Faktaboks

Fredrik Paasche

Johan Fredrik Paasche

Født
3. februar 1886, Bindal, Nordland
Død
1. september 1943, i Uppsala, Sverige
Gravlagt
28. september 1945
Begravelsessted
Vår Frelsers gravlund i Oslo
Virke
Litteraturforsker
Familie

Foreldre: Sogneprest og stortingsmann Olaf Kristian Amundsen (1850–1910) og Kirsten Birgitte Paasche (1850–1915). Gift 1) 29.7.1916 i Gävle, Sverige med Agnes Viveka Aimée Hamilton (16.6.1891–13.1.1917), datter av landshövding, riksdagsmann og statsråd Hugo Erik Gustaf greve Hamilton (1849–1928) og friherrinne Elvine Åkerhjelm af Blombacke (1857–1915); 2) 10.11.1928 i Stockholm med Eva Kristina (“Stina”) Mörner (2.10.1889–17.12.1992), datter av professor Karl Axel Hampus greve Mörner (1854–1917) og Fanny Viktoria Kristina Ekengren. Navneendring til Paasche 1905. Bror av Olaf Amundsen (1876–1939; se NBL1, bd. 1).

Paasche, Johan Fredrik

Johan Fredrik Paasche holder 17. mai-talen på universitetstrappen i Uppsala 1942.

Paasche, Johan Fredrik
Av /※.

Fredrik Paasche var en norsk litteraturhistoriker, som var professor ved Universitetet i Oslo i mellomkrigstiden. Han huskes spesielt for verket Norsk litteraturhistorie, hvor hanskrev bindet om Norges og Islands litteratur inntil utgangen av middelalderen og bindet om litteraturen fra 1814 til 1850-årene. En hovedoppgave for Paasche var å vise forbindelsen mellom kulturlivet i den europeiske samtid og den norske litteratur som han behandlet.

Paasche gjorde i 1930-årene en betydelig innsats i hjelpearbeidet for politiske flyktninger, særlig gjennom hjelpeorganisasjonen Nansenhjelp.

Bakgrunn

Paasche – eller Fredrik Amundsen, som han opprinnelig skrev seg – hadde sin tidligste ungdom i Nordland og kom 1902 til Kristiania, hvor han året etter ble student. Etter to år som huslærer hos Kai og Katti Anker Møller på Thorsø i Østfold begynte han på filologistudiet. Viktige lærere var Sophus Bugge, Lorentz Dietrichson og Gerhard Gran. Allerede som student var Paasche uvanlig aktiv, med foredrag, artikler og boken Gildet paa Solhaug. Ibsens nationalromantiske digtning (1908). Her viser 22-åringen seg som en selvstendig litteraturhistoriker med sans for de store linjene i Ibsens diktning og i europeisk åndshistorie.

Akademisk karriere

Embetseksampen og doktoravhandling

Med fagene tysk, historie og norsk tok Paasche 1910 embetseksamen med utmerkelse. Som student hadde han skrevet om tyske diktere, og både før og etter eksamen hadde han flere studieopphold i Tyskland. 1911 ble han universitetsstipendiat i tysk litteratur, selv om norrøn litteratur var hans hovedinteresse. Året etter fikk han Kongens gullmedalje for avhandlingen Henrik Ibsens forhold til de norrøne kilder.

Da Edvard Bull i sin doktoravhandling Folk og kirke i middelalderen (1912) på grunnlag av et studium blant annet av lover og diplom hevdet at kristendommens betydning i norsk middelalder var overvurdert, tok Paasche opp emnet fra en annen synsvinkel. I avhandlingen Kristendom og kvad. En studie i norrøn middelalder viser han at norrøn skaldediktning fra 1100- og 1200-tallet er bærer av romerkirkens idealer og billedspråk, liksom i andre land i Europa. Det er en original og kontroversiell tolkning av vanskelige kvad, og da Paasche 1915 disputerte på avhandlingen, møtte han fem opponenter.

Høsten 1916 reiste Paasche og kona hans til Tyskland, der han skulle være krigskorrespondent. Kona ble syk og døde tidlig på nyåret 1917, etter mindre enn et halvt års ekteskap. Dette var et tap som reduserte hans produktivitet for en tid.

Professorat

1917 ble Paasche beskikket som dosent i tysk litteratur, og 1920 fikk han et professorat i europeisk, særlig tysk litteratur. Ved siden av undervisning og publikasjoner i dette faget, blant annet bøkene Luther og Goethe, drev han forskning innen norsk og norrøn litteratur. Allerede 1911 gikk han sammen med den ett år yngre Francis Bull til forleggeren William Nygaard med en plan om å skrive en norsk litteraturhistorie i fire bind. Den skulle bygge på norsk historie og inneholde stoff om forfatternes liv og om verkenes tilblivelse, idéinnhold og virkning. Paasche skulle skrive første og tredje bind, om Norges og Islands litteratur i middelalderen og om Norges litteratur fra 1814 til 1850-årene.

Paasche hadde mye annet som også skulle gjøres. 1920 gav han ut biografien Kong Sverre, og 1922 kom Snorre Sturlason og Sturlungerne, også det en biografi og en tidsskildring. I disse bøkene utfolder Paasche sine episke evner. Som sagaforsker reiste han i en artikkel i Edda 1922 tvil om tolkningsgrunnlaget for Halvdan Kohts ideologikritiske lesning av norrøne kongesagaer. Hvor Koht mente å finne blant annet kirkepolitiske interesser i sagahåndskriftene fra 1200-tallet, argumenterte Paasche til støtte for en mer objektivistisk oppfatning av sagaens fortelling om kongemakten i forhold til kirkefyrster og verdslige stormenn.

