Emil Schreiner

Klassisk filolog og skolemann. Foreldre: Kjøpmann Peter Heinrich Schreiner (1794–1880) og Andrea Wiborg (1801–82). Gift i Brevik 26.11.1872 med sin kusine Gunhild Heiberg Wiborg (26.11.1848–8.1.1932), datter av kjøpmann Thomas Johannes Wiborg (1812–74) og Justine Sabine Damert Wirsching (1821–54). Filleonkel (fars fetter) til Kristian Schreiner (1874–1957); svoger til Sophus Bugge (1833–1907).

Som overlærer og rektor i den høyere skole var Emil Schreiner en forkjemper for de klassiske språk. Han utgav en latinsk grammatikk og en latinsk ordbok, som begge var i bruk i omkring 100 år.

Schreiner vokste opp i Christiania, hvor hans far, innvandret fra Flensburg, hadde etablert en fremgangsrik jernvarehandel. Han var elev ved byens katedralskole og avla en glimrende examen artium 1849. 1855 ble han filologisk kandidat. Året i forveien hadde han besvart universitetets prisoppgave, Om Parodien i den græske Litteratur. Besvarelsen vitnet om flid i innsamlingen av kildematerialet, men oppnådde ikke høyeste karakter.

Bortsett fra ett års videregående studier i Berlin og halvannet år som universitetsstipendiat i latinsk og gresk filologi 1862–63 var Schreiner i sitt 52-årige yrkesliv knyttet til den høyere skole. Etter å ha vært lærer ved Nissens Latin- og Realskole startet han 1859 sin egen latinskole i Christiania, en skole han solgte til sin studiekamerat Frederik Gjertsen da han selv ble universitetsstipendiat 1862.

Som stipendiat viet han seg til forholdet mellom rytme og metrum i gresk-latinsk versbygning. Resultatet ble fremlagt i Schreiners eneste vitenskapelige verk, en 80-siders avhandling trykt 1866. Også i dette arbeidet ligger verdien først og fremst i stoffsamlingen. Selve problemet vil man ikke bebreide ham for ikke ha brakt nærmere en løsning; det har hørt til de notorisk omstridte i romersk metrikk.

Fra 1863 var Schreiner knyttet til Christiania katedralskole, fra sommeren 1864 som “overlærer”. I tidens opphetede skoledebatt om de klassiske språks stilling tilhørte Schreiner den konservative fløyen; katedralskolens rektor Frederik Ludvig Vibe og overlærer Jakob Løkke hadde avløst hverandre som dens frontfigurer. 1870–72 vikarierte Schreiner for den sykepermitterte Vibe som konstituert rektor.

40 år gammel ble Schreiner utnevnt til rektor ved latinskolen i Skien, men i dette embetet ble han bare værende i vel fire år. Hans øvrige skolegjerning delte seg i like grad mellom Drammen latinskole (1877–93) og Kristiania katedralskole (1894–1907). I begge embeter satte Schreiner gode spor etter seg. For Drammen latinskole betydde hans rektorat en merkbar nivåheving.

I en tid da latinen fortsatt stod sterkt i den høyere skole, men var under stadige angrep, var Schreiners latinpedagogikk en plussfaktor for faget. Hans latinske grammatikk fikk raskt stor utbredelse og rådde grunnen da Alexander Kielland i Gift (1883) raljerte over grammatiske biformer “skjult i den mest afsides Fold av Madvigs folderige Omsvøb”. Schreiner utarbeidet også en kortversjon av grammatikken som i skiftende opplag tilpasset seg de krav som gjaldt til enhver tid, og var i bruk i nesten hundre år. Sammen med sine kolleger Jan Johanssen og Marius Nygaard utarbeidet Schreiner en tjenlig latinsk skoleordbok, den såkalte “rektorordbok”, som fortsatt danner grunnstammen for fjerdeutgaven, utgitt 1998.

I sin undervisning utmerket han seg ved å oppøve elevenes evne til tekstanalyse og synliggjøre også de kulturelle verdiene i pensum, både de estetiske og de etiske. Selv var han en habil amatørcellist og musikkelsker i tillegg til sin kjærlighet til de klassiske studier.

1890 ble Schreiner medlem av den skolekommisjon som skulle forberede en ny skolelov. Flertallsinnstillingen, som Schreiner støttet, fikk hard medfart av Stortinget, som 1896 benyttet anledningen til å avskaffe det klassiske gymnasium. Schreiner bidrog til å redde stumpene, og latinen, men foreløpig ikke gresken, fikk overleve i form av en latinlinje.

Da Schreiner tiltrådte som rektor ved Kristiania katedralskole januar 1894, holdt skolen til i uhensiktsmessige lokaler i Akersgaten 73a etter en i hovedsak fremgangsrik periode. Men den nye skoleloven av 1896 betydde redusert elevtilgang for katedralskolen med bortfall av de laveste middelskoleklasser og egne forberedelsesklasser. Schreiner ble snart stilt overfor en økonomisk krise etter at den gamle skolebygningen var solgt og en ny skole ble reist på hjørnet av Frimanns gate og Ullevålsveien. Nybygget ble dyrere enn ventet, og med redusert elevtall kom skolens videre eksistens i fare ved stadig stigende driftsunderskudd. 1904 ble det i siste liten inngått en finansielt betryggende overenskomst med kommunen, fremforhandlet av Schreiner.

Schreiner tok 75 år gammel sin avskjed sommeren 1907, høyt respektert og avholdt av kolleger og elever som i ham så en sann humanist. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882 og kommandør av 2. klasse 1897. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1887.

Verker

  • Om Forholdet mellom rythmus og metrum, innbydelsesskrift Christiania Kathedralskole, 1866
  • Latinsk Sproglære til Skolebrug, 1871 (3. utg. 1885)
  • Latinsk Vocabularium til Skolebrug, 1880 (6. opplag 1936)
  • Kortfattet latinsk Ordføiningslære til Brug i Middelskolen, 1881
  • Latinsk Ordbog (sm.m. J. Johanssen og M. Nygaard), 1887 (4. utg. Latinsk-norsk ordbok, utg. ved E. Kraggerud og B. Tosterud, 1998)
  • Kortfattet latinsk grammatik, 1900 (13. opplag 1968)
  • Latinske læsestykker, 1901 (8. utg. 1945)

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 5, 1901
  • E. Aas: Kristiania katedralskole i det nittende århundre, 1935
  • E. Høigård: Oslo Katedralskoles historie, 1942
  • L. Amundsen: biografi i NBL1, bd. 12, 1954

Portretter m.m.

  • Maleri av Anders C. Svarstad, 1907; Oslo Katedralskole

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.