Det eneste Lea hadde igjen i 1925, var eiendommen Gjølanger Bruk i Dalsfjorden i Sunnfjord, en stor og veiløs eiendom med skrinn skog, strømløse driftsbygninger og våningshus i forfall. Dit dro ekteparet Lea med datter for å slå seg ned midlertidig. Oppholdet skulle vare livet ut.
Lea fant seg fort til rette og kastet seg ut i en hektisk gjenoppbyggingsaktivitet. Mølle og sagbruk kom i drift, og telefonlinje og dampskipsstopp ble ordnet. Lea selv tok seg av dampskipsekspedisjonen. Laksetrapp ble bygd. En tid drev han også Smilden Kalkbrænderi på Smila ved Åfjorden. Men skogplanting ble hans store lidenskap. Hvert år ble tusenvis av ulike grantrær plantet. Han plantet også sjeldne treslag som Sequoia gigantea (Millennium-treet) og Sequoia sempervirens.
For hans kone Hilda ble imidlertid kontrasten mellom sosietetslivet på Lea Hall og kampen for tilværelsen i Gjølanger for stor. Hun lærte aldri å snakke norsk, og da hun døde i 1960, hadde hun ikke knyttet noen vennskap i bygda.
Lea mistet så å si hele livsgrunnlaget da det underforsikrede Gjølanger Bruk ble herjet av brann i 1951. Han nektet å gi seg, og bruket ble gjenoppbygd.
Hele livet var Erik Grant Lea rastløs. Arbeidet var aldri nok. Han var i god fysisk form, og etter andre verdenskrig var han aktiv i Heimevernet. Han tok Idrettsmerket årlig etter at han fylte 70 år og gikk krevende marsjer som Nijmegen-marsjen i Nederland til han var langt over 80. Han søkte også tilflukt i litterære sysler og inspirert av blant andre Jakob Sande publiserte han i 1970 diktsamlingen Røslyng. Stemninger og tanker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.