Faktaboks

Frederik Julius Bech
FrederikJulius Bech Friderich Bech
Født
8. august 1758, Midelfart, Danmark
Død
20. desember 1822, Oslo (Gamlebyen)
Virke
Biskop
Familie
Foreldre: Byfogd og toller Thomas Beck (død 1759) og Else Margrethe From (1716–71). Gift 4.7.1787 med Charlotte Catharina Outbèr (el. Outberg) (1765(døpt 25.4.)–31.12.1828), datter av René Outbèr og Marie Milansdatter.

Frederik Julius Bech kom til Norge som lærer, og viet mange år av sitt liv til opplysningsarbeid og reform av skolevesenet, også i årene som biskop i Akershus stift. Blant de mange danskfødte menn som i eneveldets siste årtier satte sitt preg på den nyvakte norske patriotisme, var Bech en av de fremste.

Bech har fremstilt seg selv som en self-made mann, og langt på vei var han det. Han ble født som yngst blant 14 søsken i den søvnige provinsbyen Midelfart på Fyn. Faren døde før sønnen var året, og ingen karrierevei stod åpen for gutten. 1770 begynte han i Odense skole, men stod uten midler da moren døde. Skolens rektor og noen velgjørere sørget for den videre skolegang, og 1780 ble han student. Denne tidlige avhengighet kom til å prege ham, og sammen med ærgjerrighet synes rask tilpasning til politiske realiteter å gå som en rød tråd gjennom hans liv. Populær ble han heller aldri, selv om det nok fantes en del standshovmod i kritikken av hans opportunistiske evner. Gradvis bygde han opp sin posisjon og rikdom til han 1814 rangerte blant Norges fem-seks fremste embetsmenn.

Som teologistudent i København sluttet Bech seg til den dominerende rasjonalisme som ble foredratt av N. E. Balle og andre professorer. Etter embetseksamen 1783 kom han til Trondheim som huslærer, og 1785 ble han lærer i religion, historie, geografi og tysk ved byens nye borgerlige skole, den første egentlige realskole i Norge; 1787–94 var han dessuten prest ved tukthuset og hospitalet i byen. Men i sine mange taler og pamfletter viste han at han ikke hadde glemt sin fattige bakgrunn og hvordan utdanning hadde hjulpet ham frem; det var særlig utdanningen for “de Ringere og Fattige” som opptok ham.

Som pedagogisk pioner har Bech vært undervurdert. Hans program bygde nok på utenlandske forbilder, men representerte nasjonalt sett en ny pedagogisk tendens. I Betragtninger over vort Underviisnings-Væsen (1788) kritiserte han de lærde skoler for å prioritere latin fremfor nyttige vitenskaper som matematikk og naturfag. Han fremhevet statens ansvar for barns skolegang; alle burde få en utdanning som tilsvarte deres standsmessige bestemmelse, noe bare staten, ikke de enkelte foreldre kunne sikre. Han tok til orde for fleksibel, yrkesrettet undervisning, bl.a. tekniske fag for håndverkere og “Øvelsesskoler” for å praktisere lærdommen, og han foreslo kroppsøving innført som fag i skolen. Bech utgav også den første hjemlige lærebok i seksualundervisning, Veiledning til at opdrage en sund, fornuftig, duelig og lykkelig Afkom (1792). Opplysning var ellers i høy grad et praktisk prosjekt for ham. 1792/93 startet han et leseselskap for å utbre “videnskabelige og andre nyttige Skrivter” blant prestene i Trondhjems stift, og som sogneprest i Ørlandet 1794–98 og Skogn 1803–04 arbeidet han aktivt for å forbedre det lokale skolevesenet.