Samtidig var han aktiv som omreisende foredragsholder. Første bind av Norsk litteraturhistorie kom ut heftevis 1923–26, mens tredje bind kom 1927–32. Særlig i tredje bind viser Paasche seg som en profilert tilhenger av den tyske retningen Geistesgeschichte, med vekt på tidens ånd som kraftsentrum. De tyske idealistiske filosofene finner den nye tonen og romantikkens æra blir født. Norge er til stede, representert ved Henrich Steffens som feirer nyttårsfesten 1800 sammen med Goethe, Schiller og Schelling i Weimar. Dikterne får sine impulser fra filosofene, og i sine verk gir de form og karakter til abstrakte tankesystemer.

Etter det tyske regimeskiftet 1933 la Paasche både i sine mange foredrag og i skriftlige bidrag stor vekt på å skille mellom det gamle og det nye Tyskland, mens hans forskning som før særlig dreide seg om Norges og Islands middelalder. Mellom 1921 og 1939 skrev han blant annet 78 biografier til 1. utgave av Norsk biografisk leksikon.

1938 fikk han et professorat i middelalderens litteratur. Samme år gav han ut Landet med de mørke skipene, en kulturhistorisk bok om nordmennene fra de eldste tider til vikingtiden.

Hjelpearbeid

I 1930-årene var Paasche aktiv i hjelpearbeidet for politiske flyktninger, især gjennom organisasjonen Nansenhjelp etter 1936.

Eksil

I eksil i Sverige la han ned et stort arbeid for Norges sak, især som omreisende folketaler. 1941 ble han knyttet til Uppsala universitet, hvor han også ble æresdoktor i teologi.

Både som taler og som forfatter var Fredrik Paasche entusiastisk og medrivende. Han hadde sin styrke i evnen til å leve seg inn i den diktningen han formidlet. Hans energi kunne være ensidig; det var et trekk ved hans forskernatur at han kunne følge ett samlende synspunkt gjennom et historisk stoff, uten å trekke inn spor som syntes å peke i andre retninger. Paasches kristen-humanistiske innstilling var et viktig grunnlag både for hans skriftlige arbeider og for hans omfattende foredragsvirksomhet. Dette bidrog til slagkraften i hans ordkunst.

Portretter

  • Tegning av Kristofer Sinding-Larsen, u.å; gjengitt i forminsket størrelse i GSL, 1965
  • En minnestein (med relieff av Knut Steen) er reist i universitetshagen i Oslo.

Fotografiske portretter

  • Foto av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt forminsket i AKL, 1960
  • Foto av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Vetenskaps-societeten i Lund. Årsbok 1943, Lund 1944, s. 122 og i DNVA Årbok 1946, 1947, s. 37
  • Foto av ukjent fotograf, u.å. (trolig 1940–43); gjengitt i Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri nr. 19, 1943, s. 386

Utgivelser

  • Bibliografi i W. P. Sommerfelt: Professor dr. Fredrik Paasches forfatterskap, 1947
  • Et utvalg av Paasches verker ble i 1948 utgitt i fire bind ved Philip Houm, som også utgav hans Essays i utvalg (1970).
  • Gildet paa Solhaug. Ibsens nationalromantiske digtning, Smaaskrifter fra det litteraturhistoriske seminar, 1908
  • Kristendom og kvad. En studie i norrøn middelalder, 1914
  • Luther, 1917
  • Goethe, 1918
  • Kong Sverre, 1920
  • Snorre Sturlason og Sturlungerne, 1922
  • Norsk litteraturhistorie, bd. 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen, 1926
  • Norsk litteraturhistorie, bd. 3: Norges litteratur fra 1814 til 1850-årene, 1932
  • Landet med de mørke skibene, 1938
  • Artikler og taler (i utvalg ved P. Houm), 1948
  • Møtet mellom hedendom og kristendom i Norden. Olaus Petri-forelesninger ved Uppsala universitet våren 1941, med minneord, innledning og noter utgitt ved D. Strömbäck; 1958

Litteratur

  • «Kristendom og kvad. Referat fra universitetsstipendiat cand.mag. Fredrik Paasche’s disputats for den filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Kristiania 16. februar 1915», i NTT 1915, s. 149–183
  • Stud. 1903, 1928
  • HEH 1938
  • E. Wessén: «Fredrik Paasche 1886–1943», i Nordisk tidskrift 1943, s. 385–398
  • H. Elovson: «Fredrik Paasche», i Vetenskaps-societeten i Lund. Årsbok 1943, s. 121–129
  • P. Houm: Fredrik Paasche: nordmann og verdensborger, Stockholm 1944 (2. utg. Oslo 1946)
  • F. Bull: «Fredrik Paasche. Minnetale i Videnskapsakademiet 25. januar 1946», i Samtiden 1946, s. 89–102, også i DNVA Årbok 1946, 1947, s. 37–48
  • A. H. Winsnes, S. Paasche og P. Houm: Fredrik Paasche. Taler ved minnemøte i Universitetets aula 3. februar 1946, 1947
  • H. Lie: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • P. Houm: «Fredrik Paasche (1886–1943). Forsker og kunstner», i Norsk litteraturvitenskap i det 20. århundre. Festskrift til Francis Bull på 70-årsdagen, 1957, s. 137–155
  • D. Strömbäck: «Fredrik Paasche och norrön kristendom», i F. Paasche: Møtet mellom hedendom og kristendom i Norden. Olaus Petri-forelesninger ved Uppsala universitet våren 1941, 1958, s. 13–70

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg