvinner stolthet, ga menn respekt, hf. til utstilling på Egge museum, Steinkjer 1996
  • W. M. Windstad: Norske Kvinners Sanitetsforening 1905–1940, h.oppg. NTNU, Trondheim 1998
  • K. Melby: “Politisk myndighet uten rettighet: Fredrikke Qvam”, i d.s.: Kjønnenes møte med det moderne, Trondheim 1999, s. 105–134
  • K. W. Johnsen: Fredrikke Marie Qvam. Hennes vei til organisasjonslivet, h.oppg. NTNU, Trondheim 2001
  • T: Aune: Fredrikke Marie Qvam, korridorenes dronning, Steinkjer 2002
  • Fredrikke Marie og Ole Anton Qvams arkiv, i Gunnerusbiblioteket, UBT

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.