Men Bechs reforminteresse hadde et bredere perspektiv. I Om det Norske Bøxelvæsen gikk han inn for å avskaffe bygsel til fordel for selveie ved bl.a. å selge ut det benefiserte gods (eiendommer som var kommet i statens eie gjennom gaver til kirkene i eldre tider). I Om et Universitet i Norge foreslo han å legge et nytt universitet til Trondheim, fordi byen både hadde vitenskapsselskap med boksamling og naturalkabinett, embetsstillinger som kunne kombineres med undervisning, egne hospitaler og passende bygninger. Til finansiering tenkte han seg at “Norges mandige Patrioters ædelmodige Gavmildhed” ville bidra sammen med staten. Nå kom det lite ute av dette, men han lyktes bedre med mindre tiltak. Skoleholderseminaret i Trondheim, opprettet 1802 som det andre her til lands, var hans verk, og 1803 åpnet han den første norske søndagsskole “til Haandverksstandens Undervisning” med 166 elever. Det ble også en varig innretning, mens skoleholderseminaret svant hen etter få år.

Mens han var stiftsprost i Odense 1804–05 ble han dr. theol. fra universitetet i Kiel på avhandlingen Jesu Dom over Miraklers Værd. I juli 1805 ble han utnevnt til biskop i Akershus stift. Hans egen teologiske rasjonalisme kom snart i konflikt med haugianisme og nyortodoksi. Av et hyrdebrev til prestene i stiftet 1806 fremgår det at han var motstander av harde tvangsmidler mot “Sværmeriet” og satte sin lit til forbedringer i det nøkterne opplysningsarbeid; han fikk merke at tiden hadde arbeidet mot den rasjonalistiske lære da han 1816 var med på å stifte Det Norske Bibelselskap.

Likevel var hans personlige opplysningsinnsats i disse vanskelige årene vellykket. Våren 1808 publiserte han et forslag til nyorganisering av fattigvesenet i Christiania, og 1807–08 gjenopplivet han de slumrende foreningene Topographisk Selskab for Norge og Patriotiske Selskab for Akershus Stift. Dette arbeidet ledet igjen til stiftelsen av Det kongelige Selskab for Norges Vel. Selv om grev Wedel har fått æren for ideen til et slikt selskap, kan det tilskrives Bech at fellesmøtet for de to eldre foreninger 9. desember 1809 også ble det nye selskaps stiftelsesmøte; Koht har kalt ham selskapets “virkelige stifter”. Navnet var dessuten hans forslag, og det var hans mer praktiske linje selskapet kom til å følge da han ble dets visepreses og faktiske leder fra 1810. Nå fikk Bech mulighet til å prøve ut flere gamle ideer, som kurs for skoleholdere og en nasjonal subskripsjon for et norsk universitet; dette siste ble en stor suksess 1811.

Statsoppløsningen 1814 må Bech ha opplevd med blandede følelser. Men Christian Frederik hadde hans tillit, og han ble innkalt både til det lille Eidsvollsmøtet i januar og til notabelmøtet i februar. Sin tilknytning til eneveldet viste han ved å støtte prinsens tanke om å gripe kongemakten på grunnlag av arveretten. Først med Christian Frederiks helomvending under notabelmøtet 16. februar sluttet også Bech seg til folkesuverenitetsideen, og det var dette som ledet til prinsens kjente bemerkning om at “biskopen skifter meninger som han skifter skjorte”. Til gjengjeld fikk han spille en hovedrolle under bededagen i Christiania, der han fra domkirkens prekestol forkynte Norges selvstendighet og ledet den høytidelige edsavleggelsen. Han hadde nok også håpet på en plass i det nye regjeringsråd, men måtte nøye seg med å sitte i komiteen for opplysningsvesenet, som fungerte i ett år inntil opprettelsen av Kirkedepartementet 1815.

Høsten 1814 møtte Bech på det overordentlige storting fra Akershus amt, satt i Lagtinget og var med i komiteen som skulle forhandle med de svenske utsendinger. På Stortinget ble han oppfattet som svenskvennlig, idet han gikk bestemt ut og foreslo en hurtig avgjørelse både i unions- og kongespørsmålet. Men noen statsrådspost fikk han ikke; derimot ble han belønnet med vervet som prokansler ved universitetet og fikk 1817 forsete i kollegiet, enda han egnet seg lite til å styre med akademiske saker. Sin siste store embetsgjerning utførte han 7. september 1818 da han kronet Karl Johan i domkirken i Trondheim. Drøyt fire år senere døde han i bispeboligen i Oslo (Gamlebyen).

Til tross for spesielle personlighetstrekk som ukuelig ambisjon og en viss pompøsitet må Frederik Julius Bech kalles en typisk representant for norsk patriotisme før 1814 med dens blanding av reformiver og systemtro. At hans innsats ble nedvurdert av hans nærmeste ettertid, skyldtes nok napoleonstidens idealer og stemningsskifter. Bech tilhørte på mange måter forgemakkets verden; han trodde på reform gjennom direkte påvirkning snarere enn gjennom politisk aksjon. Men innenfor sine virkefelt var han standhaftig nok. Selv om han fikk være med på å innlede en ny nasjonal epoke, ble han som så mange av sin generasjon raskt umoderne. Men fallet i hans omdømme bør ikke skygge for de gode mål han virket for og til dels også fikk realisert under trange betingelser.

Verker

  • Bibliografi i Bechs biografi i NFL, bd. 1, s. 183–185
  • En dygtig Opdragelse betragtet som Grunden til Statens Vel, Trondheim 1786
  • Betragtninger over vort Underviisnings-Væsen, Trondheim 1788, også trykt i Minerva nr. 3/1788
  • Om Publicums og den offentlige Skolelærers gjensidige Fordringer, i Minerva nr. 4/1789
  • Om det norske Bøxelvæsen, i Minerva nr. 3/1790
  • Veiledning til at opdrage en sund, fornuftig, duelig og lykkelig Afkom, Trondheim 1792
  • Om et Universitet i Norge, i Hermoder nr. 2/1795
  • Et Blad for Religion, Moralitet og Sædelighed, 16 nr., Trondheim 1799–1801
  • Raad og Advarsel imod Sværmerie og dets bedrøvelige Virkninger, Trondheim 1802
  • Efterretning om Søndagsskolen, Trondheim 1803
  • Jesu Dom over Miraklers Værd, utrykt dr.avh., 1804
  • Autobiographi, i Theologisk Maanedsskrivt, bd. 6, 1805, s. 329–339
  • Forslag om Fattiges Forsørgelse i Kjøbstæder, især med Hensyn paa Christiania, i Tiden nr. 9–10 og 15–16/1808
  • Forslag til at danne Almuens Ungdoms Lærere samt Ideer og Vink til de paa Landet i Norge omgaaende Almue-Skolelæreres hensigtssvarende Dannelse, i Historisk-Philosophiske Samlinger, utg. av Det Kgl. Selskab for Norges Vel, bd. 1, 1812, s. 113–160
  • Om en Kjøbstad i Oplandene, i Budstikken 1812, s. 491 ff.
  • Kongeriget Norges (første) overordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1814 (sm.m. A. Arntzen og J. Neumann), 1815

    Etterlatte papirer

  • En samling av Bechs etterlatte prekener og taler skulle etter planen utgis 1823, men dette ble aldri realisert

Kilder og litteratur

  • Bechs selvbiografi (1805) (se ovenfor)
  • biografi i NFL, bd. 1, 1885
  • D. Thrap: biografi i DBL1, bd. 2, 1888
  • L. Daae: Det gamle Christiania, 1891
  • O. A. Øverland: Det kgl. Selskab for Norges Vel, bd. 1, 1909
  • H. Koht: 1814. Norsk dagbok hundre aar efterpaa, 1914
  • d.s.: Kong Christian Frederiks dagbok fra hans ophold i Norge i 1814, 1914
  • T. Høverstad: Norsk skulesoga I. Det store interregnum 1739–1827, 1918
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • A. Bergsgård: Året 1814. Unionen, 1945
  • L. Kirkhusmo: “Biskop Bech og hans familie”, i NST, bd. 18, 1962, s. 161–188
  • d.s.: “Biskop Bechs unge år”, i NST, bd. 19, 1964, s. 259–280
  • K. Tveit: Biskop F. J. Bech og arbeidet hans for allmugeskolen og lærarutdanninga, 1970
  • O. A. Storsveen: “Fornuftig Kierlighed til Fædrenelandet”, i O. A. Storsveen m.fl: Norsk patriotisme før 1814, 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Jacob Munch, ca. 1818; Oslo domkirke
  • Maleri (gruppeportrett, fra Karl Johans kroning) av Jacob Munch, 1822; Det kgl. Slott, Oslo